Meny

Vold og overgrep

Somalisk gruppevoldtekt og klaner

Fem menn av somalisk opprinnelse er tiltalt for å ha gruppevoldtatt og frihetsberøvet en norsksomalisk kvinne på 20 år. Voldtektene fant sted i Oslo tidlig i år. Under etterforskningen har blant annet spørsmålet om kvinnens klantilhørighet som medvirkende motiv vært vurdert. Kvinnen tilhører den klanen i Somalia som rangeres lavest, mens mennene som voldtok henne tilhører en høyere klan. Selv mener kvinnen dette forholdet er sentralt for hvorfor nettopp hun ble offer for mennenes grove brutalitet. Men politiets eksterne ekspert, en norsk antropolog, avviser helt at klantilhørighet eller somalisk kvinnesyn kan ha noe med voldtektene å gjøre.

Hege Storhaug

Hege Storhaug

Publisert:

Hege Storhaug, HRS

Det er Dagbladet.no som melder om at etterforskningen av de grove voldtektene har «ført til uenigheter» i politiet, og den har skapt sterke reaksjoner i det somaliske miljøet. Politiet blir også kritisert for «diskriminerende etterforskning». Kvinnen, som har bodd mesteparten av livet i Norge, mener selv at hennes klantilhørighet forklarer hvorfor nettopp hun ble offer: ”Klanen jeg tilhører regnes som ’lavtstående’ i andres øyne og klanen blir hatet for dette. Voldtektene hadde ikke skjedd dersom jeg hadde vært med i en annen klan.” Kvinnen har blitt utsatt for både overgrep og ran av somaliere i Oslo i etterkant av voldtekten og anmeldelsen. I etterforskningen kommer det fram at vitner hevder at ”voldtekt ikke er så alvorlig for somaliere”, ifølge Dagbladet.no. Men både disse vitnene og den voldtatte kvinnen, avvises kategorisk av en norsk antropolog som skal være ekspert på Somalisk kultur. Antropologen Jan M. Haakonsen har levert en omfattende utredning til politiet. Han har 30 års førstekjennskap til somalisk kultur og tradisjon, sies det. I utredningen skriver Haakonsen blant annet dette:«I flere av avhørene er det blitt framsatt enkelte påstander og opplysninger med referanse til somalisk kultur og tradisjoner, ikke minst klansystemet. (…) Med bakgrunn til den uforholdsmessige store andelen somaliske menn som har vært involvert i voldtektssaker i Oslo, pågikk det på begynnelsen av året (2007) en debatt der enkelte bl.a spurte om dette skyldtes noe i somaliernes kulturelle bakgrunn (…) Som undertegnede har forsøkt å påvise ovenfor, er det imidlertid lite – om noe i det hele tatt – som tilsier at somaliere generelt, eller somaliere i Norge spesielt, bærer på en historisk kulturarv som gjør at de skulle utvikle et mer tolerant syn overfor seksuelle overgrep overfor kvinner, deriblant voldtekt og gruppevoldtekt, enn andre. Dette gjelder også saken som er utgangspunkt for denne utredningen».

Og videre:

«Undertegnede kan ikke se at de siktedes og offerets somaliske bakgrunn på noen måte har hatt noen innvirkning på hendelsene de siktede står anklaget for. Det er ingenting i somalisk tradisjon, rettsforståelse eller historie som skulle tilsi at en gruppe menn skal kunne utføre alvorlige overgrep overfor en kvinne i Norge, fordi hun tilhører en annen klan enn de siktede».

Jeg er ingen ekspert på Somalia, men jeg drister meg likevel til å stille store spørsmålstegn ved Haakonsens konklusjoner. La oss begynne med det aller enkleste:

I land som er basert på æreskultur, det vil si at storfamilien, stammen, eller, som i dette tilfellet, klanens ære, er basert på jenter og kvinner seksuelle renhet, er nettopp seksuelle overgrep mot en annen klans jenter og kvinner et utbredt maktmiddel i konflikter mellom klaner. Dette er et velkjent og utbredt fenomen i eksempelvis æreskulturen Pakistan, som er basert på kaster, klaner og stammer. Gruppevoldtekter er svært utbredt.

Å fornedre en utpekt fiende, gjøres mest effektivt ved gruppevoldtekt av fiendes kvinner, noe som med all tydelighet ble demonstrert da Mukhtar Mai ble dømt til gruppevoldtekt av landsbyens jirga (eldreråd) i Pakistan i 2002. Det var nok heller ikke tilfeldig at Mai tilhørte en lavere klan enn de som voldtok henne. Hennes verdi som menneske, vurderes som lavere enn kvinner fra høyerestående klaner/kaster, og å utfordre en høyerestående klan ved å voldta klanens kvinner, gjør man, mildt talt, ikke ustraffet. Likeverd mellom mennesker er altså ingen grunnverdi, verken i Pakistan eller Somalia. Tvert om. Hvem ens foreldre tilfeldigvis er, bestemmer langt på vei hvilken verdi man har som menneske. Derfor er det ikke tilfeldig at den meget anerkjente organisasjonen Human Rights Commission of Pakistan (som mottar norsk bistand), melder at de fleste som tiltales for voldtekt i Pakistan er fra samfunnets øvre lag:

What is perhaps most alarming in these statistics, is that the accused in the rape cases are predominantly influential people in the community or landlords with the highest number of rapists in both 2005 and 2006, residents of the victim’s community.

Somalia er et land der likestilling mellom kjønnene tilhører en fjern verden. Også dette momentet peker mot Haakonsens konklusjon om at somaliere ikke skulle ha ”et mer tolerant syn overfor seksuelle overgrep over kvinner”. La meg kort henvise til Ayaan Hirsi Ali sin selvbiografi, Mitt liv, Min frihet. Her forteller hun om hvordan jenter og kvinner anses som lette bytter, på linje med ”geiter i møte med rovdyr”. Hvis en mor og hennes døtre er alene i ørekenen og voldtas, er det deres egen skyld, forklarer Hirsi Ali: ”De skulle flyktet ved det første blikket av en fremmed kamel.” Hirsi Ali forteller videre hvordan hennes bestemor lærte døtrene sine trikset som kalles ”qworegoys”. Det handler om forsvarsvåpnet en jente skal bruke i møte med en potensiell voldtektsmann: Hun skal ta et hardt grep rundt tesktiklene hans, samtidig som hun skjermer hodet mot slag, og ikke slippe taket før han besvimer. Hirsi Ali siterer også sin egen bestemor som sier dette: ”En kvinne som er alene er som et stykke fårefett i solen. Alt kommer og spiser på fettet. Før man vet ord av det, kryper maur og innsekt overalt på det” (fra den danske oversettelsen, Opbrud og oprør, s. 24).

Den norsksomaliske kvinnen (og andre norsksomaliske vitner) mener selv at hennes klantilhørighet er sentral i saken. Jeg finner det oppsiktsvekkende at antropolog Haakonsen avviser dette kategorisk. Hvor sentralt rangering av menneskers verdi utfra klantilhørighet er blant somaliere, fikk jeg til fulle demonstrert da jeg snakket med en norsksomalisk kvinne i Oslo som jeg tilfeldigvis møtte. Tidllig i samtalen falt disse ordene: «Jeg vil ikke ha noe med somaliere å gjøre. Det første de spør deg om er hvilken klan du tilhører. Og siden jeg tilhører en av de laveste klanene, ser de bare ned på meg. De bor i Somalia, ikke i Norge,” sa hun.

For to uker siden holdt jeg foredrag for Kripos på årskonferansen deres under tittelen ”Overgrep i æresrelaterte miljø”. Flere politibetjenter tok kontakt etter foredraget og fortalte om en for dem ny virkelighet i Norge: I voldtektessaker i æresrelaterte miljø og i æresdrapssaker, er det svært vanskelig å få vitner til å stå frem. Det handler om en blanding av skam (ødelagt ære/renhet, kvinnen er selv skyldig), og frykt for represalier. En av betjentene nevnte endog konkret den somaliske gruppevoldtekten. Han fortalte at den unge voldtatte kvinnen ikke gikk i somaliske klær (jilbab), og heller ikke brukte hijab eller andre hodeplagg. Han undret om det kunne ha betydning for gjerningsmennenes syn på henne – altså at hun ikke var ”ærbar”, hun var en kvinne som kunne voldtas. Det kunne jeg (dessverre) bekrefte kan være et syn gjerningsmennene har. Hijab og jilbab er for stadig flere borgere i Norge et sentralt mål på renhet kontra urenhet.

Jeg tror at voldtekter, enten innad i familien eller begått av fremmede, overfor muslimske jenter og kvinner, er sterkt underrapportert, nettopp på grunn av æreskulturens innmarsj i Norge: En jente som voldtas er selv skyldig i overgrepet, jamfør Hirsi Alis erfaringer. Derfor er det så usedvanlig viktig og modig av den 20 år gamle norsksomaliske kvinnen (og andre morsksomaliske vitner) å melde gruppevoldtekten til politiet. Og nettopp derfor er det så foruroligende at en norsk anttropolog undergraver sentrale kulturelle moment som kunne ført til at den kommende historiske rettssaken hadde blitt folkeopplysning i opplysningstidens ånd. Ja, en voldtekt er en voldtekt, uansett hvem som voldtar og voldtas. Men både motiv for overgrepet og konsekvenser for offeret, kan ha viktige kulturelle trekk som er avgjørende for å forstå handlingens grusomhet. Dette kan også ha betydning for både straffeutmåling og for erstatning til offeret. Og dette er langt fra en diskriminerende holdning. Tvert om. Min påstand er at det generelt har større følger for en ung muslimsk kvinne i Norge å bli voldtatt enn andre unge kvinner. Den sosiale fordømmelsen vil ramme den muslimske kvinnen langt sterkere. Derfor kan det også være berettiget å kompensere for dette ved en høyere erstatning.

Å underkommunisere at det i Somalia, og blant et ukjent antall somaliere i Norge, råder et svært negativt kvinnesyn som i ytterste konsekvens kan lede til gruppevoldtekt, er en sofistikert form for diskriminering: Kvinnene dobbeltundertrykkes ved at den faktiske undertrykkingen ikke anerkjennes som et faktum. Det er ingen andre enn patriarkene og overgiperne som tjener på en slik undergraving av faktiske forhold.