Islam

Ingen kommentar

Islamsk Råd Norge har besluttet å avstå fra å kommentere Carl I. Hagens beskrivelse av islams religionsstifter som ”krigsherren, voldtektsmannen og kvinnemishandleren Muhammed som myrdet og aksepterte voldtekt som erobringsteknikk”. Det gjør de nok klokt i, fra et islam-strategisk perspektiv sett. En offentlig debatt rundt Muhammeds liv og levnet ville fort generert mye negativ kunnskap om muslimenes profet i den norske offentlighet. Carl I. Hagen har nemlig ikke sagt noenting om Muhammed som det ikke gis belegg for i islams egne kildetekster.

Jens Tomas Anfindsen, HRS

Det er i Carl I. Hagens nye selvbiografi, i konteksten av et
eget kapittel om den såkalte karikaturkrisen, at Hagen problematiserer den
historiske Muhammeds rolle som forbillede og eksempel til etterfølgelse for
muslimer. Hagen skriver blant annet:

Ytringsfriheten var underordnet
respekten for krigsherren, voldtektsmannen og kvinnemishandleren Muhammed som
myrdet og aksepterte voldtekt som erobringsteknikk

HRS kommenterte dette slik:

Det skal bli interessant å se hva reaksjonene på
Hagens ytringer om Muhammed vil bli. Det er umulig å forutsi om dette er noe
som bare vil bli forbigått i stillhet eller om det vil føre til debatt, kanskje
til og med god debatt. Det skal også bli spennende å se om Hagen med dette kan
ha meldt seg inn i (den etter hvert tallrike) klubben av meningsytrere som må
leve på rømmen og i skjul for islamske trusler.

[ … ]. Det som er sikkert, er at Hagen her
skraper borti noen av de aller mest problematiske sidene ved Muhammeds liv og
eksempel. Det kan nok ikke utelukkes at disse aspektene ved Muhammeds liv
fremdeles aksepteres som et eksempel til etterfølgelse av enkelte Muslimer, og
i så fall er dette noe som bør underlegges bred drøftning, særlig nå som islam
spiller en stadig viktigere rolle i den norske offentlighet

Og dette er sakens presise kjerne: Fordi Muhammeds liv gjelder som
forbillede for praktiserende muslimer, og fordi hans liv og gjerninger danner
presedens for islamsk rettsvitenskap, er det av stor offentlig interesse å
drøfte hva Muhammed faktisk foretok seg, og på hvilken måte hans eksempel gir
et positivt eller negativt bidrag til integrasjon av den muslimske
minoritetsbefolkningen i ikke-islamske land i dag.

For eksempel, det er vel kjent at Muhammed giftet seg med sin
”favoritthustru”, Aisha, da hun kun var seks år gammel, og at han ”fullbyrdet”
ekteskapet med henne (penetrerte henne) da hun var ni år gammel. (Dvs., Aisha
var ni år iht. til den islamske månekalender, men bare åtte år og ni måneder
gammel iht. solkalenderen, da Muhammed innviet henne i ekteskapets gleder). Ettersom
Muhammeds gjerninger gjelder som et perfekt eksempel til etterfølgelse, danner
hans omgang med Aisha presends for islamsk rettsanvendelse (fiqh).
Derfor har da også alle islams lovskoler fastlagt at en jentes minstealder for
ekteskap er seks år, men at ekteskapet ikke kan fullbyrdes før jenta er fylt
ni. (Her finnes sekteriske varianter. For eksempel mener shia-muslimske
rettslærde at ”petting”, inkludert berøring av jentas kjønnsorganer, kan
tillates allerede fra seks års alder. Men genital penetrasjon før fylte ni år
er altså forbudt).

Nå pålegger islamsk lov (sharia) muslimer å følge lovene i det landet der de
bor, så det ovenstående vil ikke automatisk innebære at muslimer mener de har
rett til å praktisere en pedofil ekteskapspraksis her i Norge. Men det
interessante spørsmålet i denne sammenheng går ikke på juss, men på hva
praktiserende muslimer mener er rett. I hvor stor grad mener praktiserende
muslimer at Muhammeds praksis på dette feltet virkelig representerer et
eksempel til etterfølgelse? Kan moderne, praktiserende muslimer innrømme at Muhammeds
omgang med Aisha var et eksempel på en avskyelig ekteskapspraksis, noe vi i dag
må ta avstand fra, eller skal hans eksempel tvert imot ha normgivende gyldighet
for islamsk rettstenkning, slik islamsk rettstradisjon tilsier? Spørsmålet er altså
ikke hva muslimer mener de har lov til her i Vesten, men hvordan de mener
samfunnet burde organiseres, ideelt sett.

Akkurat den samme type prinsipielle spørsmål kunne blitt reist for hver
enkelt av de problematiske aspektene ved Muhammeds liv som Carl I. Hagen tar
opp i sin bok. Hva mener muslimer om Muhammeds voldsutøvelse, hans angrepskriger, det at han lot sine soldater voldta de erobrede folkenes kvinner, det at han selv tok seg en sex-tjener som krigsbytte, at han påbød sine tilhengere å utbre islam med sverdet, osv. Hva mener islamske ledere i Norge om alle disse tingene? det savner den norske offentlighet en god forklaring på.

Nå vil antakeligvis en viss type ryggmargsrefleks hos mange simpelthen avskrive
Hagens uttalelser som propaganda; falske beskyldninger som ikke har noen annen
hensikt enn å sverte islam og fornærme muslimer. For mange er det åpenbart
vanskelig å forestille seg at selve stifteren av en av de store
verdensreligionene faktisk kan ha vært en kriger, voldtektsmann og
kvinnemishandler, en som myrdet og aksepterte voldtekt som erobringstaktikk. Men
alt dette var Muhammed faktisk, noe det er fullt mulig å bringe på det rene ved
referanse til islams egne historiske kilder, fremfor alt Koranen og
hadith-samlingene.

At Islams Råd Norge ikke ønsker å gi islams kritikere noe påskudd til å
gjøre dette historiske materialet bredere kjent, er på sett og vis forståelig,
men det er samtidig synd at de på denne måten også forspiller en viktig sjanse
til å diskutere dette materialet i sin fulle bredde. Om ikke annet så for å
vise hvordan islam kan reformeres og utvikles vekk fra Muhammeds svært så
problematiske forbilde.