Mortensen påpeker at sysselsettingen blant mange grupper innvandrerkvinner er særdeles lav. Han tror derimot ikke at deres manglende tilknytning til arbeidsmarkedet handler om at virksomheter ikke vil ansette folk med innvandrerbakgrunn, gitt at de har den rette motivasjon og de rette kvalifikasjoner. Han innrømmer derimot at oppgaven med å få kvinnene i jobb, ikke bare enkel. Særlig påpeker han at det må lønne seg å arbeide. Hvis familier opplever at de kommer økonomisk bedre ut av det hvis kvinnene er hjemme, vil mange nettopp velge å være hjemme. I denne gruppen vil det antakelig være mange med relativt svake arbeidsmarkedskvalifikasjoner. Som et virkemiddel har Danmark redusert den såkalte kontanthjelpen eller starthjelpen. Dette er en hjelp som nyankomne til Danmark mottar de første årene, men den er altså redusert til et nivå som gjør det mer attraktivt å være i lønnet arbeid enn å være passiv stønadsmottaker. Mortensen påpeker at den nøyaktige effekten denne hjelpen naturligvis kan diskuteres, men viser til stadig flere nyankomne innvandrerkvinner er i arbeid: Fra 1999 til 2006 har andelen yrkesaktive steget fra 16 til 28 prosent. Dette er kvinner som har mindre enn tre års opphold i Danmark.
Videre hevder Mortensen at hvis målet er å få flest mulig kvinner i jobb, må kvinnene møtes effektivt av de kommunale myndigheter og arbeidsformidlere. De må rett og slett motiveres til å ønske å jobbe. Dette krever eksempelvis tilbud om språkopplæring og kursdeltakelse. Det siste ikke minst for at kvinnene skal få mulighet til å bli kjent med og inngå i ulike nettverk. Arbeidsformidlingen skal være en katalysator som gjennom sitt inngående kjennskap til de lokale virksomheters behov for arbeidskraft kan sikre kvinnene de kvalifikasjoner og den motivasjon som er en forutsetning for den aktuelle jobb.
Mortensen viser også til frafallet blant elever i skolene, og fremhever i denne sammenheng at selv om jenter har mindre frafall og bedre karakterer, så bestemmes ikke jentenes fremtid på arbeidsmarkedet alene av karakterer. Som han sier: ”Det er større krefter i spill,” og peker på kulturelle barrierer og særlig holdninger til kvinners likestilling. I denne sammenheng viser han til at den siste PISA-undersøkelsen som fremhevet at mors tilknytning til arbeidsmarkedet er en av de viktigste forutsetninger for at deres barn klarer seg godt i grunnskolen. Mortensen hevder videre at innvandrerkvinner ikke vil få en likeverdig behandling på arbeidsmarkedet, med mindre det gjøres noe med den utbredte holdningen om at menn har mer rett til jobb enn kvinner, eller at foreldre har rett til å bestemme hvilken utdannelse og jobb, eller hvilket liv i alminnelighet, deres barn skal leve. Derfor er det viktig at utdanningssystemet fra starten av skal lære elevene om likestilling, personlig frihet, ansvar og deltakelse i samfunns- og arbeidslivet.