Ifølge forfatteren av boka «Goodbye Shahzadi», Shyam Bhatia, var Benazir Bhutto, eller BB som hun omtales som på folkemunne, i 1993 i Pyongyang i Nord-Korea på oppdrag fra Abdul Qadeer Khan. Khan regnes som den pakistanske atombombens far, og i 2004 i en tv-sendt tale innrømmet han at han hadde gitt kunnskap om anriking av uran til land som Iran, Nord-Korea og Libya, skriver Dagbladet.no. Målet med BBs reise til Pyongyang var å få til en avtale om leveranser av nordkoreanske No-dong-missiler, missiler som Pakistan så sårt trengte. Her traff hun Nord-Koreas president Kim Il-Sung, som hun overleverte kofferten med datadisketter til.BB og Bhatia møtte hverandre første gang under studietida i Oxford og skal ha beholdt vennskapet gjennom 34 år. Påstandene i boka bygger på samtaler den erfarne journalisten sier han hadde med BB i hennes villa i Dubai tilbake i 2003. Under den flere timer lange samtalen skal BB ha sagt at «hun skulle fortelle ham en hemmelighet som var så oppsiktsvekkende at han måtte love å ikke avsløre den – i hvert fall ikke i løpet av hennes levetid», ifølge avisa The Washington Post. BBs interesse for Nord-Koreas missilprogram ble forsterket av at India hadde gjennomført testing av Agni-missilene. Et missil med kapasitet til å nå folkerike områder av Pakistan. BB skal ha fortalt at smuglingen av atomhemmeligheter skjedde i en tid da Pakistan var under et enormt press, med både India, Russland og etterretningsagenter fra Vesten, som overvåket alt landet foretok seg militært.Presset var også stort mot Nord-Korea etter som det internasjonale samfunnet krevde at landet skulle stenge sine atomanlegg.Det var i denne situasjonen at Islamabad-Pyongyang-aksen oppstod, antyder forfatteren.
Pakistan var i en ideell posisjon til å hjelpe på grunn av atomhemmelighetene Abdul Qadeer Khan hadde stjålet fra europeiske laboratorier, skriver Bhatia i boka.
Han hevder den pakistanske atombombens far, Khan, metallurg utdannet og gift i Nederland, etter hvert dro på jevnlige visitter til Nord-Korea. Ifølge Bhatia ble det i 1998 gjennomført ni militære flygninger i måneden mellom Islamabad og Pyongyang. Om bord på flyene satt høytstående militære og vitenskapsmenn.Den pakistanske ambassaden i Washington reagerte slik, da Washington Post omtalte boka på søndag.
– Det er absurd og helt latterlig. Hvorfor skulle en statsminister gjøre noe sånt, og deretter avsløre det for en indisk journalist, vel vitende om at indiske journalister ikke er kjent for sin kjærlighet til Pakistan, sa ambassadetalsmann Nadeem Kiani til den pakistanske avisa The Dawn.
Kiani avslører med dette at hatet mellom India og Pakistan, iallfall på stasnivå, lever i beste velgående. Han legger også til at han oppfatter at boka er skrevet på en sensasjonspreget måte og dårlig kildebelagt – hvilket er en typisk beskyldning når historien ikke taler til Pakistans fordel.David Albright, leder av det Institute for Science and International Security, mener derimot at påstandene fra Bhatia kan virke logiske. Dette fordi det ifølge tidslinjen over Nord-Koreas atomprogram ikke var noen tegn til mistenkelig aktivitet eller nyanskaffelser på slutten av 80-tallet, som igjen tydet på at det ble gjort noen betydelig innsats når det gjaldt anriking av uran. Til Washington Post sier Albright at datadiskttene BB hadde med seg, trolig inneholdt tegninger av de mer enn 100 delene som sentrifuger brukt til anriking består av. Han sier også at BB, som alltid hevdet at Pakistan betalte penger for missilsamarbeidet med Nord-Korea, i 2004 refererte til at datadisketter hadde vært involvert i handelen.
Les også historien om Banazir Bhutto i Dagbladet.no, forfattet av Hege Storhaug.