Jyllands-Postens lederkommentar springer ut av boken Et delt folk av Morten Uhrskov Jensen. På over 600 sider dokumenterer Jensen den danske politikken på utlendingsfeltet fra 1983 til 2008. I en kronikk i Politiken hevder han at ”Danmark afleverede en del af sin suverænitet, da Folketinget i 1983-2002 gav ret til familiesammenføring.”
Jensens kildearbeid med boken gav han fire erkjennelser – og i den påfølgende debatten etter bokutgivelsen har han fått en femte erkjennelse.
Først et par harde fakta: I 1983 besluttet Danmark at såkalte de facto-flyktninger og familiegjenførte hadde et rettskrav på oppholdstillatelse i Danmark. Dette vedtok Folketinget uten å være forpliktet gjennom internasjonale konvensjoner, og rettskravet medførte til om lag 200 000 oppholdstillatelser inntil politikken ble lagt om i 2002. Den første erkjennelsen til Jensen handler er at med dette rettskravet var ensbetydende med å avskaffe dansk selvbestemmelse om hvem som skulle få adgang til landet.
Den andre erkjennelsen handler om at Danmark gjennom ratifisering av flyktningkonvensjon ikke kan returnere flyktninger til land der de risikerer tortur. Men dette betyr ikke at Danmark er forpliktet til å gi permanent oppholdstillatelse. Ifølge Jensen, var det aldri riktig da det danske Institut for Menneskerettigheder, Amnesty International, Dansk Flygtningehjælp, Mellemfolkeligt Samvirke eller Dansk Røde Kors påstod gjennom 1980- og 1990-tallet at Danmark brøt med internasjonale konvensjoner hvis utlendingslovgivningen ble strammet inn. De snakket rett og slett usant, sier Jensen.
Sviket mot egen den massive majoriteten i egen velgergruppe begått av Socialdemokratiet og sosialistene, er den tredje erkjennelsen. For det var danskene på den lavere sosioøkonomiske rangstigen i forstedene som ikke hadde råd til å flytte da nabolaget ble mer og mer fremmedgjort og eliten prøvde å virkeliggjøre den multikulturelle utopien. De sosialt og økonomisk svakest stilte ble systematisk sviktet av partiene som historisk hadde talt deres sak, mener Jensen, og peker på ett hederlig unntak: Karen Jespersen, avhopperen fra Socialdemokratiet til Venstre og nå likestillings- og velferdsminister. Men hun og mang en borgermester som slet med å integrere alle nytilkomne, ble snudd ryggen til av både den intellektuelle eliten og den politiske eliten. Danskene ble heller fortalt at ”rasismen måtte bekjempes”, og at danskene måtte lære seg ”å sette pris på mangfoldigheten”:
Dette svigt af den ringest stillede del af danskerne er uden for enhver tvivl den mest nedrige del af den arv, som venstrefløjen må bære som følge af sin disrespekt for de danskere, der ikke havde mulighed for at undslippe fantasien om det multikulturelle samfunds lyksaligheder.
Så til den fjerde erkjennelsen; om bakvaskelser helt frem til 2001 av dem som kritiserte den rådende politikken. Merkelapper av verste sort, som fascisme, nazisme og rasisme, ble flittig brukt (som situasjonen er i dagens Norge i dag, og som formodentlig vil øke til full storm frem mot valget i 2009 og fortsette de neste årene frem mot 2013-valget). Ifølge Jensen skulle motstanderne av politikken som ble ført ”forstå at de var hinsides menneskelig samtale”. Denne taktikken er særlig infam i et demokrati hvor synspunkter fritt skal kunne luftes. Det blir til ”en radikal omfortolkning av begrepet folkestyret hvis bestemte meninger som deles av en stor velgergruppe, på forhånd dømmes ut”. Den meningsdannende elite forsøkte å skape en annen virkelighet enn den folket erfarte i dagliglivet, en virkelighet utsprunget av en idé om det gode som ikke måtte anfektes.
Da er vi kommet til Jensens femte erkjennelse, som handler om Europa som sådan. Ifølge Jensen skal man ha ”tunnelsyn” hvis man ikke ser de befolkningsmessige og eksistensielle endringene som først og fremst rammer de svakere stilte europeerne. Eksempelvis har Frankrike gettoer som får de tilsvarende danske ”til å minne om hyggelige andelsboligforeninger”. Men eliten ”har ingen kommentar” til denne utviklingen. Og hvis de har det, er det fordi de bruker nyspråk og taler om strukturell rasisme, om sosioøkonomiske forhold og om de lavere europeiske klassers manglende evne til å se den glinsende multikulturelle fremtiden som venter forut. De dannede klassse har således intet lært og intet glemt.
Jyllands-Posten peker på det samme: Eliten i 1983 hadde skapt en stemning kombinert med mangelfull informasjon, slik at den danske befolkningen var blitt ført bak lyset og derfor ville ha stemt for den nye utlendingsloven i 1983. I tillegg led politikerne av berøringsangst: ”En kritisk holdning til innvandringens omfang var forbudt tale.”
Der er næppe tvivl om, at udlændingeloven ville være blevet vedtaget med overbevisende flertal, hvis den var blevet udlagt til folkeafstemning i 1983, og hvis befolkningen havde skullet stemme ud fra det informationsgrundlag, den dengang havde til rådighed og ud fra den stemning, der udgik fra det politiske establishment. Enhver kritisk bemerkning ble øyeblikkelig skutt ned med verbale maskingeværsalver, hvor projektilene var fyordene racisme, diskriminering, fremmedhat, innvandrerfientskap og den slags.”
Politikere som gikk motstrøms ble øyeblikkelig demonisert, marginalisert og om mulig latterliggjort.
Derfor ble loven vedtatt uten at befolkningen ble spurt.
Så kom blåmandagen. Borgermesterne sa i fra, men ble møtt med de ”obligatoriske skjellsordene”. Rasismebegrepet ble så flittig brukt at dansk Sprognævn konstaterte at begrepet var blitt fullstendig utvannet. Likevel fortsatte diskusjonen på samme nedrige og ufaktuelle nivå, og antirasister så sitt snitt til å kjøre sugerøret ned i statskassa. Da muslimske grupperinger begynte å fremsette særkrav om kjønnsoppdelte klasser og svømmehaller, halalkjøtt og leverposteifrie barnehager, meldte det seg en viss bekymring, men ”den overveiende holdningen var at muslimer selvsagt skal ha lov til å sende barna sine til frikadellefrie institusjoner”. En viss bekymring meldte seg også da især kvinnelige familiemedlemmer ble stengt ute fra samfunnslivet, men heller ikke mer enn en viss bekymring.
Da en professor la frem tall som viste at 30 prosent av innbyggerne i Danmark i 2100 ville være ikke-vestlige, ble han demonisert.
Da det ble klart at kriminaliteten blant innvandrere akselererte, ble det forbudt å skrive det. Den offentlige forargelsen reiste seg heller da det ble kjent at dørvakter på diskotek vegret seg for å slippe innvandrergjenger inn. At dette skjedde fordi erfaringene med at slike grupper laget ”ballade”, skulle ikke nevnes. For det var rasisme.
Hva skyldes så berøringsangsten overfor de monumentale problemene? Danskene ”har betalt dyrt for en følelse av skyld fra 1930-årene og Andre Verdenskrig. Det som skjedde dengang var så forferdelig at det i mange, mange tiår har vært umulig å berøre emner om flygtninger og innvandring.”Som et tidligere medlem av Folketinget sa om en folkeavstemning om innvandringen: ”Det ville ha gitt en motbydelig debatt på linje med antisemittisme.” Og hva sier Jyllands-Posten til en slik formulering? ”I denne ene setning ligger årsaken til hele balladen. Politikerne våget ikke å si sannheten. De fryktet debatten.”
Nettopp slik er ”tonen” i Norge, med ett unntak, FrP. Carl I Hagen kan nok ha rett i at FrP blir det nye Arbeiderpartiet, som han skriver i biografien sin, Ærlig talt. Ikke minst på grunn av sviket mot ”Groruddølingene” som dagens regjering og samtlige Ap-ledede regjeringer tilbake til 1971 står bak, da daværende kommunalminister Oddvar Norli ga unge mannlige turister fra land i Afrika og Asia arbeidstillatelse. Slik brøt han gjeldende lovverk og senere ble det åpnet for familieinnvandring og også en asylstrøm helt ute av kontroll. Og de borgerlige ”utopistglobalistene” har fulgt opp rådende politikk.
For å si det med Halvdan Sivertsen sine ord fra Kjærlighetsvisa: Mon tro om vinden fra høyre snart skal snu?