Hege Storhaug, HRS
Det er som om vi ikke kommer videre. Norge står bom stille på innvandrings- og integreringsfeltet nå ett år før Stortingsvalget. Jeg mistenker særlig regjeringen for å være fornøyd med en fraværende debatt om et problemfelt som synes å ha vokst Norge over hodet. Og dermed også mediene, hvis største frykt synes å være at FrP ifølge meningsmålingene rykker nærmere regjeringskontorene. Antakelig derfor sender Aftenspostens journalist Per Anders Madsen, ut sin bekymringsmelding over den virkeligheten som Amal Aden beretter om i sin rykende ferske bok Se oss!
Da det rystende innholdet i Adens bok om de mest grufulle forholdene man kan tenke seg for barn ble brettet ut over to sider i lørdagens Aftenposten, var det ikke overraskende at avisen selv valgte å kommentere boken samme dag. Kommentaren oser av et ønske om å dempe ned de uverdige forholdene. Den peker ikke på ett eneste konstruktivt tiltak. Selvsagt kan ikke Madsen avvise Adens påstander og beretninger om vold, trygdesvindel og nærmest total mangel på integrering blant brede lag av somaliere i Oslo. Tallenes tale er for klare på statistikker over arbeidsløshet, trygdebruk og khatmisbruk. Men istedenfor å henge de hovedansvarlige på veggen – dagens og gårsdagens regjeringer – og piske løs, så er det FrP som aldri prøvd ut sin politikk på innvandrings- og integreringsfeltet, det rettes søkelys på: Aftenpostens skrekkscenario er at ”hardbarkede innvandringsmotstandere” kan bruke boken til sin inntekt, og at den kan være en ”gavepakke” for FrP. Madsen konkluderer så med at boken likevel ikke er en gavepakke til FrP, for de forholdene Aden beskriver er så alvorlige at de må legges på bordet slik at vi får en ”kunnskapsbasert innvandringsdebatt”. Å fornekte problemene, sier Madsen, vil forverre debattklimaet og føre til ”sterkere fordommer, mer frykt, større skepsis. Derfor ville det være en enda større gavepakke til Fremskrittspartiet ikke å utgi den” (altså boken, min merknad).
Jeg undrer meg: Har Madsen lest FrPs utredning om ny innvandrings- og integreringspolitikk, datert juni 2007? Det har jeg, og jeg er også nylig spurt av et forlag om å delta i et bokprosjekt sammen med 13 andre frie samfunnsdebattanter og tenke høyt om hvordan Norge blir med FrP sin politikk. Mitt felt er som kjent ikke forsvar eller økonomi, så forlagets forespørsel er rettet mot innvandrings- og integreringsfeltet. Og i Amal Adens og HRS sin kontekst, der barns og kvinners rettigheter og en reell integrering står i front, er det min påstand at et FrP-styrt Norge de siste 20 årene ikke ville ført til de voldsomme problemene generelt og overgrep mot barn og kvinner spesielt, som åpenbart er blitt en norsk virkelighet. Det hadde ikke vært fritt frem for dumping av unger i Somalia, ei heller kjønnslemlestelse – for å peke på to verkebyller. Dermed hadde det heller ikke blitt grobunn for den reelle skepsisen og frykten som vokser blant både nordmenn og velfungerende innvandrere. Slik er det, og dette faktumet mistenker jeg at svært mange på venstresiden har forstått. Derfor blir det nå ekstra viktig å male en manipulerende fanden på veggene i FrP’s appellativ (Madsens kommentar er ikke tilgjengelig på nettet).
Aftenposten spanderte også spalteplass sist lørdag på somaliske menn som arbeider for integrering av somaliere. Bashe Musse sier at han ”ikke kjenner til at somaliere ikke ønsker integrering”, og dermed har han gitt seg selv rødt kort både på arbeidsplassen og i den offentlige debatten. Det er så useriøst at det nesten ikke er til å tro, samtidig er uttalelsen merkelig: Er han selv så dårlig integrert at han ikke har forstått at nordmenn og velfungerende innvandrere for lengst har forstått at ”noe er galt” hva gjelder integrering av somaliere? I FrP sitt program for ny innvandringspolitikk, står det å lese at ”FrP vil avvikle offentlig støtte til organisasjoner og foreninger hvor etnisk bakgrunn eller felles hjemland er kriterium for medlemskap”. Altså ville ikke Musses organisasjon Somalisk nettverk, mottatt en eneste offentlig krone i et FrP-land. Det ville vært slutt på ”etnisk bollebaking” som fører til segregasjon. Musse og kollegaene måttet mikse seg med andre folkeslag på jobben – og kanskje blitt integrert.
Enda verre er derimot kommentaren til Musse om at forfatteren Aden er ”feig” – fordi hun er anonym. Hvilken verden lever han i? Hvordan ville hun kunnet bevege seg i trygghet i det offentlige rommet dersom hun stod frem åpent med kritikken? Nei, Musse, det er du som er feig, fordi du undergraver en grusom virkelighet for de mest sårbare. Ikke prøv å fortell meg at du ikke kjenner til voldsnivået mange somaliske barn lever med i hverdagen. Ikke fortell meg at du ikke kjenner til barnebruder på Grønland, eller kvinner som utsettes for vold kontinuerlig av sine ektemenn. Og prøv heller ikke å fortelle meg at du ikke kjenner til somaliere som utnytter Norges tillit og sjenerøsitet og henter nye ektefeller som er deres egne søsken – som selvsagt ”får” skilsmisse etter tre år når oppholdstillatelsen er sikret.
Aftenposten har også innhentet kommentar fra en annen somalier, Said Abdulwahab, som jobber for NOAS med å ta imot somaliske flyktninger, samtidig som han er leder for International Somali Aid Service. Han vedgår at somaliere som nylig har kommet til Norge ”kan ha problemer med å integrere seg”, men det skyldes altså kort botid, om jeg forstår han rett. Så smeller bomben: Han har fem døtre i alderen fire til 14 år, og ingen av dem er i Norge. De er i Kenya på skolebenken der, fordi de skal få ”en god utdannelse”.
Det første som slår meg er derimot ikke at dette er den optimale måten å forhindre integrering av barn på, nei, det første som slår meg er: Inkluderer oppholdet også kjønnslemlestelse? Hvordan skal jentene unnslippe barberbladet i Somalias naboland der kjønnslemlestelse praktiseres og der det også bor en stor somalisk befolkning? Å ikke være lemlestet i Somalia er ensbetydende med mobbing og utstøtelse, og da er det jo god grunn til å frykte at dette er en del av den somaliske diasporaen i Kenya. En tredje tanke som meldte seg er denne: Hvis det er så bra for døtrene til Abdulwahab å bo i Kenya, hvorfor bor han ikke der selv? I stedet for i en, for ham som somalisk mann, så fjern kultur som Norge? (Intervjuet med Abdulwahab er heller ikke tilgjengelig på nettet.)
Det er rett og slett nedbrytende å igjen oppleve hvor repeterende media er: Det kommer et nødskrik enten fra de rammede selv eller fra dem som gjennom sitt arbeid har tett kjennskap til hvor ille det står til for så mange i ”Det Syke Norge”, og de samme talspersoner for benektelse og absurditeter hankes inn for ”ekspertkommentarer”. Så stilner det av, eliten, talspersoner og de ansvarlige kan puste lettet ut: ”Vi stod han av denne gangen også.”
Et lite hjertesukk: Min pessimisme kan kanskje lettes noe dersom Viggo Johansen rydder NRK-studioet og benker de ansvarlige statsrådene og barneombudet og krever konkrete svar på hvilke tiltak som skal settes inn overfor ”Det Syke Norge”.