Islam

Jihadisme i Europa

Abu Mus’ab al-Suri er en av Al-Qaidas store ideologer og forfatteren bak det innflytelsesrike verket «Kallet til en global islamsk motstandskamp». Samtidig som al-Suri er jihadistideolog, er han også dissident og kritiker av jihadistbevegelsen. Nettopp det gjør ham så mektig, hevder Brynjar Lia i sin nye biografi om denne islamske strategen. Hva kan al-Suri lære oss om jihadismens fremtid i Europa?

Jens Tomas Anfindsen, HRSUSAs ”krig mot terror” har
lykkes i å svekke det gamle Al Qaida. Så mye som 80-90 % av bevegelsens gamle
ledere er likvidert eller arrestert. Dette har fått en av de viktigste
jihadist-ideologen i moderne tid, Abu
Mus’ab al-Suri
, til å hevde at den globale jihaden må føres på en ny måte. I
det 1600 siders store verket «Kallet til en global islamsk motstandskamp» presenterer
al-Suri strategien for en ny, mer fleksibel jihadist-strategi.

Lokale eller regionale
hemmelige organisasjoner med hierarkisk oppbygning, såkalte «tanzim»-er, er
altfor utsatt til å kunne fungere og vinne krigen, hevder al-Suri. Den eneste
løsningen er å basere den globale hellige krigen på små individuelle celler og
aksjoner, uten annet enn en felles ideologi, bevissthet og kunnskap som
bindeledd til andre jihadister. Dessuten må jihadistene delta i fullt
monn i de såkalt «åpne frontene» der hvor det er mulig.

FORSKER BRYNJAR LIA ved
Forsvarets Forskningsinstitutt har nettopp lansert sin
biografi om al-Suri
: «Architect of Global Jihad. The Life of Al-Qaida
Strategist Abu Mus’ab al-Suri». Lia mener den sentrale ideologen bryter med den
stereotype oppfatningen av al-Qaida-jihadister:

– Noen av det typiske med
al-Suri er hans rolle som dissident og kritiker. I motsetning til mange andre
jihadist-ideologer tør han drive selvkritikk og lære av fortiden. Få går så
langt som ham i å beskrive i klartekst alle nederlagene jihadistbevegelsen har
lidd. Hans form er en styrke for bevegelsen, fordi han har kimen i seg til
å fornye den. Han har trolig appell langt utover den engere krets av religiøse
fundamentalister, sier Lia.
[ … ]
Før Lia kom med sin bok var den lengste biografien om al-Suri på tre sider.
Kunnskapen om jihadist-ideologen var svært liten i forskermiljøene.

Les mer om al-Suri og
Brynjar Lias biografi om ham i Dagbladet.no.

Det er veldig interessant at
Brynjar Lia kommer med denne boken nettopp nå, i en tid da mange spør seg hva
som egentlig skjer med den globale jihadist-bevegelsen. På den ene siden synes
bevegelsen å vokse ved de ”åpne frontene”, slik som i Palestina, Irak,
Afghanistan og Tsjetsjenia, og også på de ”revolusjonære frontene”, slik som,
blant annet, i Indonesia, India, Thailand, Egypt og Algerie. Samtidig er det
påfallende at det ikke har vært noe større terrorangrep mot USA eller Europa
siden terrorbombene i London 7/7 2005. Har jihadistbevegelsens ”vestfront”
mutert?

Noe det skal bli interessant
å finne ut av når HRS får fatt i et eksemplar av Lias bok, er om al-Suris lederskap
gir noen indikasjon på hvorvidt, og eventuelt i hvilken grad, den vestlige
jihad-fronten kan forventes å orienteres mot lovlig, sosial og
politisk aktivisme. Lovlig jihadisme kan dreie seg om alt fra moskebygging,
menighetsplantning og kontroll over kvinnene, til ideologisk propagandering og politisk
deltakelse. Den lovlige jihadismen kan betraktes som en fase i jihaden der
ummaen styrker den indre moral og bygger opp materielle krefter. Den lovlige
jihadismen kan selvfølgelig også flankeres av mer eller mindre uorganisert
terror eller voldsbruk som vil kunne fungere til å psyke ut og knekke motstandsviljen
hos dem som motsetter seg islamismens fremmarsj.

Undertegnede pusler for
tiden med en hypotese om at jihadismens ”vestfront” kan forstås i tre, løst atskilte hovedformer.

For det første har vi tradisjonell, helt vanlig terror-jihad. Her snakker vi om tradisjonell islamsk krig og terror,
kjent i moderne tid fra organisasjoner som Hamas og Al Qaida.

For det andre har vi den
tradisjonelle islamiserings-jihad
. Her snakker vi, grovt sett og stort sett, om lovlig, sosial og politisk
islamsk aktivisme.

For det tredje har vi nyskapningen
punke-jihad
. Punke-jihad har egentlig ingenting å gjøre med jihad i en tradisjonell og normativ-teologisk
forstand. Punke-jihaden har ingen støtte i fatwaer og fordømmes temmelig
unisont av det islamske lederskapet. Punke-jihaden har neppe noen direkte
forbindelse med islamsk religionsutøvelse, men kan nok tenkes å være indirekte knyttet
til visse normative, etiske føringer innen islam. Punke-jihad utøves av
muslimer, som oftest muslimsk ungdom, gjennom uorganisert og spontan voldsbruk
som gjerne knyttes til en protest mot samfunnet, og som næres av en rekke sosiale,
kulturelle, økonomiske og religiøse frustrasjonsmomenter. De muslimske
ungdomsopptøyene i diverse europeiske storbyer kan betraktes som slik punke-jihad.

Det kan være viktig å merke
seg at selv om punke-jihad ikke sanksjoneres av det islamske lederskapet, kan
den like fullt være en viktig brekkstang og et forhandlingskort for den
tradisjonelle islamiserings-jihaden. Forhandlingslogikken vil her være at med mindre de
lovlige, islamske organisasjonene gis mer makt, og med mindre islam innvilges
flere privilegier og rettigheter i samfunnet, så vil det være vanskelig for de
islamske organisasjonene å demme opp for at den muslimske ungdommen går amok med
punke-jihad. Denne forhandlingstaktikken har vist seg å være svært virkningsfull i
Storbritannia, og vi så også til en viss grad hvordan den gjorde seg gjeldende i Norge, like i etterkant av karikaturkrisen.

I forlengelsen av dette med punke-jiahd, kan
det også være verdt å merke seg at den nederlandske sikkerhetstjenesten, AIVD,
forutser muligheten av slags utilsiktet synergi-effekt mellom jihadens mer
tradisjonelle former og den uorganiserte punke-jihaden:

It is conceivable that this
would lead to a parallel society in the Netherlands along ethnic-religious
lines, within which anti-democratic and possibly even violent forces might be
mobilised. Such a parallel society might involve an increasing risk of crossinfluence
between anarchist movements – who express their dissatisfaction in spontaneous,
usually random violence – and representatives of radical Islam. The latter will attempt to channel
social dissatisfaction into a strategic undermining of the democratic order,
and thereby pose a potential long term threat to national security. So far,
however, support to radical Islam from a socio-economic underclass has appeared
to pose more of a problem in North Africa and Asia rather than in European
countries.

[Violent Jihad in the
Netherlands
, p.59]

Denne rapporten hevder for
øvrig at jihad-nettverkene i Nederland i stadig mindre grad er organisert
ovenfra, fra store internasjonale organisasjoner, og i stadig større grad likner
desentraliserte, ikke-hierarkiske nettverk som handler på selvstendig
initiativ. Dette er med andre ord en utvikling presis lik den vi kan forvente
dersom Abu Mus’ab al-Suris strategiske konsepter får gjennomslag blant europeiske
islamister.

Det er mye som tyder på at
Europa står overfor en jihadistisk front som kommer til å bestå av et
veritabelt leksikon av strategier, midler og metoder, mer eller mindre tilfeldig
kombinert, og uten noen overordnet strategi. Press, vold, løgn, terror, klaging, offermentalitet, opptøyer og
krav kommer til å gå hånd i hånd, men uten at de kan knyttes til én ledelse og én
plan. Dette kommer til å bli kaotisk, det kommer til å bli uoversiktelig, og
mange kommer til å gjøre sitt beste for å tåkelegge det som skjer. Da gjelder
det å kunne regne seg frem til hva som er fellesnevneren i alt rotet, enheten i
mangfoldet.