Arbeid og utdanning

Bare 3 av 10 i jobb

Bare et fåtall kvinner fra Pakistan som har bodd lenge i Norge, er i jobb. SSB mener forklaringen er at de har så mange barn, i tillegg til dårlige norskkunnskaper, lav utdannelse og et diskriminerende arbeidsmarked. Forsker peker på at de samhandler lite med det norske samfunnet, at importerte kulturfaktorer virker hemmende, i tillegg til pakistanske mødres oppdragerrolle og at de henter ektefelle i Pakistan.

Bare 30 prosent av de pakistanske kvinnene som har bodd lenge i Norge, har jobb. Også kvinner fra Marokko og Tyrkia har lav sysselsettingen, men ikke så lav som hos pakistanere. Kvinner som har innvandret fra India, Kina, Filippinene og Thailand har jobb i over 60 prosent av tilfellene, melder Aftenposten.no. Det er en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) på oppdrag for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som tar for seg sysselsettingen blant innvandrere som slo seg ned i Norge før 1990, det vil si den gruppen man anser som etablert. ”Situasjonen for pakistanske kvinner er spesiell. Yrkesaktiviteten i nesten alle innvandrergrupper øker jo lenger de bor i Norge. Men blant pakistanske kvinner stopper den opp på et lavt nivå,” sier forsker Hanne Kavli på Fafo.

SSB-forsker Lars Østby mener barna kan forklare den lave arbeidsprosenten: ”Halvparten av alle pakistanske kvinner i Norge har fire eller flere barn. Siden mødrene er hjemme mens barna vokser opp, blir de fort stående utenfor arbeidslivet i flere tiår. Da er det vanskelig å komme inn igjen,” sier han. I tillegg nevner han at gruppen har relativt dårlige norskkunnskaper og lavt utdanningsnivå. En annen faktor er diskriminering i arbeidslivet.

Sosialantropolog Inger-Lise Lien har forsket på pakistanere både i Pakistan og Norge i nesten 20 år. ”Uten yrkesaktivitet får ikke kvinnene erfaring med å være ute i det norske samfunnet. De lærer ikke de koder og verdier som gjelder i samhandling med nordmenn, og holder seg mye til eget miljø. Kvinnene kommuniserer mest med andre pakistanere, og lever mer som de gjorde før de flyttet hit,” sier hun, og legger til at disse kvinnenes posisjon i familien blir tilsvarende tradisjonell. ”Dessuten blir de ikke motivert for å orientere seg om hva som foregår her, og hva folk i dette landet er opptatt av blir mindre viktig. Er de derimot deltagere i et arbeidsmiljø, blir de deltagere i samfunnet. Da får kvinnene tilgang til nye fellesskap med kvinner fra Norge eller andre land. Arbeid er en av de fremste integrerende faktorene,” mener Lien. Hun peker videre på at deltagelse i yrkeslivet bidrar til å øke kvinnenes selvstendighet og styrke, fordi de blant annet får sikkerhet, pensjonspoeng og rettigheter. ”Når kvinnene står utenfor arbeidslivet, vedlikeholdes mennenes dominans,” sier hun.

Lien mener videre at den lave deltagelsen viser at de verdier innvandrermiljøene tar med seg hjemmefra er vesentlige for graden av integrering, også på lengre sikt. ”Her ser vi at tidsdimensjonen ikke fremmer integrering slik vi forventet, fordi kulturfaktorene virker hemmende,” forklarer hun. Lien tror også at pakistanske mødres oppdragerrolle svekkes av at de står utenfor arbeidslivet. ”Samtidig kommer det hele tiden inn nye generasjoner i forbindelse med ekteskap. Det at mange norskpakistanere gifter seg med en som er oppvokst i Pakistan, kan virke konserverende på tradisjonene,” avslutter Lien.