Av Hege Storhaug, HRS (innlegg refusert av Aftenposten)
For hva er det som skjer i Vest- og Nord-Europa? Det pågår en rask og bred radikalisering av de unge muslimske massene, illustrert ved en måling i Storbritannia for nøyaktig ett år siden: 40 prosent av unge i alderen 16-24 år ønsker et shariastyrt Storbritannia. 36 prosent vil ha dødstraff for frafall fra islam. 13 prosent støtter al-Qaida, og 75 prosent mener at muslimske kvinner skal bruke slør. I gruppen over 55 år halveres resultatet (Policy Exchange). En politirapport i fjor høst, viste at nesten halvparten av Storbritannias ca 1350 moskeer, styres av samme ideologiske krefter som ga opphav til Taliban.
Samme mønster ses i andre sentrale land. I Nederland viste en undersøkelse i 2001 at 3.generasjon marokkanere og tyrkere, knytter sin lojalitet først til islam, dernest til bestefedrenes opprinnelsesland, og sist til Nederland (Enzinger). Den nederlandske sikkerhetstjenesten AIVD melder om en pågående og rask radikalisering av de unge. Økt satsning på integrering bremser ikke radikaliseringen, skriver byrået i en rapport fra 2006. I fjor meldte AIVD at radikal islamisme er på vei inn i en ny fase, der man avstår fra bruk av vold og i stedet arbeider for å bryte ned vestlige verdier innenfra, særlig kvinners frihet. Strategien vinner gehør blant de unge, hevder rapporten.
Islamprofessor i Århus og flyktning fra Iran, Mehdi Mozaffari, sa for tre år siden dette til Jyllands-Posten om Europas situasjon: ”Om mindre enn ti år vil vi ha 25 millioner unge muslimer. (…) En udemokratisk muslimsk ungdom vil utgjøre en betydelig maktfaktor (…). Det er det verste scenarioet.” Mehdi pekte så på frykten som preger ikke-muslimske europeere, frykten for å ”tråkke på deres rettigheter”. Og slik vinner de politisk-juridiske kreftene frem, synbart ved alle særkrav som legges på bordet: Hijab som del av sykepleieruniform, halalmat, egne helligdager, egne bønnerom, sivilrettslige shariaråd, med mer. Listen blir lengre for hvert krav som innfris.
Det er ikke de sekulære kreftene som er på fremmarsj i Europa. Tvert om. Det samme gjelder Norge. De sekulære er først og fremst enslige svaler, som Aftenpostens skribenter Shazad Rana og Shabana Rehman. De representerer, symbolsk nok, bare seg selv. Makten er hos organisasjonene og moskeene. Og makten studerer juss, islamsk shariajuss, før det tas standpunkt til sentrale verdispørsmål. For det er verdier det hele koker ned til, enten Muslimsk studentersamfunn ikke klarer å følge FNs menneskerettigheter om kvinners rett til å gifte seg fritt, eller det er Islamsk Råd som ikke klarer å ta avstand fra dødsstraff for homofili.
Store deler av den muslimske verden gjennomgår en økende islamisering. Båndene til muslimer i Europa er tette, jevnfør norskpakistaneres hyppige besøk i ”gamlelandet”, eiendomsinvesteringer og henting av nye ektefeller. Summert opp er det per i dag lite realisme bak Johansens optimisme på vegne av et europeisk sekulærislam. Ja, spørsmålet som mange islamkyndige stiller seg, er om islam i det hele tatt kan sekulariseres. For grunnkjernen i islam er nettopp juss med opphav i islamstifteren Muhammeds ord og handlinger, slik vi finner dem i koranen og sunna. Enkelt sagt; det blir svært lite igjen av islam hvis de sekulære vinner frem.