Politikk

Krenkelsesfundamentalismen

Artikkel på Minerva: Krenkelsesfundamentalismen er venstresidens religion. Den har kanoniske skrifter som rasismeparagrafen og et presteskap i form av politikere og intellektuelle som forkynner dens lære i kronikkspalter, fra talerstoler og på andre måter. På enkelte områder har venstresiden hatt så stor definisjonsmakt at vi andre nærmest har gitt opp. Å bryte inn med motargumenter føles omtrent som å løfte opp stiften på en gammeldags grammofon og slippe den ned igjen. Dette gjelder særlig debatter knyttet til rasisme og menneskeverd generelt.

Som så mange andre religioner vil krenkelsesfundamentalismen
frelse oss. Den vil frelse oss fra det uhyrlige ondet at enkelte
mennesker ikke liker andre på grunn av etnisitet, religion,
eller seksuell legning. Dersom du ikke liker noen, må du ha
tungtveiende og offentlig godkjente grunner til det. Å bli mislikt uten
god grunn er et utålelig overgrep i venstresidens politisk korrekte,
likestilte og fargeblinde variant av Kardemomme by. Hvis vi skal gripe
et tilfeldig ord helt ut av det blå, kan vi for eksempel kalle det tankeforbrytelse.De politisk korrekte opptrer dermed – for å igjen bruke et helt tilfeldig valgt ord – som et tankepoliti.
Nidkjært og utrettelig arbeider krenkelsesfundamentalismen for å
kontrollere våre innerste og mest private følelser, så vi ikke skal
skade andre med dem.Krenkelsestenkningens logikk tilsier at det først og fremst er svake grupper som
skal vernes. Å være ”svak” innebærer en form for automatisk moralsk
overlegenhet og utløser krav om særbehandling og særrettigheter. Selv
ikke de sterkeste i troen blant krenkelsesfundamentalistene kan
forklare hva det vil si å være ”svak,” men det vil i praksis oftest si
å tilhøre en minoritet.

Dette skriver Eystein Halle, student og liberal skribent, i en artikkel på Minerva.