Politikk

Islam og integreringen i Storbritannia

En muslimsk ansatt i en engelsk bokhandel nektet å selge en barnebibel til en bestemor. Begrunnelse: Boken var ”uren”. Den muslimske kvinnen nektet å berøre barnebibelen da den ble lagt på disken, og en annen ansatt måtte tre inn for å ekspedere bestemoren, som skulle kjøpe presang til barnebarnet sitt. Denne historien, som gikk ut i britiske medier i går, er bare én i en lang rekke av stadig hyppigere episoder som varsler oss om noe. Noe som er viktig: Både at det multikulturelle Storbritannia er i store problemer, og at islam gjør krav på en stadig mer dominerende posisjon i det britiske samfunnet. Aftenpostens kampanjejournalistikk, sist eksemplifisert ved en lengre reportasje av Hilde Harbo, vil neppe lykkes i å snu situasjonen til det bedre.

Jens Tomas Anfindsen, HRS

For en tid tilbake innledet biskopen av Rochester, Michael Nazir-Ali, det som er blitt til en stor debatt i Storbritannia, fulgt opp av HRS, Document.no og HonestThinking her hjemme i Norge, ved å hevde at britiske
muslimer har opprettet no-go soner der det er farlig eller oppleves ubehagelig
for ikke-muslimer å arbeide eller bo.

Selv om biskopen har blitt møtt med den sedvanlige og
selvfølgelige runde av politisk-korrekt verbalgalle, har han også fått bred
støtte, nå sist til og med fra den britiske Labour-regjeringen (som selv bærer hovedansvaret for situasjonens
begredelighet).

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Aftenposten forsøkte i
kjent stil å avdramatisere hele problematikken ved å sende journalisten Hilde Harbo til
Forest Gate nordøst i London – en typisk muslimsk innvandrerghetto – for å
skrive en koselig fjolleartikkel (Aftenposten,
søndag 13. januar, s. 22-23). Harbo kom tilbake og kunne berette om en
sjarmerende og fargesprakende bydel. Etter å ha intervjuet fem lokalpatrioter,
hadde hun ennå ikke funnet det minste spor til islamsk sjåvinisme eller
forfølgelse av annerledes tenkende eller troende. Tvert imot, de menneskene som
Harbo kom i kontakt med, var bare åpenhjertige og vennlige. Den to siders,
flott illustrerte artikkelen oser av sarkasme overfor biskopen av Rochester,
mørkemannen, og ser ut til å kommunisere både i og mellom linjene at dette med
islamske innvandrergettoer slettes ikke er noe å bekymre seg for.

En særlig gemen detalj ved Harbos artikkel er at hun allerede i overskriften påstår at biskop Nazir-Ali sammenligner muslimer med høyreekstremister. Noe som er en tendensiøst forvrengt gjengivelse av biskopens sammenligning mellom islamsk vold og høyreekstrem vold.

Nå er det ikke nødvendig å trekke Harbos konkrete erfaringer
fra Forest Gate i tvil. Det man heller skal merke seg her, er at Harbos journalistiske
fremgangsmåte ikke er egnet til å kaste lys over hvorvidt no-go-problematikken
er reell eller ikke, ei heller hva slags karakter problematikken eventuelt har. Det eneste Aftenposten har besørget i
sakens anledning er en to-siders reiselivsreklame for en berikende utflukt til
en av Storbritannias mange ”fargerike” bydeler. For debattens anliggende er
Harbos artikkel derfor komplett irrelevant, annet enn som et skrekkeksempel på hvor villedende og fordummende kampanjejournalistikk kan bli.

Én ting er at det er dokumentert hinsides enhver rimelig
tvil at Storbritannia er et land som sliter med helt enorme
integreringsproblemer
, og primært da med henblikk på integrering av landets muslimske befolkning. En annen
ting er at ”white flight”-fenomenet fra Storbritannias innvandrertette bydeler taler
sitt eget, tydelige språk om at den muslimske, demografiske dominansen over en
del områder ikke oppleves som en udelt positiv berikelse i det opprinnelige
lokalmiljøet. At 4,5 millioner briter i løpet av de siste ti årene har
”flyktet”
fra London og det urbane ”South East”, i
søken etter bedre livskvalitet og mindre kriminalitet, gir en pekepinn på
problemets omfang og alvor. At over 200 000 briter velger å forlate sitt
eget land hvert år, svært mange av dem med den begrunnelse at nettopp multikulturalismen
har gjort livet i Storbritannia uutholdelig, er et øredøvende, om enn ignorert,
alarmsignal om at noe er fryktelig råttent i det britiske kongeriket.

Men selv ikke disse tingene går til sakens kjerne. Det
biskop Nazir-Ali har hevdet, er ikke at det er farlig for ikke-muslimer å bevege
seg inn i de islamske områdene eller at muslimer flest ikke skulle være hyggelige folk.
Det Nazir-Ali hevder, er at visse bydeler utvikler en slik islamsk karakter
at det oppleves farlig eller ubehagelig for ikke-muslimer å bo eller arbeide
der
.

For å få en anelse om hva dette handler om, kunne Aftenpostens
Hilde Harbo for eksempel ha besøkt en av Storbritannias mange
undergrunnsmenigheter. Kristne forsamlinger som møtes, ikke i katedralene (som
stort sett står tomme), men i private hjem, i skjul. Hun kunne snakket med noen
av de hundrevis av pastorer som ikke kan bo på fast adresse, men som må
overnatte på rundgang hos venner, i skjul for islamske trusler og
trakasserier. Hun kunne ha besøkt noen av de tusenvis (anslagsvis 3000!) av kristne konvertitter (ex-muslimer)
som lever med trusler, trakkassering og forfølgelse fra sine tidligere trosbrødre
i islam. Og om hun foretrakk en annen vinkling, kunne hun også ha
oppsøkt noen av de tusenvis av jøder og homofile som også har opplevd islamsk vold
og trakassering på kroppen, og som har sett seg nødt til å flytte til områder
der islam er i en mindre dominerende posisjon enn hva tilfellet er i de såkalte
no-go sonene. I tilfelle Hilde Harbo lurer på hva dette i det hele tatt dreier
seg om, kan hun orientere seg ved å se Channel 4 sitt ”Dispatches”
dokumentarprogram Unholy War,
sendt 17 september 2007. Programmet er tilgjengelig på YouTube i fem deler, og
anbefales på det varmeste til alle (del I, II, III, IV, V).

Episoden som innledet denne artikkelen; en muslimsk
ekspeditrise (i en avdeling i bokhandlerkjeden Marks and Spencer) som nekter å
berøre en barnebibel
med den begrunnelse at den er ”uren”, er bare ett lite
drypp, enda en episode som viser noe om at islam med stadig sterkere
selvsikkerhet gjør krav på å dominere det offentlige rom gjennom særkrav og
særordninger, og at dette fører til spenninger og konflikt mellom muslimer og
ikke-muslimer. Beslektede hendelser er etter hvert så mange og refereres med slik hyppighet
at det nesten er lettere å be folk om å følge med på Rights.no regelmessig, enn
å ramse dem opp her og nå. Men noen eksempler fra den senere tid kan likevel tjene til
illustrasjon:

Parents protest against school’s decision to serve halal
meat to ALL children

Hentebrud slått til døde

Arrestordre på islamkritisk
blogger

The unspeakable practice of female circumcision that’s destroying young
women’s lives in Britain

Britisk konvertitt lever på rømmen

Make Way for the Monster Mosque in Londonistan

Britain: National anthem ‘not
inclusive’

Opponent of ‘mega-mosque’ receives chilling death threat on YouTube

Sykehus-burka

Advarer mot et splittet samfunn
mellom muslimer og ikke-muslimer

Bærer ikke nag

Islamister infiltrerer britiske
universiteter

Frifunnet for muslimhets

Vanskelige erkjennelser for Europa

En kvinnelig ”lyrisk terrorist”

Kraftig økning i angrep på jøder

Al-Qaida rekrutterer britiske
tenåringer

Hatlitteratur i én av fire
britiske moskéer

Snart islamske lover i England

Demningen brister i Storbritannia

Religionsforfølgelse i Storbritannia

Skjult kamera i moskéen

Egne shariadomstoler etablert i
Storbritannia

Britisk jente (12) funnet på
Taliban-skole i Pakistan

Britene stoler ikke på
myndighetene i innvandringspolitikken


Det finnes altså godt empirisk belegg for å hevde at flerkulturelle
eksperimentet i Storbritannia allerede nå viser seg å være i store problemer, og
at landet står overfor utfordringer av en potensielt samfunnsoppløsende
karakter. Empirisk læring er vond å stagge. Hilde Harbo og Aftenpostens
glansbilde-journalistikk vil ikke lykkes i å skjule denne virkeligheten særlig
mye lenger.

………………..

Det var et eksemplar av en slik barnebibel, klassikeren First Bible Stories, som ifølgeden muslimske ekspeditrisen ved Marks and Spencer var «uren», slik at hun ikke kunne berøre den.