Meny

Statistikk

Hva er galt med SSB?

SSBs fremskrivninger for den fremtidige innvandringen til Norge er blitt kritisert for ikke å ta høyde for den åpenbare mulighet at innvandringen kan fortsette å vokse i mange år ennå, slik den har gjort de siste tiårene. SSBs svar på denne kritikken er av en slik karakter er at en virkelig må begynne å lure på hva det er som foregår innad i dette byrået. Kritikken som er blitt reist virker så åpenbart berettiget, mens forsøkene på imøtegåelser virker så åpenbart fomlende og unnvikende. Hvis SSB har gode argumenter for å skulle opprettholde så lave prognoser som det de la opp til i sin fremskrivning av 2006, hvorfor presenterer de oss da ikke for disse argumentene? Og hvis SSB har grunn til å tro at den ”naturlige veksten” i innvandrerbefolkningen vil flate ut allerede på dagens nivå, hvorfor forteller de oss da ikke hvilke faktorer som sannsynliggjør en slik, i utgangspunktet usannsynlig, utvikling?

HRS

HRS

Publisert:

HonestThinking-redaktør Ole Jørgen Anfindsen skrev for kort tid tilbake en kronikk i Dagbladet om fremtidens innvandring til Norge. Der skrev han:

Et sentralt begrep når man skal gi en vitenskapelig beskrivelse av et fenomen fremover i tid, er det såkalte utfallsrommet, hvilket kan forstås som de forskjellige mulighetene som kan komme til å inntreffe – med andre ord mengden av mulige utfall av det fenomenet man studerer.Et helt avgjørende kriterium for å bedømme kvaliteten på SSBs arbeid, er derfor om en tilstrekkelig stor del av utfallsrommet er beskrevet i byråets demografiske fremskrivninger. I min rapport viser jeg at dette ikke er tilfellet. Det kan ikke være noen tvil om at utfallsrommet inneholder muligheter som utmerket godt kan komme til å bli virkelighet, men som SSB likevel har unnlatt å drøfte. Dette er alvorlig, ikke minst for et forskningsinstitutt som er så viktig i norsk politikk og forvaltning at dets virksomhet er regulert av en egen lov (statistikkloven). Dette er det sentrale punktet i min kritikk. Ved å unnlate å beskrive alle relevante deler av utfallsrommet, har SSB ikke oppfylt sine lovpålagte forpliktelser.

Dette er en kritikk som er klar, konkret og forståelig, og man skulle derfor forvente at SSB kunne imøtegå den på en tilsvarende måte. Det valgte byrået å avstå fra. Administrerende direktør i Statistisk sentralbyrå, Øystein Olsen, besvarte heller kronikken med noen helt generelle betraktninger av en helt selvfølgelig karakter, ganske uten hensynstagen til det ergerlige spørsmålet om SSBs tilsynelatende mangelfulle og urealistiske beskrivelse av utfallsrommet for den fremtidige innvandringen.

I et debattinnlegg av 11. november kommenterer Ole Jørgen Anfindsen dette slik:

SSB-direktør Øystein Olsen svarer 3. november ganskeunnvikende på min kronikk om fremtidens innvandring. Hannevner noen få momenter han mener teller i byråets favør, mener ellers så spak og defensiv at det nærmer seg detoppsiktsvekkende.[ … ]SSB-direktørens oppførsel viser bare at han forsøker å vri segunna det egentlige poenget i min kritikk. Problemet er nemligikke at SSB har bommet spesielt mye i et kort perspektiv.Problemet er at SSB kan komme til å bomme kraftig i et lengreperspektiv, siden man altså forutsetter at den relativenettoinnvandringen vil bli svært mye lavere i fremtiden. Dennehelt avgjørende, og muligens urealistiske, forutsetningenvirker det som om SSB nekter å drøfte i full offentlighet. Kanbyrået forklare hvordan det er mulig å opptre slik uten åkomme i konflikt med Statistikkloven eller dens intensjoner?

Se også en lengre rapport der kritikken mot SSB utredes i større detalj. HRS kan ikke forstå annet en at Ole Jørgen leder debatten mot SSB med minst 3 – 0, om ikke mer. SSBs argumentasjon oppfattes som svak, og det blir vanskelig å konkludere med annet enn at byrået er i ferd med å male seg inn i et hjørne det kan bli vondt å komme ut av. Om grunnen for dette er inkompetanse, ønsketenkning, politikk, stolthet, eller en kombinasjon av disse og/eller andre faktorer, det er vanskelig å si. Det som synes åpenbart, er at tilliten til SSB som en vitenskapelig institusjon svekkes så å si hver eneste gang en av dets representanter åpner munnen i spørsmål som har med innvandring å gjøre.