Innvandring

Innvandringsdebatten – hvor er den?

Norge endres raskt. År etter år slår Norge sin egen innvandringsrekord. Men hvor blir det av innvandringsdebatten?, spør en av våre lesere. Skal den holdes unna folket for evig tid - i alle fall til neste valgkamp er over?

Av Michael Blümlein, Kolbotn

Endringene i den norske befolkningen – nå har 40 prosent av barna i Osloskolene ikke-vestlig opprinnelse – er dessverre ikke et resultat av en demokratisk, offentlig samtale.

På 1980-tallet ble diskusjonen raskt kvalt med tallmateriale som skulle bevise at Norge tok imot få ikke-vestlige innvandrere, og at de ikke utgjorde noen trussel mot norsk egenart ettersom de raskt ville bli integrert. På 1990-tallet het det plutselig at Norge allerede var et flerkulturelt samfunn, at noen norsk egenart ikke fantes – eller at den iallfall var litt oppblåst og kjedelig, og trengte fornyelse.

Konsekvensanalyse

Det som i begynnelsen var en liten minoritet som man ikke la merke til, har utviklet seg til en vesentlig faktor i dette landet. Samfunnslivet blir mer og mer berørt av ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere.

En konsekvensanalyse må gi svar på hvilken politikk Norge må føre i fremtiden, for at også nye generasjoner kan leve i et fredelig og harmonisk samfunn.

Resultatet av analysen kan kanskje føre til at vi, blant annet, blir mer selektiv i valget av nye borgere og at vi satser mer på å hjelpe flyktninger i deres nærområder, fremfor å gi dem husly hos oss. Med de samme ressursene kunne vi på denne måten hjelpe langt flere mennesker i nød, enn å ha dem boende her i landet.

Videre må det stilles langt strengere, eller i alle fall klarere, krav til de mennesker som får innvilget opphold i Norge, enn det som er tilfelle i dag.

Kulturelle og politiske konsekvenser

Den kulturelle og politiske siden ved innvandringen er selvfølgelig av særlig interesse og må vurderes. Her er spesielt muslimenes rolle interessant. Jeg tror at den jevne borger i dette landet ikke tar inn over seg at islam ikke bare er en religion, men også en livsstil og politikk. Dette forholdet preger mange muslimer i den grad at de danner parallellsamfunn utenfor det tradisjonelle norske samfunnet.

Vi må huske på at mange ikke-vestlige innvandrere har levd i ”middelalderen” før de kom til Norge og at dette setter preg på dem og deres etterkommere. Dette har blant annet ført til utarbeidelse av et utall departementale skriv, forskrifter og lover og sysselsetter mange mennesker i dette landet.

Økonomiske konsekvenser

Det som er enklest og lettest å dokumentere, er de økonomiske konsekvensene ved innvandringen.

Forskning i Sverige og Danmark har vist at utgifter i forbindelse med innvandring fra fjernkulturelle land er større enn inntektene. Jeg kan ikke se noe grunn hvorfor forholdene i Norge skulle være annerledes.

Tatt i betraktning den svarte økonomien som florerer i visse innvandrerkretser og trygdemisbruket som antas å ligge betydelig høyere enn blant befolkningen for øvrig, forundrer ovennevnte forhold meg ikke.

Ha mot til å stille krav!

Myndighetene bør stille krav og ikke bare sy puter under armene til våre nye medborgere. I motsetning til vestlige innvandrere, er ikke-vestlige innvandrere ivrige etter å bli norske statsborgere, tiltross for at mange av dem ofte har lite til overs for det sekulære samfunnet og våre altomfattende frihetstradisjoner og vårt krav til samfunnsansvar. Hadde det da ikke vært rimelig at folk som søker om norsk statsborgerskap undertegnet en kontrakt med myndighetene?

Denne kontrakten må i tilfelle opplyse om rettigheter og forpliktelser og om følgene ved kontraktsbrudd. For eksempel vil norsk statsborgerskap kunnet bli fratatt ved forbrytelser av en viss alvorlighetsgrad og ved gjentatte lovbrudd.

Er nordmenn et folk av naivister og snillister som er uten stolthet over det generasjoner har bygget opp, og som ikke får seg til å stille krav til mennesker som ønsker å bosette seg her i landet?

Det er ingen hemmelighet blant fagfolk at norsk forskning på innvandring er preget av feighet og selvsensur.

Hvis våre statlige myndigheter ikke foretar en konsekvensanalyse av innvandringen, er dette ensbetydende med å (fortsatt) føre det norske folk bak lyset.

Europeernes masochisme – noen kritiske stemmer

Den franske filosofen og forfatteren Pascal Bruckner har satt fingeren på et viktig problem i Europa. Han har kommet med følgende synspunkter:

Imperialismen, kolonihistorien og to verdenskriger har etterlatt Europa med kronisk skyldfølelse. Masochismen, eller skyldfølelsen, dominerer de europeiske lands politikk i form av dialog og toleranse overfor resten av verden.

– Vi har ikke noe å lære andre. Deres verdier er like bra som våre. Resultatet er at vi godtar politisk praksis i arabiske og afrikanske land som er i strid med menneskerettighetene, sier Bruckner.

På europeisk jord utnyttes skyldfølelsen av radikale islamister til å motarbeide våre verdier og institusjoner, mener filosofen.

Den nå avdøde sosialmedisineren og psykiateren Berthold Grünfeld som selv var innvandrer, sa i september 2004 til NRK at innvandrere må tvinges til å lære norsk, ta til seg norske verdier og holdninger, og legge ned en langt større egeninnsats.

– Vi har vært naive og snillistiske i innvandringspolitikken og har pådratt oss problemer samfunnet ikke klarer å takle, mente Grünfeld.

Reiseguru Jens A. Riisnæs sa til Aftenposten for en del år siden følgende:

– Norge er det land i verden med de mest moderne og frigjorte mellommenneskelige relasjoner. Samtidig har vi hatt en masseinnvandring fra kulturer som er blant de mest patriarkalske i verden. De problemer dette skaper har det ikke vært lov å diskutere åpent.

Denne innvandringen og det forhold at Norge er et relativt provinsielt land i utkanten av et kontinent vi frivillig har isolert oss selv fra, vil på lang sikt kunne true stabiliteten i det norske samfunnet, hevdet Riisnæs.

Hvor er den åndelige eliten og de ansvarlige myndigheter i denne diskusjonen?

En slik kort artikkel blir naturligvis meget generelt – og ikke alle ikke-vestlige innvandrere ”skjæres over én kam”. Jeg kjenner en god del av disse menneskene, som jeg virkelig setter pris på. Gjennom min tidligere aktive innsats for u-landsstudenter og samvittighetsfanger, har jeg også selv bidratt til å hjelpe noen av dem ut av en vanskelig situasjon. Så det er altså ikke slik at jeg kan avvises med å være fremmedfiendtlig eller rasist – men jeg, og mange med meg, etterlyser en innvandringsdebatt i Norge. Skal norske politikere, i godt samarbeid med hovedtyngden av norske journalister, nok én gang holde denne debatten unna folket i den kommende valgkampen?