Integreringspolitikk er vanskelig, men blir neppe bedre av at mislykkede tiltak fører til mer penger.
– Ja, norsk sigøynerpolitikk har vært totalt feilslått. Hele det politiske Norge har vært igjennom kollektiv resignasjon innenfor dette området. Det er bare å erkjenne at vi har gått fra vondt til verre. Det har ikke manglet på forsøk, og det er satset svært store summer mot sigøynermiljøet. Men på feil måte. Man har ikke lykkes med noen av forsøkene, sier arbeids- og inkluderingsministeren Bjarne Håkon Hanssen (Ap) til Aftenposten.no
Hanssen mener at mange nok har følt at man har nådd et punkt hvor politiske beslutninger ikke har hjulpet, og at det da er lett å føle seg handlingslammet. For Hanssens hodepine er at det ikke er lett å hjelpe folk som i stor grad ikke vil ha hjelp. Men nå, etter at voldshandlingene i sigøynermiljøet har eskalert, er statsråden klar til å fremme nye tiltak rettet mot sigøynerne her i landet. Sigøynerpolitikken skal ut av politihuset og inn i skolen:
· Møte flere representanter fra flere sigøynerfamilier for å skape en nødvendig dialog den nærmeste tiden.
· Møte Oslo kommune og diskutere hvordan de kan jobbe tett og handlingsrettet sammen med Regjeringen opp mot sigøynerne i hovedstaden.
· Utarbeide en statlig politisk handlingsplan for sigøynerpolitikk som skal være klar i løpet av året.
· Øke bevilgningene til rombefolkningen fra to til tre millioner kroner i revidert statsbudsjett for 2008.
Hanssen mener barna er nøkkelen til fremgang.
– Det aller viktigste vi kan gjøre, er å greie å få flest mulige sigøynerbarn igjennom grunnskolen. Greier vi det, vil vi også greie å skape rollemodeller, sier han.
Han vurderer også å ytterligere belønne sigøynerfamilier som greier å få barna sine på skolen, for eksempel ved bostøtte eller andre former for kompensasjoner.
– Jeg er i hvert fall ikke tilhenger av å straffe dem som ikke greier å få barna på skolen økonomisk, sier han.
Men spørsmålet til statsråden i så måte er hva som er nytt med denne tilnærmingsmåten. Nå har det vært prøvd og lokket med penger og goder for at sigøynerne skal la sine barn få skolegang og ikke gifte bort barna sine som barn. Det har vært prøvd å få dem til å gi slipp på nomadelivet ved å gi dem bolig. Statsråden vet det – det hjalp ikke. Men det statsråden ikke vet, er hvor mange sigøynere som faktisk finnes i Norge.
Derimot vet vi at mange av sigøynere går på trygd og andre stønader. Og vi vet at det foregår trygdejuks. En av sakene som nylig er oppdaget, handler om Lola. Hun skal i dag være 24 år, uføretrygdet og ha tre barn. Hun har mottatt 2 267 134 kroner i stønader fra den norske stat. Poenget er bare at Lola aldri har eksistert. Hun er diktet opp av en kvinne (59), som selv er uføretrygdet. Politiet tror at sigøynerligaen i perioden 1990-1998 diktet opp 11 fiktive barn, mens det i perioden 2001-2004 ble det skapt ytterligere 13 fiktive barn.
Innenfor et slikt kaos kan det neppe være enkelt å få på bordet antallet sigøynere i Norge. Men det må gjøres. Og antakelig må det gjøres på samme måte som det blir gjort i visse land vi ikke liker å sammenligne oss med: Der ser ikke folket noen vits i å registrere seg, for det følger ingen goder med det, derimot kan det komme noen plikter. I Norge, der godene er lett tilgjenglig, må disse følges av plikter. For eksempel: ingen barn på skole, ingen barnetrygd. Og barnevernet varsles.
Dette er ikke straff, Hanssen, det er å ta mennesker, og i særdeleshet uskyldige barn, på alvor. Samtidig er det å behandle mennesker på samme måte.