Jens Tomas Anfindsen, HRS
I tidligere tider var det
gjengs å hevde at dette med at innvandrere skulle være noe mer kriminelle enn
andre bare var en fordomsfull myte. Undertegnede kan selv huske å ha blitt
indoktrinert, allerede på barneskolen, med undervisningsmateriell (propagandamateriell?)
fra Antirasistisk senter, som påtok seg å punktere alle mulige slags ”myter” om
at innvandrere var noe mer voldelig eller kriminelle enn andre, eller at
innvandringen utgjorde noen form for nasjonaløkonomisk belastning.
Det var den gang. I
mellomtiden er det vel ingen som lenger bestrider at innvandrere er mer
kriminelle enn andre, noe som har blitt bekreftet av en rekke politirapporter
og statistikkpublikasjoner fra SSB, og som kanskje har vært aller mest iøynefallende
når det gjelder voldtekter i hovedstaden.
Trenden nå for tiden, er
ikke lenger å benekte at innvandrere er mer kriminelle enn andre, men å finne
(bort)forklaringer på hvorfor det er slik. Et uutalt, men avgjørende postulat hos nær sagt alle som ytrer seg om dette i offentligheten, er at
forklaringen må være å finne enten i strukturell diskriminering fra
majoritetsbefolkningen sin side, eller i objektive, sosio-økonomiske strukturer
i samfunnet. Med andre ord, et avgjørende og uutalt postulat hos de fleste som uttaler seg om fenomenet, er at innvandrerkriminaliteten
må forstås i lys av strukturer og årsaker som ligger utenfor innvandrerne selv,
utenfor innvandrernes kontroll. Ingenlunde skal det kunne tenkes at det er noe
med innvandrerne selv, deres kultur, atferdsmønstre, æreskodekser eller
lignende, som disponerer for kriminell eller asosial atferd. Å i det hele tatt
vurdere muligheten av det motsatte, skal visstnok være ”kulturrasisme”.
Dette kan forresten danne et
lite apropos til den pågående ”elitedebatten”. Det er de meningsproduserende
elitene som dogmatisk tviholder på ovennevnte postulat, og som kaller enhver som gjennomskuer dette som det rene humbug
for ”rasister”. Her har vi en faktor som skaper avstand og mistillit mellom
kulturarbeidere og andre folk. Folk flest skjønner at kultureliten er fanget og
forblindet av et ideologisk paradigme; folk flest skjønner at det er noe med
mange innvandreres kvinnesyn og æreskodeks, blant annet, som disponerer for
vold og annen asosial atferd. Så lenge eliten fortsetter å navigere på
dogmatisk-ideologisk autopilot i spørsmål som har med innvandring og
flerkulturalitet å gjøre, vil avstanden og mistilliten mellom ”folk” og ”elite”
bare øke. – Men dette var altså bare et apropos.
Det interessante med de
ovennevnte tallene fra Danmark er dels at de viser oss noe om mengdeforholdet
mellom kriminaliteten hos førstegenerasjonsinnvandrere og innvandrernes
etterkommere – dette er noe som norsk kriminalitetsstatistikk ikke er i stand til
å fange opp – dels at de viser oss at den kriminelle overrepresentasjonen hos innvandrerne
og deres etterkommere er meget høy selv når man korrigerer tallene for alder og
sosio-økonomiske forhold som utdanning, inntekt og arbeidsdeltakelse.
Carsten Ringsmose drøfter
disse forholdene i en artikkel i Fyens Stiftstidende:
Nogle afviser endda, at der
er etniske og religiøse aspekter ved kriminaliteten – i øvrigt mens politiet oplyser,
at man hver måned modtager 10 anmeldelser af «æresrelateret»
kriminalitet (især muslimske mænds tvang mod kvinder), og mens pressen oplyser,
at 66 procent af de indsatte i lukkede afdelinger for unge kriminelle har anden
etnisk baggrund end dansk.
Danmarks Statistik oplyser: «Både mænd og kvinder af udenlandsk
oprindelse i alle aldersklasser har en højere kriminalitet end befolkningen med
dansk oprindelse og befolkningen under ét. Højest lå gruppen af mandlige efterkommere med 14,8 procent mod indvandrere
med 8,1 procent og personer af dansk herkomst med 5,3 procent»
(procenterne angiver antal dømte for lovovertrædelser).
Ser vi kun på voldskriminaliteten, så er 2,8 danske mænd ud af 1000 dømt, mens
tallene for indvandrere er 7,9 og efterkommere 19,6. Efterkommere er altså i
gennemsnit syv gange så voldskriminelle som danskere.
Efterkommere, født af indvandrere og opvokset her i landet, har en
kriminalitet, der er tre gange så stor som danskernes, og en voldskriminalitet,
der er syv gange så stor. «Integrationen» er altså slået fejl.
Det er meningsløst at betvivle et «etnisk» aspekt ved kriminaliteten,
eftersom folk med anden etnisk baggrund generelt er meget mere kriminelle. Og
at de såkaldte «æresrelaterede» forbrydelser er et rent muslimsk
fænomen er vel hævet over enhver diskussion?
Danmarks Statistik skelner mellem «vestlige» og
«ikke-vestlige» lande, og blandt indvandrere fra
«ikke-vestlige» lande er antallet af straffede 2,2 til 2,8 pct, men
for muslimske lande i størrelsesordenen 6,6 til 9,7 pct. Hvordan skulle man
forklare så store forskelle, hvis de ikke netop skyldes en særlig muslimsk
kultur? Skulle det være en ren tilfældighed? Enhver med blot en smule indsigt i
statistik vil anse det for helt umuligt.
Det påstås ofte, at fremmedes højere kriminalitet skyldes, at de omfatter flere
unge og arbejdsløse, som naturligvis er mere kriminelle end andre.
Danmarks Statistik har imidlertid korrigeret tallene for disse forskelle i
alder og «socio-økonomisk» stilling. Når man derefter sætter antallet
af straffelovsovertrædelser til et index på 100, har danske mænd et index på
97, mens mænd fra «ikke vestlige» lande har et index på 136. For
voldsforbrydelser har danske mænd et index på 93, mens mænd fra «ikke
vestlige» lande har et index på 163 .
Fremmedkriminaliteten undervurderes endda i en del af de anvendte metoder. Derfor
har jeg sammenholdt Danmarks Statistiks billede af kriminaliteten med antallet
af indsatte i danske fængsler, og det tyder på, at fremmedkriminaliteten er 45
procent højere end tallene ovenfor.
Vil man hjælpe de svigtede unge, der nu skyder med maskinpistoler i gaderne,
med en kriminalpolitisk indsats, så må man først se deres faktiske situation i
øjnene, og ophøre med at bortforklare den.
Så lenge dette problemet
ikke diagnostiseres korrekt og ikke behandles virkningsfullt, vil ikke bare
avstanden mellom folkdypet og den meningsproduserende kultureliten øke, men
også avstanden og motsetningene mellom etniske grupper i befolkningen. Det
første er bare som et kulturelt kuriosum å regne. Det siste kan bli eksplosivt.