Integrering og integreringspolitikk

Privatlivets ufred

Personer som jobber med integrering i Danmark lever med trusler både på liv og helse. Innvandrere som fremsetter slike trusler har fatalt misforstått begrepet privatlivets fred, skriver Jyllands-Posten leder. Den klare tale lyder: Privatlivets fred omfatter ikke retten til å begå ulovligheter innenfor hjemmets fire vegger. En rettighet som alle i Danmark skal sikres.

Som HRS fortalte om i går, blir flere av de som jobber i Danmark med integrering og rådgivning for innvandrerkvinner truet på livet, og flere bor på hemmelig adresse. Manu Sareen, integreringskonsulent i København, forfatter og politiker for de Radikale, er en velkjent stemme i Danmark, men han orker ikke lenger stå i jobben. Truslene, og den stadig mer ”velorganiserte” måten de fremsettes på, har skapt så mye frykt hos Sareen og hans familie, at han har sagt opp sin stilling.

Fenomenet er heller ikke ukjent i Norge, om ikke omfanget nødvendigvis er av samme karakter som det er fremkommet i Danmark. Likevel er det befriende at Jyllands-Postens (JP) leder i klare ordlag sies det som bør sies om denne form for atferd: Mannen har ingen rett til å tukte kvinnen og detaljbestemme over hennes liv – selv om det skjer innenfor hjemmets fire vegger.

Det ser ud, som om en del især muslimske indvandrere fatalt har misforstået begrebet privatlivets fred. Det ser ud, som om de opfatter det som mandens ret til at tugte kvinden og i alle detaljer bestemme over hendes liv uden indblanding udefra. I sin mest ekstreme form kommer denne holdning til udtryk ved, at man myrder kvindelige familiemedlemmer og med en grov, orwellsk eufemisme kalder mordet for æresdrab.

JPs leder kaller situasjonen er komplett utålelig, og mener det er behov for både en pedagogisk innsats og for en robust politiinnsats.

Den pedagogiske innsatsen består først og fremst av å få mannlige muslimske familiemedlemmer til å forstå at privatlivets fred ikke omfatter noen rett til å opptre som overmennesker overfor de kvinnelige familiemedlemmene.

Folk bestemmer selv, hvilken uddannelse de vil tage, hvilken beskæftigelse de ønsker, og i særklasse hvem de vil gifte sig med. Når en indvandrerkonsulent står disse kvinder bi med råd og vejledning, udfører han et arbejde, som han har påtaget sig for samfundet. Han er så at sige samfundets repræsentant. Når rådgivningen og vejledningen sker imod de mandlige familiemedlemmers vilje, kan man godt sige, at samfundet træder over dørtærsklen til den private sfære, men sådan må det være.

Videre må de samme forstå at når man tvinger kvinner og nekter dem rettigheter, så er det ulovlig i et demokratisk samfunn som Danmark. JPs leder mener at innvandrerkonsulentenes situasjon i Danmark tyder på at det i muslimske miljøer eksisterer et uhyggelig nettverk av folk som ikke respekterer dansk rett. Og at dette tyder på at det eksisterer en underverden med egne verdinormer som ligger langt vekk fra dansk rett og universelle menneskerettigheter.

Det ser ud, som om denne underverden, dette kriminelle netværk, målrettet virker for at holde muslimske kvinder undertrykt og forhindre dem i at blive en integreret del af det danske samfund. I den mest outrerede form, som legitimerer og arrangerer mord på kvindelige familiemedlemmer, ser der ud til at være tale om decideret slaveri inden for privatsfæren.