Hege Storhaug, HRS
Ved trygdekontorene i Norge er det nå barnelærdom at muslimske kvinner nektes skilsmisse av ektemannen, det samme ved krisesentre og andre hjelpeinstanser, ved våre ambassader, og både Tove Stang Dahl, Anne Sofie Roald, Kari Vogt, Unni Wikan og HRS har dokumentert denne uretten i det vide og brede, en urett som har sitt opphav på den arabiske halvøya den gang Muhammed styrte sitt ummah. Hele ideen med å begrense kvinners skilsmissemulighet handler nemlig om menns visstnok gudegitte lov til å kontrollere kvinnen. Men dette faktum klarer ikke Klassekampen å akseptere. Egentlig særdeles merkelig, all den tid Kommunalkomiteen i 2003 – fra SV til FrP – fattet vedtak om at Norge burde søke å løse problemet, mens flere samfunnsdebattanter og andre foreslo at vi heller kunne opprette en shariadomstol (!) som kunne vurdere om den enkelte gråtende kvinnen skulle få innvilget skilsmisse. Har Klassekampen glemt hva de selv skrev under 2003-debatten? (Vi får håpe at ikke en snikende demens rir redaksjonen.)
Mange debatter repeterer seg, til det kjedsommelige. Vi bemerker derfor kun to moment i Klassekampens artikkel: Etter Stortingsvedtaket var det en massiv motstand i Bondevik-regjeringen generelt, og i departementet spesielt, til å imøtekomme vedtaket vennligsinnet. Dette ledet selvsagt til desinformasjon og manipulasjon, der man også kun henvendte seg til ”eksperter” for å få uttalelser som gikk mot vedtaket (en øvelse departementene begynner å bli særdeles gode på). Deretter endte flertallsvedtaket fra Stortinget i skuffen i departementet, og byråkratiet kunne puste lettet ut: HRS ble ”knust”. At det sitter knuste jenter på Furuset, født i Norge, som er registre gift i Pakistan men skilt i Norge, og derfor anses som gift blant muslimer her, who cares?
I folkeopplysningens ånd, kan vi nå tilby Klassekampen gratis noen utdrag fra boken vår Feminin integrering (2003), der et helt kapittel er viet islam og skilsmisse. Merk særlig kravene i Pakistan som kvinnen må innfris for muligens å få skilsmisse. Det er kanskje en god grunn til at avisen Jang i 1997 kunne melde om følgende: Det var da registrert 1.130 rettskrav om skilsmisse fra kvinner. 16 av disse fikk innvilget skilsmisse, 76 krav ble trukket tilbake, mens de resterende 1.038 fikk avslag.
Her kort om islams syn på skilsmisse:
Skilsmisse er sterkt uønsket innen islam. Det sies at skilsmisse er den rettigheten Gud har gitt menneskene som Gud misliker sterkest. Ved innføringen av islam ble kvinner formelt selvstendige rettsubjekter. Hun fikk arverett (halvparten av mannen) og hun fikk rett til å bestemme hvem hun ville gifte seg med. Men i motsetning til mannen, fikk hun ingen eller svært få rettigheter til å skille seg. Disse enten helt fraværende eller mangelfulle rettighetene, sliter muslimske kvinner med verden over den dag i dag. Muslimske menn derimot, nyter godt av deres nærmeste uinnskrenkede rettigheter til å skille seg på en ukomplisert måte uten å gå veien om domstolen.
Normer og regler knyttet til ekteskap og skilsmisse er et av fundamentene i islam. En ektemanns nærmest ensidige rett til skilsmisse har gjennom 1400 år stått som en urokkelig bæresøyle i islamsk familierett: ” (…) ektemenns rett til skilsmisse har i sine grunnprinsipper blitt stående nærmest uforandret ut fra den begrunnelse at de er utsprunget av den guddommelige rett og derfor ikke kan forandres. Selv om Koranen fraråder skilsmisse og maner til varsomhet i bruken av polygami, erkjenner den nødvendigheten av disse rettsinstitutter og regulerer dem rettslig ut fra denne nødvendigheten. Derigjennom fremstår reglene som evige og uforanderlige bud til menneskene (…). Det er derfor ytterst begrenset hva man kan tillate seg å endre i Sharias materielle rett og etter grunnlovens bud om at Sharia er hovedkilden til islamsk rett. Historien har i vårt århundre sett en rekke forsøk på avskaffelse eller modifikasjoner på polygamiinstituttet, likeledes på å bedre kvinners skilsmissesituasjon. Man har i visse henseende lykkes med enkelte reformer. Men grunnprinsippene er beholdt, og deres religiøse og symbolske status later til å være nesten umulig å rokke” (professor Tove Stang Dahl, 1992)
Og her om krav til pakistanske kvinner som vil skille seg (merk: en mann må aldri søke verken i byråkrati eller domsapparatet å få lov til å ta med seg skoene og gå, eller rettere sagt i pakistanske normer; han hindres ikke rettslig i å hive ut kona, og plassere en ny ved kjøkkenbenken):
I den pakistanske ekteskapskontrakten kan kvinnen få delegert rett til skilsmisse av ektemannen, men denne retten må nedtegnes av hennes mannlige familiemedlemmer eller hennes kommende ektemann. I tillegg skal det oppgis hvilke forhold som gir kvinnen skilsmisserett. Ytterst få menn delegerer skilsmisserett til kvinner i Pakistan. De må derfor gå til domstolen dersom ektemannen ikke aksepterer skilsmisse.
Uten skilsmisserett eksplisitt nedfelt i ekteskapskontrakten innvilger domstolen skilsmisse hvis ett eller flere punkt kan bevises:
a) ektemannen har vært borte i fire år på ukjent sted,
b) han ikke forsørget hustruen de siste to årene,
c) han giftet seg med en ny kvinne uten å innhente tillatelse fra myndighetene eller sin første hustru,
d) han er dømt til syv års fengsel,
e) han var impotent da ekteskapet ble inngått og er fremdeles impotent,
f) han har vært sinnssyk i minst to år eller lider av en kjønnsykdom,
g) han utsetter hustruen jevnlig for fysisk og/eller psykisk vold,
h) han lever et umoralsk liv og/elle tvinger hustruen til å leve et umoralsk liv,
i) han hindrer hustruen i å utøve religiøs praksis,
j) hustruen føler så sterk avsky for ektemannen at hun ikke kan leve sammen med ham,