Lærer i kroppsøving Bjørn Magnus Bliksrud hevder i et debattinnlegg på nettstedet Utdanning at det er problematisk at spesielt muslimske jenter har religiøse restriksjoner for deres deltakelse i kroppsøving generelt, og svømming spesielt.
Skolen har som oppgave å formidle kunnskap til de unge og skape selvstendig tenkende individer. Fagene som det skal undervises i har sine planer og målsettinger og utgjør til sammen en helhet.Ett av fagene i skolen er altså kroppsøving. Kroppsøving er ikke valgfag, det er et fag alle må ha. Her skal elevene lære å bruke kroppen, lære teknikker av ymse slag, blant annet å svømme, lære hygiene, men også inspireres til fri kroppslig utfoldelse, dans, idrett, friluftsliv osv. Eller glede ved å bevege seg, som det så smukt heter i målsetningen.
Problemet med de muslimske jentene er at det stilles krav til kroppsbruk i kroppsøvingen som de av religiøse forskrifter og religiøs kutyme ikke kan tilfredsstille. Det går på klær og tildekking av kroppen. Det går på forholdet til den nakne kropp og det går på forholdet mellom kjønnene. Også frihet til å bevege seg påvirkes. Slik situasjonen er i dag får mange muslimske jenter ikke den skolering som kroppsøvingsfaget er ment å gi. Det kan nok være forskjell på hvor restriktivt det religiøse miljøet er for den enkelte, men uansett står vi overfor et sosialt og kulturrelatert problem.
Bliksrud tar til orde for at vi må ha et mer bevisst forhold til hva vi legger i det såkalte fargerike fellesskap. Mye av dette fellesskapet er berikende, da man kan lære av hverandre og utvikle forståelse og toleranse for hverandre. Derimot er ikke alt like berikende:
Men det er først når avvikene så å si slår tilbake på hva som måtte være vårt fundament, at problemer kan oppstå. Da er det plutselig ikke lenger bare en mer eller mindre eksotisk annerledeshet, men det kan tvert imot gå på fellesskapet løs. Det vil sannsynligvis ikke alltid være like lett å se når forskjelligheten går fra å berike til å redusere fellesskapet, men når det gjelder muslimske jenter og kroppsøving kan vi i alle fall ikke si det er en berikelse at de ikke får delta fullt ut!
Det er ikke den religiøse troen i seg selv som er Bliksruds ankepunkt, men at religiøse påbud og restriksjoner blir gjort til en sentral del av barnas hverdag – samtidig som at man forholder seg til tekster tilhørende en helt annen tid. Derfor tror ikke Bliksrud på at en kan forvente at løsninger på problemet kommer innenfra, i alle fall ikke i innenfor en akseptabel tidsramme.
Bliksrud sier også at skolen har en forpliktelse til å ivareta det positive ved vestlig kultur, ikke minst likestilling mellom kjønnene og likeverd mellom mennesker:
Å forsvare den vestlige kultur; imperialisme, kapitalisme, slavehandel og atombomben osv., er det ingen gitt å gjøre. Mye fra vår kultur har allikevel blitt allemannseie globalt sett; bil, fjernsyn, telefon etc. Viktigere enn de tekniske landevinningene er imidlertid begrepene ”frihet”, ”demokrati”, ”likhet”. Disse begrepene utgjør en annen og mer positiv side av den vestlige kultur. Selv om det nok kan diskuteres omkring kulturens fortegn totalt sett, og hvilken sammenheng det måtte være mellom den vestlige kulturs mange ansikter, er disse begrepene noe vi kan være stolt av. Men de forplikter også.
Vi må aktivt kjempe for at ordene holdes levende over hele verden. Reagere på ufrihet. Gjøre vårt til at det tilrettelegges for demokratiske styreformer og at likhet mellom kjønnene praktiseres overalt. Skal vi med redelighet kunne møte resten av verden i denne kampen, må vårt eget samfunn i så henseende være forbilledlig.
Dermed er vi nærmest forpliktet til å gjøre noe i forbindelsen med de muslimske jenter og faget kroppsøving, og bør følgelig ha en strategi på forandring. Vi må holde i hevd og forsvare det positive vår kultur har utviklet når det gjelder likhetsprinsippet. Likhet mellom mennesker, likhet mellom kjønnene. Her er det ikke spørsmål om å fire på noe som helst. Det hjelper ikke å referere til andre kulturer hvor denne likhet ikke eksisterer og at vi skal ha respekt for annerledes tenkende. Vi må ha kraft nok til å forme og mot til å stå ved det i vårt eget land som vi mener er av allmenn, global verdi. I vår skole skal alle barn ha lov til å bevege seg og eventuelle restriksjoner må ha sin årsak i individuelle legemessige og/eller sosialpsykologiske vurderinger.
Løsningen på problemet mener Bliksrud ligger i å fjerne det religiøse fra den offentlige skole, utover at det ivaretas som et vanlig fag, samt at det ikke godtas eller gis støtte til religiøse skoler som ikke ivaretar likhet mellom kjønnene. Videre skal alle være med i kroppsøvingen, der hensiktsmessige klær knyttet til faget er viktig. Han påpeker at hva foreldre måtte ha av religiøs eller annen kulturell tilhørighet skal ikke kunne legge restriksjoner på barnas deltagelse i faget. Skulle det derimot oppstå problemer for enkeltelever, som han kan tenke seg – og kanskje spesielt i en overgangsperiode, må disse tas opp og drøftes som individuelle saker på vanlig måte.
Med slike rammer vil man også, helt generelt og høyst betimelig, kunne understreke viktigheten av frihet i oppdragelsen. Slik at de unge i større grad selv kan velge hvilken vei de skal gå og hvilket hodeplagg de skal benytte – når de blir voksne.