Ytringsfrihet

Hva foregår i Aftenposten?

Aftenposten utlyste med brask og bram at avisen gjennom en kronikkonkurranse ønsket å få frem nye, unge debattstemmer. Temaet var Det nye Norge, og Aftenpostens egen jury bestod av tre redaktører, Knut Olav Åmås, Kjersti Løken Stavrum og Harald Stanghelle. I går ble vinnerens kronikk trykket. Og hold deg fast, for vinneren er Mohammad Usman Rana. Rana går i velkjent stil til frontalangrep på det norske demokratiet (som har gitt han all den frihet og velferd han kan drømme om), med denne tittelen: ”Den sekulære ekstremismen”. Slik snakker altså en ung mann som åpenlyst har et nært og kjært forhold til islamisme.

Det var mange som satte kaffen i halsen da side fem i kulturseksjonen til Aftenposten åpenbarte seg i går. En helsides vinnerkronikk signert en person som åpenbart synes det er tungt og vanskelig å ta del i friheten som er kjempet frem på norsk jord. Mohammad Usman Rana vil ha mindre menneskerettigheter (for de er ikke ”objektive”,) og han vil ha mer religion inn i styre og stell (for religion er objektiv?).Man vet jo nesten ikke om man skal le eller gråte, eller banne over Aftenpostens valg. Latteren vekkes imidlertid når Rana på (snart) 23 år går til angrep på sine fiender, den ”tendensiøse” journalisten i Aftenposten, Halvor Tjønn, av oss i HRS vurdert som en av Norges dyktigste og mest kunnskapsrike journalister. Men Tjønn har i flere runder satt søkelyset på islamstifteren Muhammed og islam, og det gjør man ikke ustraffet i Ranas verden. Deretter gyver selvsagt Rana løs på Sara Azmeh Rasmussen, like lite overraskende, all den tid Azmeh Rasmussen tillater å kalle seg apostat og kulturell muslim, samt at hun også nylig har stått frem som lesbisk. Til slutt henges Unni Wikan på veggen, egentlig et litt merkelig valg all den til Wikan generelt fremstår som ganske islamofil. Likevel, kunnskaper om den arabiske verden, inkludert folkelig islam, det har Wikan så langt vi har forstått det. Men til det interessante. Hvorfor pekes disse tre personene på? Jo, fordi ifølge Rana må de som uttaler seg om islam inneha ”adekvat akademisk pondus innenfor islamsk vitenskap og troverdig bekjennelse til islamsk lære for å bidra til tolkning av teologien”. Da er vel ett sentralt spørsmål om Rana kan peke på en person som innehar rett tro og som også har den rette akademiske bakgrunnen og innstillingen for å kunne tolke islam? Et tips fra vår side er at Rana vil bifalle – med ærbødighet – Yusuf al-Qaradawi, islamistenes pave. En annen kjær person vil nok være Tariq Ramadan, som med sin snirkeltunge og shariaspråk kan minne en smule om Rana selv.

Som alltid går Rana til ubegrunnede og aggressive angrep på dem som prøver gjennom ord og handling å videreføre arven fra opplysningstiden og verne om det norske demokratiets grunnpilarer. En kjent teknikk er sutring; muslimer er ofre, per definisjon. Vel, noen vil nok mene at muslimer er ofre – for islams egne undertrykkende grunntekster. Men, det er et faktum at Norge og Europa bruker milliarder på milliarder av kroner årlig for å løfte muslimer inn i demokratiets gode; menneskerettigheter og velferd. Pluss alle kronene til å beskytte (særlig) jenter og kvinner mot tvang og lemlesting (sist nå 70 millioner i ekstrabevilgning fra staten til tiltak mot tvangsekteskap). Man kan således med tyngde hevde at muslimer under ett i dagens Norge og Europa er en utgiftspost både økonomisk og verdimessig. Nettopp fordi talspersoner, organisasjoner og politikere med muslimske bakgrunn, så hardnakket står opp mot integrering verdimessig i frie og åpen demokrati. Jentene og kvinnene holdes i en tvangstrøye, det samme gjøres med unge menn som heller ikke får lov til å integrere seg sosialt. Dette er en av kontinentets største utfordringer dette århundret. Og dette vet Rana meget godt. Derfor prøver han sine smarte knep, som å skyve ”kristne ofre” ala biskop Kvarme foran seg i kampen mot ”religiøs undertrykking”. Derfor manipulerer han med at menneskerettighetene til FN ikke er ”objektive” (men det er altså religiøse dogmer?). Men kanskje det mest opprørende, og klargjørende, i den prisbelønte teksten til Rana, er hans ”irettesettelse” av ”politikere og lobbyister med varierende og diskutabel grad av forankring i kristen tro. De ønsker en demokratisering av kristen teologi slik at den blir et speilbilde av samfunnets nyeste verdimessige strømninger istedenfor å gjenspeile Bibelens lære. Fremveksten av liknende krefter – bestående av mediepersoner, politikere og eksmuslimer – som sikter å omdefinere islamsk teologi, er også betydelig. Den ultimate målsettingen er å slipe bort islams profil som en komplett livsstil for muslimer og redusere religionen til et semisekulært, relativistisk og kulturelt budskap” (vår utheving). Rana viser at han ikke har forstått en døyt av europeisk historie og grunnlaget for dagens frihet og velferd, og hvorfor flyktningstrømmen går fra den muslimske verden til vårt kontinent – og ikke motsatt. Uten at den muslimske verden og brede lag av den muslimske befolkningen i Europa klarer å ta et endelig oppgjør med de undertrykkende, religiøse dogmene som kveler både kulturell og økonomisk stagnasjon, slik FN har vist i fire rapporter etter årtusenskiftet ( Arab Regional Human Development Report) vil muslimer verden over i hopetall fortsatt leve i både ufrihet, undertrykkelse, og nød.

Rana ser ut til å mislike sterkt vårt åpne samfunn, hvilket er naturlig tatt i betraktning essensen i islamismen. Rana er en ung, og litt hjelpesløs mann. Det er vanskelig å se han nyte det gode liv i takksigelse over det fantastiske landet han bor i og alle mulighetene det gir han. Men det er langt verre at Aftenposten utviser et skjønn hinsides enhver fornuft. Hvis det ikke rett og slett handler om rein og skjær profitt: Åmås og co lukter mulighetene for en langvarig, følelsesbetont og avisselgende debatt. Det kan slå motsatt ut, for vi er mange som er mektig lei av avisens prioriteringer på kronikkplass. Hvor er Aftenpostens sympati og lojalitet med vanlige, unge norske muslimer? Hvorfor medvirker de til å lage en frontfigur for de unge som er en islamist? Ønsker avisen å bidra til å forsere en verdimessig rasering og voldelig utvikling i Norge ala den vi ser på fremvekst i Storbritannia, Nederland, Frankrike og Danmark?

HRS sin informasjonsleder, Hege Storhaug, har et kort tilsvar i Aftenposten til Rana i dag. Her er det:

Hvilket makabert svik!

Aftenposten har kåret Mohammad Usman Rana til vinner av en kronikkonkurranse om «det nye Norge». Under tittelen «Den sekulære ekstremismen» argumenterer Rana for økt religiøs makt i samfunnet og neddemping av menneskerettigheter.

HEGE STORHAUG, informasjonsleder, Human Rights ServiceDette overrasker ikke. For hvem er Rana? I debatten i fjor om dødsstraff for homofile klarte ikke Rana å ta avstand fra at homofile drepes i Iran, i tråd med sharia. Rana er tidligere leder av Muslimsk studentsamfunn (MSS), og Pakistansk Studentersamfunn (PSS). I 2006 promoterte både MSS og PSS den indiske islamisten Zakir Naik ved en filmfremvisning. Naik sier ja til flerkoneri. Muslimske kvinner kan kun gifte seg med muslimer.

Et shariastyrt samfunnFrafalne skal straffes med døden, homofile likeså, med mer. I 2006 arrangerte MSS også foredrag med Zulqarnain Madni, titulert av MSS som «bror». Madni sto frem i NRK Brennpunkt med visjonen om et shariastyrt samfunn, samfunnet Muhammed skapte for beduinene på den arabiske halvøy på 600-tallet. I 2004 inviterte MSS en av Pakistans fremste islamister, Qazi Hussain Ahmed, til foredrag. Ahmed leder Pakistans største islamistiske parti, Jamaat-e-Islami. Han sympatiserer med Taliban. «Islam er islam, hvordan kan du være sekulær og muslim?» Dette sa Rana til dagbladet.no 16. februar 2006. I samme avis talte Rana varmt for at Norge innfører sharia i familieanliggender, der han spesifikt nevnte skilsmisse (21. juni 2006). Det betyr at muslimske kvinner frarøves retten til å tre ut av ekteskapet på linje med mannen. Det er ikke underlig at Rana sliter med FNs menneskerettigheter. Islams problemer med menneskerettigheter kommer tydelig frem i Kairo-erklæringen (1990) til Organisation of Islamic Conference, der majoriteten av verdens muslimske stater la hele FNs menneskerettighetserklæring under sharia, og definerte muslimer som «den beste nasjonen».

En skremmende vurdering

Jeg tar det for gitt at Aftenpostens panel, bestående av debatt- og kronikkredaktør Knut Olav Åmås, politisk redaktør Harald Stanghelle og redaktør Kjersti Løken Stavrum, med kåringen av Rana mener at Rana bidrar med viktige refleksjoner og verdier. Deres vurdering er i så fall skremmende, og vitner om en samfunnsutvikling i full strid med Norges århundrelange kamp for frihet, en frihet flere og flere meningsdannende stemmer synes å ta for gitt. Man kan rett og slett slå fast at islamisme er på fremmarsj i Norge, med god drahjelp av Aftenposten. Det er nesten ikke til å tro. At debattredaktøren, som er åpen homofil, promoterer en person som nær sagt vil ta livet av ham, gjør situasjonen fullstendig absurd og makaber.

Se for øvrig også John Olav Egelands kommentarartikkel i dagens Dagbladet.