Tidligere ansvarlig redaktør Kristine Moody i det nedlagte nyhetsmagasinet Memo har tidligere forsvart seg med at bildet var brukt som illustrasjon, og at når en person deltar i et demonstrasjonstog plasserer han seg frivillig i nyhetsbildet. Memoutgaven hadde hovedoppslag om de utfordringer innvandring skaper, og da særlig frykten for islam. Forsideteksten lød «Frykter sosial bombe – Innvandring er vår tids største politiske utfordring, sier arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen». Bildet av den ropende libaneseren med knyttet hånd dekket mesteparten av forsiden. Det ble ikke opplyst i hvilken forbindelse bildet var tatt.
Men Moody fikk ingen støtte av verken Pressens Faglige Utvalg (PFU) eller Oslo tingrett. Før Memo ble lagt ned etter seks måneders drift i september 2006, ble nyhetsmagasinet klaget inn for PFU av den da 23 år gamle libaneseren. Han fikk medhold i at Memo hadde brutt god presseskikk ved å bruke et bilde av ham. 31. august i fjor dømte Oslo tingrett utgiveren Magasinforlaget AS ved styreformann og eks-redaktøren Moody til 100.000 kroner i oppreisning pluss saksomkostninger.
Ifølge Kampanje.no tok Oslo tingrett utgangspunkt i skadeserstatningsloven §3-6, hvor det fastsettes:
«Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er tilstede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig».
Videre skriver Cecilie Haavik, partner i advokatfirmaet Grette DA og spesialisert innen medie- og markedsjus, om dommen:
Dommen nevnte i tillegg Menneskerettighetskonvensjons (EMK) artikkel 8, som slår fast at en hver har rett til respekt for sitt privatliv, samt Grunnloven §100 og EMK artikkel 10, som fastsetter prinsippet om ytringsfrihet.
Retten henviste først til det faktum at mannen ble fremstilt som sterkt engasjert med åpen munn og knyttet hånd og at det klart fremgikk at han ikke er etnisk norsk. Disse forhold, sett i sammenheng med teksten på forsiden bidro etter rettens oppfatning til å gi inntrykk av at mannen kunne utgjøre en fare for det norske samfunnet. Innholdet i artikkelen over åtte sider gikk i hovedsak på ulike intervjuer for å underbygge eller avkrefte frykten for islam. Retten kom på den bakgrunn til at fremstillingen av mannen i den kontekst bildet ble bruk var ærekrenkende for mannen, selv om han i artikkelteksten ikke ble knyttet direkte til innholdet.
Retten la videre vekt på at det ikke fremgikk i hvilken sammenheng mannen var avbildet og at han var den eneste personen på bildet. Man kan ikke av bildet se at han deltar i en demonstrasjon; ingen plakater eller lignende vises. Retten mente at bildet like gjerne kunne ha vært tatt på en fotballkamp hvor han var avbildet som tilskuer. (!)
Dommen drøfter deretter om Memo er beskyttet av retten til ytringsfrihet, og om bildebruken derfor allikevel er lovlig. Det vises til at Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10 skal tjene til vern om samfunnsdebatten; ytringsfriheten står sterkt og innskrenkning i den krever særlig begrunnelse.
Dommen påpeker at retten er enig med Memo i at debatten om innvandring er av stor allmenn interesse og at pressen har stor frihet når det gjelder reportasjeteknikk. Retten viser så til Memos anførsel om at det var nærliggende å bruke bildet som illustrasjon til artikkelen, da det var tatt i et demonstrasjonstog kort tid før artikkelen ble trykket og at Muhammedstriden var nevnt tre ganger i Memoartikkelen, hvorav to hadde en viss tilknytning til demonstrasjonstoget i Oslo.
Memo mente at retten burde legge vekt på at mannen ved å delta i demonstrasjonstoget hadde beveget seg ut av det private rom og inn i offentligheten, og at han derfor måtte finne seg i å bli avbildet.
Retten konkluderer allikevel med at Memo ved å publisere bildet av mannen i den sammenheng det ble gjort gikk ut over det vern ytringsfriheten gir. Retten la avgjørende vekt på at det ikke fremgikk av bildet at mannen deltok i demonstrasjonstog og det er heller ikke, verken på forsiden av bladet eller i artikkelen var noen henvisning til hvor bildet ble tatt.
Haavik reagerte også på at forholdet til åndsverkloven ikke ble kommentert i dommen, noe hun mente var en stor svakhet.
Åndsverkloven § 45 c lyder:
«Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når
a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
…
c) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse».
En avbildning som faller innenfor rammen av åndsverkloven § 45 c bør i utgangspunktet også være lovlig etter reglene om ytringsfrihet. Bestemmelsen skulle derfor ha vært drøftet av retten.
Dommen er altså knapp på de viktigste punktene, og den prinsipielle drøftelse vedrørende beskyttelse av ytringsfrihet kontra beskyttelse mot ærekrenkelse er overfladisk. En dom som berører to så fundamentale prinsipper i det norsk samfunn fortjener en grundigere behandling av domstolen. Resultatet i saken fremstår heller ikke som opplagt.
Fra sidelinjen kan det håpes på at saken blir anket. Dessuten har dommeren og undertegnede tydeligvis aldri vært på samme fotballkamper, selv ikke når Lyn møter Vålerenga kan man se så ville blikk og hardt knyttede nevner!
Etter hennes mening var dommen så uventet at hun oppfordret Memos eiere til å anke saken.
Utgiveren Magasinforlaget AS anket dommen og Borgarting lagmannsrett har behandlet anken. De kom før helgen til at bildet av El Youssef ikke var ærekrenkende. Domstolen finner ikke belegg for at bildet assosieres med terror og mener en alminnelig leser vil forstå at det dreier seg om en illustrasjon, skriver Journalisten.no.
Retten legger også vekt på at El Youssef fikk avsannet eventuelle mistanker via et stort intervju i VG, og på PFUs kjennelse, som ble referert i Memo.Lagmannsretten kom også til at El Youssef hadde satt seg selv i nyhetsbildet ved å delta i en kontroversiell demonstrasjon uten kjent arrangør. – Dette er således ikke en situasjon der media har invadert privatlivet, heter det i dommen.El Youssef ble dømt til å dekke motpartens saksomkostninger med 142.000 kroner.
Dommen kunne kanskje sterkere vektlagt at bråket rundt Muhammedtegningene – og demonstrasjonen i Oslo mot Muhammedtegningene – var en del av Monos reportasje. El Youssefs deltakelse i denne demonstrasjonen tilsier en kontakt til saken, og slik sett er illustrasjonsfotoet godt egnet. Men det kunne med fordel vært opplyst i reportasjen.