Jens Tomas Anfindsen, HRS
Norge er fortsatt for monokulturelt til å kunne tjene som noe talende eksempel på et flerkulturelt samfunn, mener mange. Finnes det da noen europeiske eksempler på ekte kulturelt mangfold, spør Alnæs i Aftenposten, og svarer selv:
Østerrike-Ungarn i tiden før første verdenskrig var et eksempel på en fargerik kakofoni. I dette riket var mangfoldet ingen steder mer slående enn i Bosnia med hovedstaden Sarajevo.
Byen hadde i 1908 ca. 41000 innbyggere, hvorav 17000 var muslimer, 4000 var jøder, og av de mindre enn tjue tusen gjenværende kristne var mer enn halvparten ortodokse, resten katolikker.
Jødene var i sin tur delt inn i to ulike grupperinger, og i tillegg kom to store klansgrupper av sigøynere.
Alnæs går videre og beskriver hvordan Bosnias ulike etniske grupper levde i et stort sett fredelig, men etnisk segregert sivilsamfunn. På tross av etniske og religiøse spenninger levde disse gruppene sammen uten å ta livet av hverandre og greide å gjøre opp sine fellessaker på en sindig måte i det bosniske parlamentet. Det var så lenge Bosnia var underlagt det autoritære habsburgske monarkiet, med sete i Wien. Den etterfølgende historien kjenner vi:
En helt annen sak er at symfonien nitti år senere skulle avløses av en av de uforsonligste, grusomste og blodigste eksemplene på innbyrdeskrig fra Europas nyere historie. I dag er 80 prosent av innbyggerne i Sarajevo muslimer og andelen øker. Kakofonien forstummer, mangfoldet blir begravd.
Ja, Bosnia er et av Europas aller mest groteske eksempler på et flerkulturelt eksperiment som fikk en blodig utgang. Men eksemplene fra verdenshistorien er legio.
I disse dager, når den pakistanske staten knaker i sine sammenføyninger, kan det være aktuelt å minnes de indiske muslimenes selvstendighetserklæring og de påfølgende stridighetene som førte til at Pakistan ble skilt ut fra India som egen stat i 1947. Delingen av denne britiske «jewel in the crown» forårsaket tidenes største folkeutveksling. Hinduer på den pakistanske siden flyktet til India; fra India strømmet muslimer til Pakistan. Omkring en million menneskeliv gikk tapt, mens over ti millioner ble hjemløse .
De siste dagene har nyheter om etniske, blodige motsetninger strømmet mot oss fra Kenya.
Men vi trenger ikke å dra til eksotiske strøk for å se at etnisitet kan være det reneste sprengstoff. Året 2007 så en rekke opptøyer og uro med etniske eller religiøse fortegn i europeiske storbyer: Muslimske innvandreropptøyer i Paris, muslimske innvandreropptøyer i Amsterdam, tyrkere mot kurdere i Brussel og Oslo, neo-nazistisk voldsbølge i Tyskland, voldelig, muslimsk innvandrerungdom i Tyskland, titalls avvergede, islamistiske terrorangrep, Europas hovedstad måtte avlyse nyttårsfeiringen på grunn av islamistisk terrortrussel, mens Paris skred inn i det nye året med 100 «multikulturelle» bilbranner på nyttårsaften – en nedgang fra året før.
Situasjonen i Europa er alvorlig, og undertegnede tolker Alnæs’ artikkel i Aftenposten slik at den erfarne historikeren her, på en stillferdig måte, forsøker å gjøre (naive) nordmenn oppmerksomme på hvordan etniske interessemotsetninger kan rive land og nasjoner i filler. Dét kan jo være noe å tenke på når vi nå skrider inn i et år som makthaverne har bestemt at skal brukes til å feire Norges nye, kulturelle mangfold — et «mangfoldsår» der etnisk mangfold, på tross av at historien og empiriske studier lærer oss at dette er en kilde til ustabilitet, skal fremheves som en styrke.