Hege Storhaug, HRS
Røde Kors og Kompetanseteamet til Utlendingsdirektoratet sitter nå på et betydelig antall enkeltsaker relatert til tvangsekteskap. I 2007 fikk Røde Kors 460 henvendelser, som er ny rekord siden telefonen ble opprettet i 2000. Hos Kompetanseteamet doblet antall henvendelser seg, melder Dagsavisen.no
Monica Berge hos Røde Kors mener at tross den brede debatten som ble utløst etter drapet på kurdisk-svenske Fadime i 2002, har ikke tvangsekteskap gått tilbake, tvert om. Norske myndigheter har prøvd å forhindre tvangsekteskap gjennom innstramninger av regelverk. Det er innført obligatorisk forsørgerkrav for de under 23 år, og innvandring gjennom ekteskap der en eller begge parter er under 18 år er nå forbudt. Men dette har ikke hjulpet, kanskje tvert om, sier Monica Berge. Familien finner bare nye måter å omgå reglene på:
”Kravet om minimumsinntekt har (…) medført at mange ungdommer blir tatt ut av videregående skole for å jobbe.”
Ja, hva var det vi sa da statsråd Erna Solberg innførte forsørgerkravet for de unge? Nettopp; at ungdom kom til å få avbrutt utdannelsen sin for å finansiere eget tvangsekteskap.
Og så var det myndighetenes ensidige satsning på dialogtiltak mellom foreldre og barn som frykter tvangsgifte, som HRS alltid har vært skeptisk til. Berge forklarer ypperlig hvorfor dialog er problematisk og derfor skrinlagt som virkemiddel hos Røde Kors. I 2000 startet såkalte dialogmøter. I 2004 satte Røde Kors en sluttstrek for dialogen:
”Vi opplevde at jentene ble gisler i samtalene. Møtene ble ny maktdemonstrasjon overfor jentene, og vi klarte ikke å ivareta jentenes perspektiv.”
Det er også verdt å merke seg at som HRS, vil også Røde Kors ved Berge, ha et betydelig økt fokus på æresrelatert vold generelt, da tvangsekteskap ”kun” er en form for overgrep i en serie overgrep mot de unge som nektes individuell frihet:
”De unge snakker ofte om fysisk og psykisk vold og omfattende kontroll fra familiens side. Ved å bruke begrepet ’tvangsekteskap’, blir man blinde for den volden og kontrollen barna opplever som barn. Tvangsekteskap er jo egentlig bare er en forlengelse av dette.”
Den ferske statsråden Manuela Ramin Osmundsen, er imidlertid ikke bekymret over det økende antallet unge som ber om hjelp for å slippe unna tvangsekteskap:
”Jeg synes ikke utviklingen går feil vei. Dette tyder på at vi begynner å få oversikt fordi jenter og gutter tør å si ifra. Nå vet de unge hvor de skal henvende seg, og det var hele poenget med infotelefonen og tidligere tiltak,” sier Osmundsen til Dagsavisen.no
Hun legger til at økende antall henvendelser ikke kan tolkes som flere tvangsekteskap, fordi før hadde Norge ”bare en anelse om at det skjedde”, påstår Osmundsen. Og hun hevder videre at:
”Når mange nok henvender seg til hjelpeorganisasjonene, vil det bidra til en konkret holdningsendring. Folk vil se at myndighetene stiller seg på de unges side.”
Osmundsen lover deretter mer penger til hjelpetiltak. Altså mer av det samme.
Osmundsen bedriver et politisk spill på bekostning av sårbar ungdom, eventuelt har hun så ringe kunnskap at hun faktisk ikke vet bedre. Først; Norge hadde langt fra bare en anelse om at tvangsekteskap skjedde da den første nasjonale handlingsplanen ble lagt på bordet i 1999. Da hadde allerede Stortinget vedtatt en særlov (1995), grunnet solid dokumentasjon gjennom media og ambassader om at norskfødte jenter ble tvangsgiftet. HRS har også i flere runder, dvs i 2003, 2005 og 2006, lagt frem håndfaste tall som indikerer at tvang kan være utbredt. Vi har presentert den ene statistikken etter den andre som forteller at i sentrale 2. generasjonsgrupper (etterkommere), har tre av fire gutter og jenter i perioden 1996 til 2005 som giftet seg, inngått ekteskap i foreldrenes opprinnelsesland – altså at ca 75 prosent av norskfødte jenter og gutter med annen nasjonal opprinnelse ”finner sin kjære” på den andre siden av kloden. Man må jo nærmest være rasist for å tro at denne form for ”kjærlighet ved første blikk” – bokstavelig talt – er ”naturlig for dem”, da et slikt resonnement impliserer at man tror at særlig ikke-vestlig ungdom er genetisk utstyrt til å ”falle for” en person de knapt har sett et foto av, og aldri kjent lukten av før på bryllupsnatten.
Dernest; den massive økningen i antall henvendelser fra gutter og jenter, tolker Osmundsen, i positive ordlag, til at de unge begynner å våge å si ifra. Vel, også dette er et syltynt resonnement, uten faktualitet i bunn. For antall unge i og før gifteklar alder øker betydelig fra år til år viser material fra SSB, innhentet av HRS i 2005. Den gang hadde vi en barne- og ungdomsbefolkning på i underkant av 80 000 fra land der kollektivistiske ekteskap er normen. Veksten de forutgående årene var på 6 prosent i snitt årlig, hvilket tilsier at i 2015 kan gruppen utgjøre minimum 150 000 individer. Altså, et logisk resonnement er at økningen i antall tvangsekteskap vil fortsette og fortsette så lenge ikke man er villige til å bruke nødvendige verktøy (hvilke verktøy som må brukes, kommer vi tilbake til mot slutten av innlegget). I tillegg viser Osmundsen at hun ikke har fått med seg de to siste tiårenes utvikling, nemlig at storfamiliene og de aktuelle miljøene sitt klamme grep om sine egne, er blitt betydelig styrket gjennom den høye ekteskapsinnvandringen og den multikulturelle ideologien og industrien. Eksempel: I 1988 hadde enkeltindividene blant pakistanere, særlig jenter og kvinner, en langt friere hverdag enn hva som er virkeligheten generelt i dag. For 20 år siden var antallet pakistanere langt mindre, og derav en langt høyere grad av naturlig interaksjon med andre grupper i Norge, inkludert nordmenn. Den sosial kontrollen internt var langt svakere enn i dag, og derav var det langt mer akseptert å gå i vestlige klær, ha norske venner, jobbe, med mer. Nå som den fatalistiske multikulturelle ideologien, kombinert med en inhuman ekteskapsinnvandring, har fått virke i over 30 år, har myndighetene fått hva de (ikke visste de?) ba om; et multikulturelt samfunn der de enkelte gruppenes verdi- og normsett fra opprinnelseslandet er etablert på norsk jord. Vår påstand er derfor at det blir vanskeligere og vanskeligere for de unge å gripe friheten, for hvor skal de stikke seg unna når familien truer dem med grove sanksjoner? Som en ung mann sa til oss: ”Pakistanerne, de er jo overalt i Norge nå.”
Så kanskje det viktigste: Har Osmundsen tatt innover seg hvilken enorm byrde myndighetene legger på den enkelte unges skuldre ved at de selv skal ta avgjørelsen om å bryte med familien (eventuelt bli utstøtt)? Har Osmundsen tatt innover seg hvilken belasting det er for et ungt individ å stå ”alene på gaten” med blanke ark, og ofte med et kompass som er i utakt med det norske samfunnet grunnet ulike grader av isolasjon i oppveksten? Å skyve ansvaret over på de unge, som er myndighetenes hovedtiltak – nemlig hjelpetilbud når krisen er der – er verken mer eller mindre en inhuman politikk.
Selvsagt er det en rekke andre tiltak som kunne vært utbrodert her, eksempelvis lov mot inngifte, regler som holder barna på skolebenken i Norge, og massiv satsning på verdimessig integrering i skolen. Det kommer vi tilbake til når anledningen byr seg og Osmundsen forhåpentligvis har blitt noe varmere i trøya etter møter med den brutale virkeligheten for tusener på tusener av nye unge nordmenn.