Debatten om å forby hijab, burka og andre religiøse symboler på dommere i Danmark synes på mange måter å ha gått helt ut av dimensjoner. Skal man forholde seg til noen aviser, og i særdeleshet Politiken, kan man forledes til å tro at forslaget gikk ut på å renske ut alle religiøse symboler, og i særdeleshet hijab (eller tørkle, som det omtales i Danmark), fra det danske samfunnet. Samtidig har ikke Politiken lagt skjul på at de er sterke motstandere av et forbud mot hijab og burka, og de applauderte da integreringsminister Rønn Hornbech gikk mot sin egen regjering i forbudslinjen.
I et slikt lys er det kanskje ikke så underlig at Politiken lager sin egen undersøkelse. Og det er kanskje heller ikke så underlig at den har det resultatet den har. Men den står i grell kontrast til den nylige publiserte undersøkelsen fra LOs Ugebrevet A4.
Politikens journalist Fikre Filali El-Gourfti skriver at avisen har foretatt en rundspørring blant 315 muslimske studenter og personer med videregående utdannelse. Det fremkommer ikke om rundspørringen er foretatt via telefon eller på annen måte, hvem som har utført den, og hvordan utvalget er foretatt. Det fremkommer heller ikke hvordan man vet at deltakerne er muslimer.
Politiken konkluderer med at et tørkleforbud på offentlige arbeidsplasser ikke ville føre til at kvinnene tok av seg hijaben, men heller at de ville fravelge å jobbe.
Det heter at blant de spurte er det 140 som bruker hijab. Av disse svarte 98 prosent at det usannsynlig eller helt usannsynlig at de ville akseptere arbeidsgiverens ønske om å ikke tildekke seg.Tallene får støtte av forsker i kultur og språkmøtestudier, Lise Paulsen Galal, fra Roskilde Universitetscenter.
– De højtuddannede kvinder er endnu mere bevidste om deres rettigheder. For dem handler det ikke kun om islam, men i højere grad om, at når man lever i et land som Danmark, så har de ret til at stille krav om religionsfrihed, der indebærer retten til at bære tørklæde. Derfor stiller de sig fast på det krav, sier Galal.
Hun mener at flere muslimske kvinner vil velge å bruke hijab, hvis det skulle bli et utvidet hijabforbud.
– Da en britisk minister på et tidspunkt sagde, at han ikke ville mødes med kvinder, der gik med den sorte burka-lignende klædedragt niqab, valgte flere muslimske kvinder i England at gå med den efterfølgende. Det viser, at forbud øger polariseringen. Kvinderne vil opfatte det som et angreb på deres værdier, og de vil derfor kæmpe for retten til at have andre værdier end majoritetsbefolkningen, sier hun.
Halima El Abbasi, leder i foreningen for Etnisk Ligestilling, støtter Galal.
– Muslimske kvinder har i forvejen svært ved at komme ind på arbejdsmarkedet. Og de unge kvinder, som bærer tørklæde, og som tager en lang uddannelse, er ofte velreflekterede. Hvis de ikke kan få lov at bruge deres uddannelse på grund af tørklædeforbud, kan jeg godt frygte, at de vil danne en modpol eller blive radikaliserede. For når de ikke kan få lov at være en del af fællesskabet, så vil nogen af dem søge til udlandet, andre vil blive hjemmegående eller blive tiltrukket af ekstremistiske grupper, sier hun.
Videre fremkommer det i Politikens undersøkelse 65 prosent av de hijabkledde kvinnene overveier å flytte til utlandet.
81 prosent svarer at de ønsker seg vekk på en eller annen måte på grunn av den tonen som danske muslimer omtales med i verdidebatten.
Ifølge Politiken er dette en tone som de fleste finner meget negativ og fører til at de føler seg uakseptret i Danmark.
Grænserne for, hvad der er forsvarligt at sige imod en minoritet, er rykket gevaldigt, skriver en som begrundelse: Det er ikke, fordi, der skal forekomme selvcensur i debatten, men almindelig takt og tone samt saglighed burde fylder mere i stedet for følelsesbetonede udtalelser.
– Når de taler uddannelse med mig, så indgår det helt oplagt i deres overvejelser, at de ønsker en uddannelse, som de kan bruge i udlandet, hvor tonen er en anden end i Danmark. Derfor vælger de ofte at blive læger, ingeniører eller noget inden for business-økonomi, forklarer han.
Tallat Shakoor, ungdomsforsker ved Center for Ungdomsforskning, kaller tendensen for »alvorlig«
– Hvad enten de her unge vil gøre alvor af deres overvejelser eller ej, så skal det ses som et alvorligt signal om, at en del af de unge nydanskere, ikke føler sig accepterede i Danmark med muslimsk identitet.
Shakoors tidligere forskning viser at flere innvandrere vurderer å flytte fra Danmark i dag, enn hva som var tilfellet i fjor. Han tror det skyldes tonen i den pågående hijabdebatten.
Dansk Industris arbeidsmarkedspolitiske sjef, Mette Rose Skaksen, kaller det en »ærgerlig« tendens.
– Det er yderst uheldigt, når vi i forvejen ikke kan fastholde arbejdskraften i Danmark. Derfor er det meget ærgerligt, at de unge med indvandrerbaggrund også overvejer at rejse til udlandet med deres uddannelser. Men vi har ytringsfrihed i Danmark, så det er begrænset, hvad vi kan gøre for at ændre på det.
Politikens resultat av rundspørringen virker en smule tendensiøs. At den nærmest ”truer” med at om muslimene ikke får det som de vil (i dette tilfellet at kvinner ikke får bruke sin muslimske tildekking som de vil, når de vil og hvor de vil), vil neppe falle i særlig god jord i et Danmark som tør å ta debatten offentlig. Videre er det underlig at ikke avisen inkluderer andre grupper enn muslimer i sin rundspørring, all den tid forbudsdebatten går på religiøse symboler, altså inkludert både kalott, turban, burke, niqab, hijab eller et kjede med kors om halsen. Det er jo også interessant at studiesjef Lange ”forklarer” innvandreres studievalg som leger, ingeniører eller noe innfor business-økonomi, med at de samme ønsker seg utenlands. Meg bekjent er dette studievalg som svært mange innvandrere velger – uavhengig av om de bor i Danmark eller et annet land. Bedre blir heller ikke Politikens presentasjon med at den avslutter med et indirekte spark til ”ytringsfriheten”, formidlet via Mette Rose Skaksen. Hva menes egentlig? At ”alt” er ytringsfrihetens skyld?
Det er verdt å merke seg er at Politikens budskap i denne saken ikke samsvarer med en annen nylig publisert undersøkelse i Danmark. Undersøkelsen, foretatt av Catinét Research for LOs Ugebrav A4, er unik, da både fordi den er blitt foretatt blant et representativt utvalg av flyktninger og innvandrere, og fordi noen av de samme spørsmålene er gjentatt gjennom en årrekke, hvilket gjør at det er mulig å se utviklingstrender i integreringen.
Den avdekker at mens det for åtte år siden var det 54 prosent som mente seg godt integrert i Danmark, er tallet i dag steget til 69 prosent. Andelen som opplever seg dårlig integrert, har i samme periode skrumpet inn fra 17 til 6 prosent.
I 2000 mente 19 prosent at de fleste med innvandrerbakgrunn totalt sett er godt integrert i Danmark. I dag deles dette synspunktet av 29 prosent. Andelen som mener at hovedparten av de med innvandrerbakgrunn er dårlig integrert, er sunket fra 37 til 22 prosent.
Undersøkelsen viser også at innvandrernes syn på god integrering har endret seg i perioden. For fire år siden var den viktigste forutsetningen for god integrering å snakke godt dansk, mens det i dag er arbeid som er innvandrerens primære krav til god integrering. 53 prosent av de spurte sier »at have et arbejde« som forklaring på hva de forstår med å være godt integrert. I 2004 svarte 44 prosent det samme.
Også »at føle, at man ikke bliver diskrimineret« og »at bo i et område, hvor der er flere beboere med dansk end med udenlandsk baggrund« er blant de forhold som i dag har langt større betydning for innvandrernes opplevelse av å være integrert. I 2004 sa henholdsvis 15 og 4 prosent at de så på disse forholden som forutsetninger for god integrering, i dag er tallene henholdsvis 24 og 11 prosent.
Tro hvor de 315 muslimene til Politiken står i denne sammenheng? Og hvis 65 prosent av de 140 hijabkledde kvinnene velger utlandet, så vil disse 91 forhåpentligvis velge et muslimsk land – så slipper de kanskje noe valg om tildekking eller ikke.