Islam

Islam i Wergelands ånd

Under tittelen ”Poet and activist” feirer Litteraturhuset i disse dager 200 års jubileum for Henrik Wergerland. I denne anledning løftes i dag frem intet mindre enn islam. Islamisten Tariq Ramadan entrer scenen - og da er vel scenen satt?

Litteraturhusets program for Wergelandsjubileet er et studie verdt. Ikke minst at et jubileum for Wergerland åpner med ”Islam i Europa” som første tema. Her er det Tariq Ramadan som er en av hovedinnlederne.

Litteraturhuset presenterer Ramadan som følgende:

Tariq Ramadan (b. 1962), born in Switzerland by Egyptian parents, former professor in Islamic studies at Notre Dame University. He has also been affiliated to the University of Oxford and Doshisha University in Kyoto, Japan. Ramadan is an ex-member of The Holy Brotherhood of Islam, but is presently one of the leading spokesmen for a moderate and modern Islam in Europe. He is the leader of the think tank European Muslim Network.

Ramadan blir av mange hevdet å være en islamist, en ulv i fåreklær. For Ramadan er en pen og pyntelig mann, noe som også ofte fremheves når han omtales. At han har kortklippet hår, proft stusset skjegg, vakre ansiktstrekk, et godt blikk og Armani-dresser gjør at mange ikke forbinder han med islamisme (hvilket sier mer om deres stereotype oppfatning av en islamist, som en med stort skjegg og kjortel, og ditto flakkende svart blikk). Ramadan er også fullt på høyde med vår egen utenriksminister Jonas Gahr Støre når det gjelder talegaver. Og han er en taktiker av de sjeldne.

Den følgende presentasjonen bygger i hovedsak på veldokumentert research av den danske journalisten og forfatteren Helle Merete Brix, se hennes siste velskrevne bok ”Mod mørket”, 2008, Trykkefrihedsselskabets bibliotek.

Tariq Ramadan fremstilles ofte som professor i islamske studier, hvilket han verken er eller har vært. Denne misforståelsen skyldes at det franske ordet professeur oversettes til professor, men den riktige oversettelsen er lærer. Likevel er det en del mystikk rundt hans formelle utdanning. Han har for øvrig aldri tatt avstand fra at han er professor, noe som kan være fordi han tjener på å bli tildelt en slik status.

Ramadan er sterkt knyttet til Det muslimske Brorskap, som betegnes som den viktigste islamske organisasjonen i Vesten i dag. Den har skapt seg maktbastioner og innflytelse i mer enn 30 år i Europa. I vårt frie demokrati knytter de kontakter i det politiske liv, i mediene og i organisasjoner og foreninger, som ikke synes å ha oppfattet den religiøse-politiske bevegelsens karakter og at de taler med dobbel tunge.

Det muslimske Brorskap arbeider for at muslimske befolkningsgrupper skal avsondre seg fra resten av befolkningen i de vestlige land og følge det islamske lovsystemet, som i siste instans skal overta samfunnsordenen. En av de viktigste samarbeidspartnerne til brorskapet i Vesten, er Det Europeiske Råd for Fatwa og forskning. Oppfordringen fra deres leder, Yusuf al-Qaradawi (80 år), er utvetydig til Vestens muslimer:

– Prøv å få deres eget lille samfunn, deres egen muslimske ghetto.

Samme mann har også spådd at islam vil erobre Europa – ikke med sverd, men med misjonering.

Brorskapet ble grunnlagt i Egypt i 1928, av Hassan al-Banna, Sayyid Qutb og Yusuf al-Qaradawi. Hassan Al-Banna var Tariq Ramadans bestefar. Al-Banna er kjent som en stor strateg, ikke minst fordi hans budskap tilsynelatende lød som en ”fredelig” islamisering av samfunnet. Han hadde forstått verdien av å knytte politiske kontakter, og han var en særdeles god taler. Det er liten tvil om at Ramadan er lik sin bestefar.

Ramadan vil ikke tilkjennegi sine sterke bånd til sin bestefars organisasjon, men like fullt er han å finne i de fleste sammenslutninger som går ut fra brorskapet.

I Frankrike er brorskapet representert ved Union des organisations Islamiques de France (UOIF), stiftet i 1983, og med mål om å misjonere islam i Frankrike som del av Dar al-Islam (Islams Hus). UOIF plasserte seg selv i en unik maktposisjon i 1993. Da gikk en ung skolejente til sultestreik for å få beholde hijaben på skolen. Ved hjelp av aggressive demonstrasjoner klarte UIOF å markere seg – regissør: Tariq Ramadan.

I Storbritannia organiserer brorskapets representanter seg i organisasjoner som The Islamic Council of Europe, stiftet i 1973, Muslim Association of Britain, stiftet i 1997, og UK Islamic Mission, stiftet i 1962. I 1973 ble det stiftet en organisasjon kalt The Islamic Foundation of Leicester, som har slått seg kraftig opp de siste årene. Den omtales som en av de viktigste islamske utdanningsinstitusjonene i Europa. Denne organisasjonen har tette bånd til Jaamat-e-Islami bevegelsen (islamistisk gruppering, og også politisk parti), og en av styrets medlemmer er senator for partiet i den erkekonservative nord-vest provinsen i Pakistan. Senteret er delaktig i en rekke såkalte dialogfora, og har hatt Tariq Ramadan tilknyttet seg i en årrekke.

I Tyskland er brorskapets viktigste organisasjon Gemeinschaft in Deutschland (IGD), stiftet i 1963. I 2002 overtok Ibrahim al-Zayatt (hans far er et kjent medlem av Brorskapet i Egypt) ledelsen av senteret, og han er en god bekjent av Tariq Ramadan. I Ramadan sin bok ”To Be a European Muslim” takkes al-Zyatt med at ”uten han ville ikke denne bok ha vært mulig”. Al-Zyatt har tidligere vært leder for den saudiske organisasjonen World Assembly of Muslim Youth, men gikk av i 2002 da han kom i de tyske myndighetens søkelys, mistenkt for å ha kanalisert mer enn to millioner dollar videre til en al-Qaida relatert organisasjon.

Brorskapet representanter er presentert i ulike organisasjoner i de fleste europeiske land, men det som kjennetenger dem er at de alle har karismatiske predikanter. Tariq Ramadan er utvilsomt den mest vellykkede.

I 2004 fikk ikke Tariq Ramadan arbeidstillatelse i USA. De mente at han hadde gitt penger til en palestinsk terrororganisasjon. Han klarte således ikke å bli gjesteprofessor ved Notre Dame University i Indiania, men derimot klarte han å bli Senior Researh Fellow i Oxford.

Ramadan har undervist på en grunnskole i Genevé, samtidig med at han en gang i uken foreleste i islam ved universitetet i Freiburg. Det er hevdet at han prøvde seg på en doktoravhandling ved dette universitetet, men den ble avvist fordi den var en fullstendig glorifisering av sin bestefar Hassan al-Banna. Ramadan byttet da universitet, og her skal avhandlingen fått passere. Han har også studert ved al-Azhar universitetet i Kairo, men har ingen papirer derfra. Han har i tillegg vært et år ved The Islamic Foundation of Leicester (omtalt over), der han utgav boken ”To Be a European Muslim”, der han også takker i forordet til to av Jamaat-e-Islamis toppfolk.

Ramadan bor i en forstad til London, gift med en sveits-fransk konvertitt (tidligere Isabelle, nå Iman). Hans kone Iman er en aktiv i Pro-Hijab, en organisasjon som jobber for retten til hijab, som både hun og hennes tenåringsdatter ikler seg med.

Ramadan er i en rekke sammenhenger blitt avkledd som en mann med to tunger – han snakker på en måte til muslimer og på en annen måte til ikke-muslimer. Ikke minst gjelder dette hans forhold til ”islamsk feminisme” versus ”islamsk feminitet”. Ramadan utnevner Iran til å være det muslimske land som har gjort meste for kvinners rettigheter. Iran – der kvinner er avhengig av tillatelse fra far, ektemann eller sønn for å kunne forlate hjemmet.

Wergelands ånd kommer nok til å forlate Litteraturhuset i dag.