Integrering og integreringspolitikk

En infam manipulasjon

Påstanden om at muslimene er Europas nye jøder, er en syk og infam manipulasjon. Dette skriver Hege Storhaug i et innlegg i Dagbladet.

Storhaugs innlegg i Dagbladet er et svar på den burleske påstanden om ”ny jødeforfølgelse” som Morten Lyngeng fremsatte i Dagbladet 3.desember.

Storhaugs opprinnelige innlegg kan leses under her, mens den forkortede versjonen i gårdagens Dagbladet finner du her.

Jeg blir aldri ferdig med historien om Frida Sachnowitz. Det økende jødehatet i Europa holder henne i live i tankene mine. Likeså den syke og infame manipulasjonen om at muslimene er Europas nye jøder.

Da Arnulf Øverland sparket inn dørene til kirka i 1931 i talen ”Kristendommen, den tiende landeplage”, var det, så vidt jeg vet, ingen som anklaget han for å sparke på de kristne. Øverland tok et generaloppgjør med repressiv religion og repressive krefter som forvaltet ”guddommelige sannheter” på bekostning av menneskers frihet. Å følge i Øverlands fotspor i dag, kan være en mildt sagt vågal øvelse: Kritikk av religion, dvs islam, er for enkelte synonymt med demonisering av muslimer, eksemplifisert ved innlegget til Morten Lyngeng i Dagbladet 3/12. Manipulasjonen er verre enn dette: Kritikk av islam parallellføres med jødeforfølgelsen på 1930-tallet. Lyngeng er ikke alene om slike tanker. Dette er alvorlig, og må imøtegås på det sterkeste.

(Stavern, juli 1959): Mine foreldre nyter en sommerdag på Kjærstranda. Min mor ser med ett en mann med en tallrekke på armen. Hun forstår ikke hva hun ser. Det gjør min far. Det handler om Herman Sachnowitz, en av ni jødiske familiemedlemmer fra Stokke. Herman overlevde konsentrasjonsleiren fordi han kunne underholde med sin musikalitet. Hans søster Frida gikk på samme skole som min far den dagen Gestapo hentet henne. Frida og resten av familien kom aldri tilbake. Denne historien vokste jeg opp med. Historien har fått nytt liv i det siste. Hvorfor?

Fordi Europa vitner på ny økende jødeforfølgelse. Forfølgelse synes å være så delikat å forholde seg til at både intellektuelle og politiske institusjoner går seg vill i terrenget. Som Harald Stanghelle så korrekt påpekte i Aftenposten, handler den nye jødeforfølgelsen om at en annen minoritet, muslimene i dagens Europa, er hovedansvarlige: ”Det faktum at det nå bor 17 millioner muslimer i Europa, har på sin spesielle måte bidratt til økende jødehat (…) EUs kontor til overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC) (…) har gitt opp å fremlegge en rapport om antisemittisme i Europa. En 112-siders foreløpig rapport ble utarbeidet (…) men EUMCs ledelse la den til side fordi rapporten pekte på at muslimske innvandere står bak hoveddelen av angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder” (29/11/03).

I desember 2003 var den franske Obin-rapporten ferdigstilt på oppdrag av regjeringen. Rapporten avdekket et så grelt bilde av islamistisk innflytelse i skolene, at regjeringen ville forbigå den i stillhet. Men rapporten lakk ut. Den avdekket at i franske skoler dominert av muslimer, er antisemittisme utbredt. Jødiske elever overfalles både verbalt og fysisk. Mange fordrives fra skoler med høy prosentandel muslimske elever. I England ses liknende forhold: Jøder der har mer enn fire ganger høyere sannsynlighet for å oppleve religions-baserte hatangrep enn muslimer (London Sunday Telegraph, 17/12/06).

”Muslimene er blitt Europas nye jøder,” er mantraet fra flere hold den seneste tiden. Sammenlikningen er, for å bruke Jyllands-Postens vokabular, ”en syk og infam manipulasjon”. Den er en intellektuell brist som nærmest er umulig å fatte at noen klarer å konstruere og endatil ta i sin munn. Parallellføringen er hinsidig enhver realitet. For hva er den faktiske og dokumenterbare virkeligheten? Både Norge og Europa bruker årlig et ukjent antall milliarder på å løfte muslimer inn i demokratiet, velferd og menneskerettigheter. På å beskytte dem mot diskriminering fra storsamfunnets side. Beskytte deres kvinner fra forfølgelse av deres egne menn. Beskytte de unge fra tvangsgifte. Beskytte deres barn fra å bli kjønnslemlestet. Det står for meg som ubegripelig at ikke intellektuelle og media umiddelbart arresterer denne formen for umoralsk argumentasjon.

Lyngeng mener videre at jeg gjennom kritikk av islams regler om tildekking (slør) av muslimske jenter og kvinner i boken Tilslørt. Avslørt, bruker muslimer for selv å oppnå en tilhørighet til Norge og verdigrunnlaget her. Så skral er dog ikke min identitet. Ifølge Lyngeng, er det heller ikke plass til muslimer i det brede folkelige fellesskapet jeg ønsker Norge skal videreføre. Jeg er ”ekskluderende”, sier han. Dette er en grov og fullstendig feil påstand. Ja, jeg står for et bredt folkelig fellesskap, der den store majoriteten borgerne av Norge holder sammen gjennom felles språk, felles grunnverdier, og gjennom kunnskap om historie og kultur. Og i dette folkefellesskapet er det plass til alle som ønsker å delta, uansett religiøs eller ikke-religiøs bakgrunn. Men min dokumenterbare påstand er at mange ikke får lov til å delta i dette fellesskapet – uansett hvor sterkt de ønsker det. Særlig gjelder dette en del muslimske jenter og kvinner. De skal ikke få lov til å nyte godt av frihet og likestilling. De stenges inne av repressive krefter i egne rekker. Og gjennom slørtildekking markeres de i det offentlige rommet. Tilsløringen er motsatsen til frihet og likestilling, mener jeg. Tilsløringen er generelt et tvunget eller valgt nei til folkefellesskapet. Tilsløringen er en underordning av kvinnen, en markør av henne i det offentlige rommet som et menneske med reduserte rettigheter. Jeg er klar over at mang en muslimsk kvinne vil protestere mot dette synet, akkurat som slaver kan protestere på å settes fri. Og akkurat slik norske kvinner protesterte mot Camilla Colletts kritikk av kvinneundertrykkelse her på berget.

I artikkelen ”Dumhetens apostler” norske Le Monde Diplomatique (august 2005) omtales forfatteren og journalisten Karl Kreus (1874 – 1936). Kraus var særlig kjent for sin kamp mot ”den elegante og distingverte dumhet”, og hevdet at offentlig debatt kan misbrukes for å skjule tankens tomhet: ”For mange mennesker er ikke lenger tale- og skriveevnen midler for å søke sannhet og rettferdighet, men for å forføre og lyve, både for seg selv og andre.”

Nettopp disse to setningene summerer opp for meg en forarmende taktikk i den offentlige debatten om integrering. Det er uverdig. Det gjør rett og slett vondt at noen i debatten om hvordan vi skal få inkludert nye landsmenn i verdier som likestilling og likeverd, tråkker på den eneste graven i Norge etter familien Sachnowitz, graven til Herman.