Politikk

Europeisk selvhat

Vesten er masochistisk, hevder Pascal Bruckner i sin bok Botferdighetens tyranni, et generaloppgjør med deler av det intellektuelle og politiske Europa. Med tittelen mener han å diagnostisere en verdensdel som bøyer seg bakover for å imøtekomme kritikk, ja, gjerne komme den i forkjøpet, et Europa som ber om unnskyldning for det meste, som stadig leter etter nye punkter det kan kritiseres for, for deretter å pine seg selv nådeløst også med dette nye.

Den franske filosofen Pascal Bruckner er aktuell med boken Botferdighetens tyranni – et essay om Vestens masochisme. I dette essayet prøver forfatteren å forstå hvorfor Europa velter seg i sin egen skam. Forfatteren hevder blant annet at Europa ensidig ser sin egen historie som en orgie i mord, plyndring, kolonialisme og utbytting. Hennes egne, storslagne bidrag til menneskeheten overser hun fullstendig, overveldet som hun er av skam og skyldfølelse. Dette er Vestens kardinalfeil, mener Bruckner.

Det er neppe feil å si at den eneste seriøse motstanden mot venstresidens intellektuelle hegemoni på 1970-tallet kom fra de såkalte nyfilosofene. Pascal Bruckner var blant dem, og det skinner igjennom i boken på alle måter. Han skriver i samme polemiske stil og ut fra det samme grunnprinsippet, at Europas og Vestens form for borgerlig-kapitalistisk demokrati gjerne kan reformeres, men er langt unna å være en til bunnen ond ordning.

Denne kampen er altså kjempet før, med en vri: På 1970-tallet var det kommunistene som var nyfilosofenes store bêtes noires, og spesielt den ikke ubetydelige del av den intellektuelle eliten som regnet et hvilken som helst regime som bedre enn det borgerlig-kapitalistiske, inklusive Moskva-prosessenes Sovjet, kulturrevolusjonens Kina, Hoxhas Albania og Pol Pots Kambodsja.