Integrering og integreringspolitikk

Samira Munir – en historie vi kan lære av

Natt til lørdag 12. november 2005 døde Høyrepolitikeren Samira Munir. Hun forulykket foran et tog ikke langt fra hjemstedet sitt på Holmlia i Oslo. Samira var på mange måter en usedvanlig kvinne. Hun ble raskt kjent som politiker: Hun var norskpakistansk kvinne, hun tilhørte mødregenerasjon - og hun var usedvanlig fritt-talende. Hennes bråe og uventede død skapte en rekke spekulasjoner. Her kan du lese historien bak hennes død. Den er ikke bare vakker, den handler om personlig avmakt, men også om makt. Og maktmisbruk.

Vi i HRS kjente godt til Samira, som vi satte stor pris på grunnet hennes varme vesen og hennes modige utspill om kvinneundertrykking, religiøs tvang og tvangsekteskap. Like før Samiras bortgang fikk vi imidlertid informasjon om en annen side ved Samiras liv, som handlet om tvang, overgrep og innvandringsfusk. Hun var med på å iscenesette et nærmest ufattelig høyt spill, der hun klarte å involvere samfunnstopper helt inn i regjeringen. I en oppkonstruert sak knyttet til ektemannens bror i Pakistan – som ifølge Samira skulle trenge asyl i Norge fordi Samiras ektemann ville drepe han – klarte Samira blant annet å få daværende statsråd Erna Solberg til å involvere seg for at denne mannen og svogeren til Samira skulle få visum til Norge. Og han fikk visum i rekordfart etter at Solberg handlet, til tross for at både ambassaden vår i Islamabad og utlendingsmyndighetene her hjemme hadde avslørt spillet. Hva var det som skjedde? Når HRS nå velger å publisere denne historien, er det fordi vi mener informasjonen som kommer frem har allmenn interesse. At det viste seg at Samira var fanget i de samme normer og praksiser som hun tok så entydig avstand til, samt at toppolitikere og andre samfunnstopper lot seg involvere og handle på bakgrunn av et iscenesatt spill, mener vi har offentlighetens interesse.
Vi kan alle ta lærdom av forholdene rundt Samira. Les hennes historie:
Samira Munir

Av Hege Storhaug, informasjonsleder i Human Rights Service (HRS)

Følgende artikkel er en noe omskrevet versjon av det som opprinnelig var første kapitlet i min siste bok ”Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser” (september, 2006). Kapitelet ble tatt ut, da jeg mente at denne oppsiktsvekkende historien kunne føre til at resten av bokens tema kunne bli overskygget.

Natt til lørdag 12. november 2005 døde Samira Munir. Hun forulykket foran et tog ikke langt fra hjemstedet sitt på Holmlia i Oslo. Få timer senere begynte telefonen min å ringe fra dypt fortvilede og sjokkerte personer som stod henne nær, både som privatpersoner og som politikere. Samtlige var overbevist om at Samira var blitt drept grunnet hennes oppsiktsvekkende modige politiske utspill. Ikke underlig. For Oslo-politikeren og Høyres representant i bystyret var den første talskvinnen fra den pakistanske mødregenerasjonen som stod på barrikaden mot religiøs undertrykking av kvinner i muslimske miljø. Mot tvangsekteskap og ekteskap mellom nære slektninger. Hun la ikke fingrene imellom; jenter uten hijab kalles horer, fortalte hun. Rasismen fra muslimske innvandrermiljø er sterk mot nordmenn, og mye sterkere enn norsk rasisme, sa hun i full offentlighet. Samira advarte i klartekst mot at pakistansk patriarkalsk kultur etablerer seg i Norge, og hun advarte i enda sterkere ordlag mot islamismen. Hun hevdet at religiøse fundamentalister har fått et klammere og klammere grep om enkeltindivider på innsiden av muslimske miljø. Og et særlig grep om jentene og kvinnene. At Samira ble landskjent for slike brannfakler, er ikke til å undres over. At hun skulle ha mottatt en rekke drapstrusler de siste årene av sitt liv for sine meningers mot, var det liten grunn til å stille spørsmålstegn ved. Vi var flere som var bekymret for hennes ve og vel, ikke minst fordi Samiras kjærlige og tilsynelatende åpne og bunn ærlige vesen hadde bergtatt så mange av oss.

Å miste Samira, som jeg og andre i Human Rights Service (HRS) hadde lært å kjenne som en engasjert og omsorgsfull person, og som var slik en modig stemme i den offentlige debatten, var smertefullt. Hennes bortgang ble for oss også nok en bekreftelse på hvor til de grader ufrie enkeltindivider er på innsiden av storfamiliens grep. På hvor fastlåst den enkelte er i en struktur som avler tvang, manipulasjon, dobbeltspill og direkte løgn. For Samira levde vitterlig på innsiden av en klassisk pakistansk storfamilie i Norge, der patriarkatet råder, der opprinnelseskulturens normer og verdier detaljstyrer individene – man lever mentalt fremdeles i stor grad i ”hjemlandsbyen” – bokstavelig talt flere hav borte fra et moderne demokrati bygd på humanisme og frihetsverdier. Samiras tilsynelatende selvstendige og fryktløse rolle i norsk offentlighet, var derfor lenge et mysterium for oss. Et mysterium som vi vanskelig kan se annet enn at ble løst like før hun døde.

Da beskjeden kom om at Samira hadde forulykket foran et tog, var det derfor vanskelig å trekke en annen konklusjon enn at hun ikke orket mer. Hun var fanget i et spill hun ikke kom seg ut av. Et spill som endog var avslørt. Denne overbevisningen gjorde selvsagt ikke smerten over tapet mindre. Men en forklaring, nærmest uansett hvor burlesk den er, er oftest bedre enn tvil og uvitenhet, som igjen kan skape en falsk historie og forårsake eskalerende spekulasjoner og anklager.

Før vi forteller historien om Samira slik vi kjenner den, vil vi forklare hvorfor vi velger å fortelle den. Samira fikk langt på vei en heltestatus i offentligheten, men Samiras liv hadde skyggesider som vi mener har offentlighetens interesse, da nettopp Samiras historie forklarer mange av de mekanismer som råder i deler av innvandrermiljø, helt inn i eliten og blant dem man gjerne tror er velintegrerte. I tillegg viser Samiras skjebne hvor lite mange ledende politikere har skjønt av sosiale og kulturelle mekanismer som er svært utbredt i sentrale innvandrermiljø. Mangelen på forståelse fører ofte til feile, og også fatale, beslutninger.

Ethvert menneske har rett til å få hvile i fred. Men vi tror, etter nøye overveielser, at Samira ville satt pris på at hennes historie ble kjent. Dette fordi vi opplevde Samira som en frihetssøkende person, men som ikke fikk ta del i den friheten hun ønsket for seg selv og andre barn, unge og kvinner på innsiden av sentrale innvandrergrupperinger.

Rett etter Samiras død, et dødsfall som i svært liten grad ble omtalt i media, florerte det med alvorlige spekulasjoner og konspirasjonsteorier på ulike diskusjonsfora på nettet. Nettopp at media de første dagene ikke omtalte dødsfallet, fikk spekulasjonene til å gå enda høyere. De fleste mente at Samira var myrdet, og ”gjerningsmennene” ble langt på vei utpekt. HRS fikk et betydelig antall henvendelser med spørsmål knyttet til Samiras død, fra både nasjonalt og internasjonalt hold.

Konspirasjonsteoriene florerte. En handlet om at norske myndigheter bevisst la lokk på saken i frykt for at ”sannheten” om at hun var drept av ”ekstremister blant norskpakistanere” ville føre til ”økt rasisme”. Enkelte var så fortvilet og rasende over tausheten i media, at de utformet informasjon om saken på engelsk og brakte nyheten om Samiras dødsfall, knyttet til sannsynlig drap, ut på internasjonale debattfora på nettet.

I HRS opplevde vi situasjonen som svært ubehagelig. Vi satt på sentral informasjon, og vi opplevde det som slitsomt og ukomfortabelt å avvise de mange som henvendte seg til oss, avvise i den forstand at vi ikke delte informasjonen med andre. Situasjonen var særlig ubehagelig når folk som virkelig var fortvilet og engstelige for at Samira var utsatt for en kriminell handling, kontaktet oss.

Spekulasjonene de første par dagene ga seg ikke. Media var fremdeles taus. Ikke ett ord om at Samira var død. Var Samira likevel ikke død? Forvirringen var nærmest total. Vi formulerte derfor en kort artikkel på HRS’ nettsted to dager etter dødsfallet, der vi bekreftet at Samira var forulykket. Bekreftelsen roet ikke ned folk. Vi la deretter ut en kort kommentar, der vi pekte på at det ikke skulle ligge kriminelle forhold til grunn for tragedien. Men mange var fremdeles urolige og usikre. Folk ville vite hva som konkret hadde skjedd.Selv i dag fortsetter spørsmålene.

Et dobbelt liv

Like før Samira døde, ble vi gjort kjent med følgende: Samira var selv i aller høyeste grad delaktig i tvangsekteskap og løgn og overgrep for å hente nære familiemedlemmer i Pakistan til Norge. Hun var med på å iscenesette et nærmest ufattelig høyt spill, der hun klarte å involvere samfunnstopper helt inn i regjeringen.

Nettopp at Samira selv viste seg å være fanget i de samme normer og praksiser som hun tok så entydig avstand til, samt at toppolitikere og andre samfunnstopper lot seg involvere og handle på bakgrunn av et iscenesatt spill, mener vi har offentlighetens interesse. Samiras historie har politiske implikasjoner høyt oppe i systemet, og viser således også kritikkverdige sider ved det norske politiske systemet. Vi kan alle ta lærdom av forholdene rundt Samira.

I HRS mente vi fra første stund etter dødsfallet at det var medias oppgave å omtale dødsfallet og forholdene rundt hendelsen. Ikke HRS, som er en politisk tenketank og privat stiftelse. Hadde vi gått ut og fortalt hva vi visste, kunne det dessuten blitt brukt mot oss som uetisk; at vi ville bruke Samiras tragedie for å fremme våre egne politiske mål. På den andre siden kunne også vår taushet ha blitt brukt mot oss hvis media på et tidspunkt hadde omtalt de faktiske forholdene rundt dødsfallet: Vi tidde om de kritikkverdige forholdene rundt Samira, fordi HRS og Samira hadde sammenfallende politiske synspunkt, kunne påstanden ha blitt. Vi valgte til slutt en mellomløsning: Vi ga fra oss informasjon til noen få utvalgte sentrale aktører, i håp om at disse kunne bringe saken videre og frem i offentlighetens lys. Men ingenting skjedde.

Av hensyn til at mange kilder i fortrolighet har gitt informasjon om forholdene rundt Samira, kommer vi i det følgende til å beskytte samtlige kilder.

Det siste møtet

Mitt siste møte med Samira var i lokalene til P4 på Karl Johan i Oslo den 9. november 2005, tre dager før hun døde. Samira og jeg skulle i debatt hos Per Ståle Lønning i programmet Sytten Tretti. En imam hadde nylig sagt at det er tillatt å slå hustruen hvis hun er utro, en uttalelse som verken overrasket Samira eller meg. Ingen ”fra den andre siden” ville stille til debatt, så det kom til å bli en samtale mellom Samira og meg om konservative og korantro imamer.

Allerede før jeg entret P4’s lokaler, var jeg svært spent på å møte Samira igjen. Jeg hadde vært urolig for henne i lang tid, og jeg hadde mange spørsmål knyttet til hva som hadde skjedd i livet hennes de siste månedene. Hun hadde kun fortalt meg bruddstykker om åpenbart dramatiske hendelser. Først på telefon i juli. Jeg ringte henne etter en plutselig innskytelse, en indre uro for at hun hadde det vanskelig. Samira svarte på mobilen umiddelbart – fra Pakistan – til min store overraskelse. Samira i Pakistan? Samira som hadde problemer grunnet sin frimodige rolle og var blitt drapstruet en rekke ganger, og som hadde kjørt ut kraftige politiske utspill like før sommeren. Hvordan våget hun å dra til Pakistan hvor rettsikkerheten er lav og den sosiale tilstanden er svært utrygg? Samira sa ikke stort på telefonen. Men hun mer enn antydet at hun var i store problemer. Hun sa at den norske ambassaden i Pakistan var informert og at hun skulle få hjelp av våre myndigheter til å komme trygt hjem. Hun skulle fortelle mer når hun kom hjem til Norge, sa hun. Og hun ga meg datoen for når hun skulle lande på Gardermoen. Hun skulle ringe meg umiddelbart etter hjemkomst, sa hun videre. Jeg ba henne innstendig om å ta vare på seg selv og være ytterst forsiktig. Det skulle hun.

Samira ringte meg et par ganger etter hjemkomsten, og fortalte usammenhengende noe mer om oppsiktsvekkende hendelser. Da jeg entret P4’s lokaler onsdag 9. november møtte jeg en blid og vennlig, men også alvorstynget og tydelig sliten Samira. Etter samtalen i studio ble vi stående en stund ved inngangen til redaksjonslokalene. Blikket og ansiktsuttrykket til Samira var overspent. For meg som kjente henne, var det lett å lese Samiras ansikt der og da; hun var mentalt på en knivegg.

På telefon hadde Samira fortalt meg kort om flukt fra Pakistan etter å ha blitt låst inne av ektemannen. Det var hennes svoger som hadde reddet henne ved å låse henne ut og flykte sammen med henne i sikkerhet til ambassaden. Broren til Samiras ektemann hadde reddet livet hennes. Nå fortalte Samira mer; om hvordan hun ikke hadde sovet ”på flere uker”, var i konstant uro, og at hun ”ikke kunne leve videre” hvis hun ikke ytet gjengjeld til denne svogeren. ”Jeg har aldri i hele livet mitt opplevd at noen er villige til å ofre sitt eget liv for min skyld. Jeg er i stor takknemlighetsgjeld til svogeren min. Jeg kan ikke leve videre hvis noe skjer med han. Hvis det skjer noe med han, da tar jeg livet mitt,” sa hun med en sjelden inderlighet i stemmen. Hun forklarte at ektemannen også hadde fratatt henne både pass og penger i Pakistan, men at ambassaden hadde utstedt nytt pass og hjulpet til med flybillett hjem. Hennes svoger var nå her i Norge og søkte asyl. Grunnlaget for asylsøknaden var at han kunne bli drept av Samiras ektemann, altså hans egen bror, fortalte hun, mens hun hele tiden gjentok at hun ikke kunne leve videre hvis hun ikke klarte å hjelpe svogeren til et trygt liv i Norge. ”Så mannen din er fremdeles i Pakistan,” spurte jeg. Nei, han er her i Oslo, fortalte hun. ”Men det er jo han som er en drapstrussel overfor svogeren din. Hvordan kan det være trygt for svogeren din å være her i Norge?” utbrøt jeg forvirret. Samira svarte ikke. Jeg spurte videre om hun hadde anmeldt ektemannen for frihetsberøvelse av henne etter hjemkomsten fra Pakistan. Nei, det hadde hun ikke. Forklaringen var oppsiktsvekkende: ”Politiet sendte meg til en advokat som er tidligere politimann, og han anbefalte meg å ikke anmelde han, for da kan ektemannen min bli enda mer provosert og farlig,” forklarte hun. Men hun hadde separert seg nå, sa hun, og fortalte videre at ektemannen hadde flyttet hjemmefra til en annen bror på Holmlia, mens den drapstruede svogeren, også bror av ektemannen, hadde flyttet inn hos henne. Også på Holmlia.

Samira fortalte videre at hun hadde fått god hjelp av (daværende) statsråd Erna Solberg til å redde svogeren til Norge. Da disse ordene falt, klemte hun hardt til rundt mobilen, løftet den frem og så på den.

Samiras svoger skal altså ha flyktet over halve jordkloden etter sin angivelige potensielle drapsmann som er hans egen bror. Hva er dette? Samira insisterte på at vi måtte møtes på kontoret til HRS, der vi hadde hatt flere lange samtaler ved andre anledninger. Vi sjekket almanakkene våre og fant tid førstkommende tirsdag i kveldingen før vi sa farvel. Men så langt kom vi aldri, tre dager etterpå var Samira ikke lenger blant oss.

Avgjørende informasjon legges på bordet

Bare noen timer etter møtet med Samira i P4, fikk jeg fra annet hold servert historier om forhold rundt Samira som jeg vanskelig ville ha trodd på hvis det ikke var for kildenes troverdighet: Samira dro til Pakistan denne sommeren med to hovedgjøremål. 1) Hun skulle gifte bort sin egen sønn til kusinen, det vil si til datteren til ektemannens søster (sønnen og kusinen var for øvrig kun 17 og 15 år da de ble forlovet), og 2) Samira hadde lagt en slagplan for hvordan hun skulle få svogeren til Norge. Hun gjennomførte begge deler.

Sønnens ekteskap føyde seg inn i storfamiliens praksis. Både Samira og hennes fire søsken ble giftet bort i ung alder til søskenbarn i Pakistan. Samtlige fem ekteskap utløste innvandring til Norge. Den eldste av de innvandrede ektemennene var Samiras ektemann. Han hadde ytterligere tre brødre i Pakistan som ”trengte visum”. Det ene visumet var allerede før sommeren 2005 så godt som i boks: Samira hadde gjennom lengre tids press og manipulasjon klart å få sin egen norskfødte niese til å flytte fra foreldrene til andre i storfamilien, for så å presse henne ytterligere til å gifte seg med en onkel i Pakistan, en onkel som er broren til Samiras ektemann – en av dem som ”trengte visum”. Denne mannen hadde prøvd å komme seg til Norge i mange år. Han kom første gang til Norge i september 1999 på besøksvisum og søkte asyl måneden etter. Søknaden ble avslått, og han ble utransportert i mai 2000. I august samme år søkte han på nytt visum til Norge, men fikk avslag. I juni 2003 søkte han for tredje gang visum, og fikk igjen avslag. Norge var stengt for han. Han klarte likevel å komme på en visitt tidlig i 2005. Besøksvisumet han la frem på Gardermoen, tilhørte imidlertid ikke ham, men en annen bror i Pakistan som likner på han. Bedraget ble ikke avslørt. Under dette oppholdet i Norge var det avtalene om ekteskap ble presset gjennom – ekteskap som var den eneste måten for ham å få bosettingstillatelse i Norge. Niesen ble hans levende visum. De forlot Norge sammen i april 2005, og to dager senere var de gift i Pakistan. Slik fikk han familiegjenforening til Norge.

Da Samira dro til Pakistan denne sommeren 2005 var altså to brødre av Samiras ektemann fremdeles uten visum til Norge. Det var ingen kandidater for ekteskap med dem i Samiras nære familie i Norge. Visum måtte ordnes på en annen måte.

Jeg flytter meg nå til storfamiliens to hus i en liten landsby ved Lahore i Punjab. Det er 21. juli og dette er hva Samira selv har fortalt skjedde: Over flere dager hadde hun observert en rekke menn som snek seg rundt husene deres. Hun fryktet at de var medlemmer av al-Qaida, og at de var ute etter henne grunnet hennes frimodige uttalelser om islamisme i Norge. Hun tok opp uroen sin med ektemannen gjentatte ganger, men ble avvist. Denne dagen, altså den 21. juli, skjedde det samme igjen: Samira så flere menn på utsiden av husene, men hennes frykt ble på nytt avvist av ektemannen. Hun insisterte likevel på at hun ville fremskynde tilbakereisen til Norge. Ektemannen fikk da nok av ”maset hennes”. Han tok fra henne passet og flybilletten til Norge, og låste henne inn på et rom i det ene av familiens hus. Samira fryktet at ektemannen ville drepe henne. ”Alle” i storfamiliens hus ved Lahore sa at han kom til å drepe henne. Men ektemannens yngre bror, en av de to uten visum, kom Samira til unnsetning. Han låste henne ut av rommet mens ektemannen oppholdt seg et annet sted i huset. Samira og svogeren løp sammen ut i gaten og fikk skyss med en rikshaw som kjørte dem til et bilutleiefirma. Under den flere timer lange flukten til ambassaden i Islamabad, ringte både ektemannen og andre slektninger på Samiras mobil kontinuerlig for å få henne til å gi opp flukten. Men Samira og hennes yngre svoger fortsatte til de nådde frem til Islamabad om kvelden, der de tok inn på hotell for natten.

Neste morgen møtte Samira og svogeren frem på ambassaden og fortalte om den ”livsfarlige” situasjonen de hadde havnet i. Ambassaden utstedte nytt pass til henne, ordnet flybillett til Norge, og ambassadepersonell sørget for at hun ble fraktet til flyplassen og ombord på det første flyet hjem til Norge. Men svogeren måtte bli igjen i Pakistan. Samira klarte ikke å få visum på stedet til han.

Statsråder involveres

Tilbake i Norge var Samira på desperat jakt etter en løsning for å få svogeren til Norge. I løpet av sitt korte politiske liv hadde hun etablert et betydelig nettverk av kontakter med stor innflytelse. Vår erfaring er at særlig blant politikere med pakistansk bakgrunn er aktiv nettverksbygging i maktens korridorer svært utbredt. I slutten av juli kontaktet Samira daværende justisminister Odd-Einar Dørum, og la frem den samme historien som hun gjorde på ambassaden, med bønn om hjelp til ”å redde” svogeren til Norge. Samira fortalte Dørum at hun ikke stolte på politiledelsen i Oslo, som hun hadde hatt tett kontakt med gjennom blant annet tekstmeldinger da hun skulle ha vært i krise i Pakistan. Hun mente Oslopolitiet ikke forstod alvoret i svogerens situasjon. Det hun ikke fortalte, var at Oslopolitiet, inkludert politioverbetjent Finn Abrahamsen, hadde forstått at de var ført bak lyset av Samira allerede mens ”krisesituasjonen” i Pakistan pågikk. Samira fortalte derimot Dørum at hun hadde stor tillit til en annen person i politiet, en navngitt person ved grensekontrollseksjonen på Stavanger lufthavn. Personen hadde hun truffet på et landsmøte i Høyre, og de to stod hverandre nært i hvor viktig det var å bekjempe tvangsekteskap. Dørum ringte denne politibetjenten umiddelbart – med Samira ved sin side. Dørum forklarte hvilke problemer Samira var i, og ba vedkommende å avtale et møte med henne og bringe saken videre innen politiet. To dager senere reiste Samira fra Gardermoen til Stavanger lufthavn. (Hvem som betalte reisen, kjenner vi ikke til).

Samira møtte politibetjenten og fortalte den samme historien om al-Qaida, frihetsberøvelse, flukten til Islamabad og hennes frykt for at ektemannen kom til å drepe sin egen bror som hadde reddet henne. Hun tryglet om hjelp til å hente svogeren til Norge. Han må til Norge før ektemannen hennes kommer tilbake til Norge, forklarte hun, uten at den aktuelle politibetjenten skal ha stilt kritiske spørsmål ved asylbehov i Norge hvor den angivelige drapsmannen er bosatt. Samira understreket også at hun selv var villig til å la seg bli drept, hvis det kunne redde svogerens liv. Hun sa videre at hun ville ta sitt eget liv hvis noe skjedde med svogeren.

Ettersom Samira bodde i Oslo, og således var Oslopolitiets ansvar, var det lite politibetjenten i Stavanger kunne gjøre. Vedkommende rådet Samira til å begynne prosessen med å få visum til svogeren ved å kontakte Manuela Ramin Osmundsen personlig, daværende assisterende direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI). Samira fløy tilbake til Oslo dagen etter.

I midten av august 2005, bare to uker etter Samiras besøk i Stavanger, utstedte den norske ambassaden i Islamabad likevel visum til Samiras svoger – mot ambassaden og andre sentrale deler av utlendingstjenestens vilje. Instruksjonen skal etter vårt kjennskap ha kommet fra topphold i UDI. Ambassaden satt på dokumentasjon som i klartekst underbygget at Samiras fremstilling av hva som hadde skjedd i Pakistan var konstruert: Samiras målsetting var å hente et familiemedlem urettmessig til Norge. Hvem overprøvde ambassaden? Var det ledelsen i UDI etter instruksjon fra regjeringen? Kilder har bekreftet at det var daværende kommunal- og regionalminister Erna Solberg personlig som tok affære og sørget for at utlendingsmyndigheten, inkludert ambassaden i Islamabad, ble overkjørt.

Så langt vi forstår, var det ingen sentrale involverte som stilte kritiske spørsmål til Samira, være seg den aktuelle politibetjenten i Stavanger, daværende justisminister Dørum, eller daværende kommunal- og regionalminister Solberg. Ingen som spurte det mest åpenbare spørsmålet: Hvorfor i all verden flykter en bror etter sin egen bror som angivelig skal drepe han? For han kan vel like gjerne blir drept her i Norge som i Pakistan? Utvilsomt er det lettere å slippe unna med et drap på pakistansk jord, og det er også enklere å hyre en leiemorder. Men hvis svogeren virkelig var asyltrengende, så burde man kunne forvente at han søkte seg til et annet land enn der den angivelige potensielle drapsmannen er bosatt. Og både æresdrap og hevndrap har befestet seg som en del av samfunnet i Norge gjennom innvandringen.

Da jeg fikk denne informasjonen om asylfusket, gikk derfor tankene mine til det første kjente æresdrapet blant pakistanere i Norge. Det skjedde nettopp på Samiras bosted, Holmlia i Oslo. Det var i 1988. En ung mann ved navnet Khalid Javed, regelrett massakrerte sin egen søster med en AG 3 i hennes eget hjem. Hun var gravid i niende måned. Hun hadde giftet seg med en mann av pakistansk opphav mot familiens vilje. Han ble drept i samme stund som hustruen og barnet. Med andre ord et trippeldrap. Javed fikk livstidsdom. Under soning giftet han seg med en kvinne av pakistansk opprinnelse, bosatt i Oslo. De fikk barn sammen mens han var fengslet. Javed var ikke norsk statsborger og skulle derfor utvises etter endt soning. Da soningen nærmet seg slutten, søkte han om å få bli i Norge grunnet tilknytning til kone og barn her. Han fikk avslag. Begrunnelsen var at familien uten problem kunne bo sammen i Pakistan der de alle var statsborgere. Da søkte Javed om å få bli i Norge med dette argumentet: Sendes jeg til Pakistan, kan jeg bli utsatt for hevndrap. Norske myndigheter den gang ved Justisdepartementet, svarte Javed, etter min mening, elegant og korrekt: Du, Khalid Javed, du er det beste eksemplet på at tradisjoner som æresdrap og blodhevn har befestet seg i Norge også. Du kan like gjerne bli utsatt for blodhevn her som i Pakistan. Javed ble utvist, og bosatte seg med familien i Karachi, der han lever i beste velgående den dag i dag.

Dette var norske myndigheter anno 1998. Hvordan kunne sentrale myndighetspersoner i 2005 handle diametralt motsatt? Vi tror det blant annet handler om Samiras sterke posisjon i offentligheten og hvordan Samira fremstod som menneske. Hun var nær, hun var intens, hun var insisterende på det inderligste, særlig når hun snakket om overgrep mot jenter og kvinner i muslimske miljø. Troverdigheten hennes ble oppfattet som svært høy. Som norskpakistansk mor og politiker var hun en helt unik stemme i norsk offentlighet med budskapet om omfattende undertrykking og overgrep mot de som er gjort mest sårbare på innsiden av lukkede miljø. En kvinne, en hustru og mor, av pakistansk opprinnelse, som våget å formidle høyt og tydelig den virkeligheten mange kjenner til, men som benektes så hardnakket av ulike aktører. Den nye stemmen, Samira Munir, turnerte fra den ene radio- og TV-debatten til den andre. Fra det ene intervjuet i norsk presse til det andre. Hun var i ferd med å bli et nasjonalt ikon – i rekordfart. Posisjonen ga henne naturlig nok makt. Og hun fikk betydelig empati. Lille vevre Samira. Samira som kontinuerlig ble utsatt for drapstrusler. Som mange med rette fryktet kunne bli et offer for sin meningers mot. Hvilken samfunnstopp kunne si nei til et møte med Samira? Og hvordan så tvil ved hva hun med den dypeste inderlighet fortalte om når hun banket på døren i fortrolighet med informasjon fra de indre sirkler, informasjon som mange aktører i feltet ikke har direkte tilgang til? Det var ikke minst slik hun bergtok oss i HRS; ved sin åpne fremtoning, sine meningers mot, og med, mildt sagt, oppsiktsvekkende informasjon fra lukkede sirkler.

Et skjellsettende møte

Tidlig i 2005 kontaktet Samira HRS for et møte. Hun ville komme til kontoret vårt, slik at vi kunne ta en samtale uten å bli forstyrret. Møtet fant sted første fredagen i februar, om ettermiddagen etter normal kontortid. Samira ble nesten til midnatt. Det var et møte vi i HRS aldri kommer til å glemme, et møte som jeg kjenner vibrasjonene fra den dag i dag. Samtalen begynte i generelle vendinger, om vårt arbeid, om hennes arbeid. Om vårt ideologiske ståsted, de konkrete politiske utfordringene. Kampen mellom de mange aktørene innen feltet om hvilke utfordringer og problemer som er de reelle. Om tiltak. Om ødeleggende partipolitisk spill. Om Samiras vanskelige rolle i partipolitikken, der hun slet med aksept for sine meninger og utspill, som ble sterkt mislikt av andre politikere med innvandrerbakgrunn. Vi fikk interessant informasjon om hva som sies i politiske korridorer og i organisasjoner om HRS sitt arbeid. Og om hva hun formidlet om oss i de samme omgivelsene, som utvilsomt smigret oss.

Samira dreide samtalen med ett inn på islamisme, og det hun fortalte satte oss helt ut av fokus både arbeidsmessig og privat i lang tid. Hun navnga sentrale personer og organ som arbeidet aktivt for å bygge opp terrorceller i Norge, enkeltpersoners ulike roller, og siterte direkte hva noen av dem hadde forfektet i lukkede rom, der hun selv hadde vært til stede. Hun fortalte konkret både hvem og i hvilke organ det ble rekruttert etter selvmordsbombere i Oslo. Om menigheter der kvinner åpent i forsamlinger med barn og kvinner til stede talte varmt for væpnet jihad, om ”å gi livet sitt til islam” – altså martyrdom. Hun fortalte om personer og miljø som arbeidet med å kjøpe opp skogsområder nord for Oslo, som skulle brukes til treningssenter for terrorceller. Hun navnga konkret en restaurant i utkanten av Oslo der eieren var en nøkkelpersonen i oppkjøp av et slikt treningsområde. Hun fortalte om en menighet som aktivt rekrutterte unge menn på skråplanet til å bli selvmordbomber ved å gi dem både penger og narkotika. Hun fortalte om kriminelle forhold knyttet til fremtredende personer med innvandrerbakgrunn, og der andre lands myndigheter var direkte involvert. Og hun fortalte om konkrete trusler mot seg selv fra navngitte personer.

Hun fortalte videre om sin tette kontakt med Politiets sikkerhetstjeneste (PST). I dramatiske vendinger beskrev hun hvordan hun overleverte informasjon til PST – for eksempel en sen kveld i en rundkjøring, der hun etter avtale plukkes opp av PST i en bil. Hun fortalte også om utro tjenere innad i PST som hennes personlige kontakter i PST hadde advart henne mot. Hun advarte også oss i HRS. For en sentral og navngitt person av pakistanske opprinnelse hadde fått i oppdrag av islamister å følge tett med HRS’ arbeid.

Jeg tror de fleste vil forstå at vi satt tilbake i en blanding av sjokk, fortvilelse og en generell forvirret tilstand. Sjokk over den konkrete informasjonen og dens grufulle alvor, og fortvilelse over nettopp det samme, samt en voldsom avmaktsfølelse. Det opplevdes nærmest som å få servert ”liket Norge” – en nasjonal dødsdom. Men var alt dette sant?

Vi forholdt oss svært rolig og tilbakelente mens Samira snakket. Vi våget knapt i de mest intrikate og delikate bruddstykkene å trekke pusten, i frykt for å spore henne av. Jo, vi fulgte opp med konkretiserende spørsmål. Til liten nytte. Det er vel en lærdom som er lett å ta, at når man får så til de grader oppsiktsvekkende informasjon, og avsender ikke følger opp med utdypende informasjon og resonnement, så er kanskje ikke informasjonen helt riktig. Kanskje til og med helt feil.

Samira beklaget at hun hadde lagt en slik byrde på skuldrene våre ved å fortelle oss om disse forholdene. Hun klarte bare ikke å bære det alene lenger, forklarte hun, hvilket det var umulig å ikke ha forståelse for. Men hvordan skulle vi forholde oss til informasjon av høy nasjonal sikkerhetspolitisk karakter? Vi tumlet og slet mye de neste par månedene. Vi kunne vanskelig gå til PST med informasjonen. Samira hadde jo fortalte om utro tjenere. Dessuten informerte jo Samira jevnlig PST. Altså hadde PST etter all sannsynlighet langt mer detaljert kjennskap til forholdene enn oss. Og politisk? Skulle vi informere sentrale politikere om forholdene? For å optimalt sikre at informasjonen ble behandlet så alvorlig som den vitterlig var? Kunne vi stole på at PST gjorde jobben sin? Vi manglet dessuten en rekke detaljer, og mange av de spørsmålene vi stilte Samira, hadde vi ikke fått besvart. I tillegg sa Samira at hun ville komme tilbake til oss med konkret dokumentasjon. Og kunne alt det hun fortalte virkelig være sant? Vi tvilte, og vi valgte å tie inntil videre. Vi ville vente til vi fikk mer konkret dokumentasjon fra Samira. Vi fryktet også at ved å handle, kunne vi havne i en situasjon der vi kanskje kom til å spre usanne rykter.

Inn i maktens korridorer

Jeg var tidligere også blant dem innen innvandringsfeltet som lot meg blende av en person på grunn av vedkommendes ikke-vestlig bakgrunn. Man kan lett forledes til å bli forført av at vedkommende kan ha en innsikt som ikke er andre forunt, og den ikke-vestlige bakgrunnen kan gjøre en mer ærbødig og respektfull i personlige møter enn i møter ”sine egne”. At vi generelt i norsk kultur har en grunnleggende tillit til folk, styrker selvsagt sjansen for å la seg blende. Og nettopp den samme erfaringen delte en sentral toppolitiker med oss like etter Samira døde. Vedkommende hadde i fortrolighet fått liknende informasjon om islamisme på norsk jord, og hadde nærmest vært satt ut i lang tid.

Det er likevel ikke til å unnskylde at samfunnstopper i sentrale posisjoner i både politikk og i politiet og andre deler av det offentlige, tilsynelatende ukritisk hadde tiltro til historien om den drapstruede svogeren til Samira, og dertil overkjørte ambassaden vår i Islamabad. Vårt kjennskap til personellet på ambassaden tilsier at de er meget dyktige og ryddige, det samme gjelder personell i andre ledd hos utlendingsmyndighetene. Samlet har nok ambassaden og utlendingsmyndighetene så mange røverhistorier om forsøk på snikinnvandring til Norge, at et helt bokverk kunne vært skrevet. Så hva fikk toppolitikere, dertil ansvarlig statsråd på feltet, Erna Solberg, til regelrett å gå på limpinnen og tydeligvis tro ukritisk på historien om svogeren til Samira? Fryktet Solberg negative overskrifter i media om den som ”sviktet en politikerkollega” og hennes ”drapstruede” familiemedlem? Eller handlet det om dette: Troverdighetsmessig kan det være viktig for en toppolitiker å kunne vise til nær kontakt med ikke-vestlige. Å ha en innvandrer, dertil politiker, ved sin side, ”gir status”, som en person på Stortinget sa i en fortrolig samtale. Eller var det fortvilelse på Samiras vegne og et genuint ønske om å ”hjelpe” henne – en hjelp som kan være i strid med gjeldende regelverk – som utløste visumet til svogeren? Altså et ønske basert på fullstendig mangel på kulturkompetanse. Et ønske som får ”den gode” til å bli medløper. Et sentralt spørsmål er også om Solberg satte seg inn i familieinnvandringshistorien til Samira og hennes familie. Forhørte hun seg med sentrale deler av utlendingsmyndigheten? Hvis hun gjorde det, er spørsmålet hvilken eventuell informasjon og dokumentasjon hun satt på som førte til at hun handlet.

Den neste store overraskelsen fikk jeg da Samira skulle bisettes. En rekke personer innen politikken og andre som er opptatt av integreringsfeltet, dro til Klemetsrud gravplass for muslimer denne dagen. Selve bisettelsen ble forsinket av praktiske årsaker. Med ett så jeg en mann av pakistansk opprinnelse komme løpende fra en bil, med bøtter fulle av blomster. Jeg har kjent han i en årrekke. Jeg ser etter kort tid også andre norskpakistanske kvinner og barn som jeg kjenner godt til. Så godt som målløs kan jeg konstatere at jeg har kjent Samiras nærmeste familie i nesten ti år uten selv å vite at de var i familie med Samira. Mannen som kom løpende med blomster i siste stund, er endog faren til Samiras niese som Samira manipulerte og presset inn i ekteskap med onkelen sin. Jeg kjenner denne faren såpass godt at jeg vet at både han og hustruen er sterkt imot inngifte (selv om de selv er søskenbarn), etter at de ble klar over mulige konsekvenser som medfødte misdannelser, noe jeg selv informerte dem om i vår første samtale i 1997. De har flere ganger overfor meg sagt at deres barn ikke skal giftes bort i slekta – med god troverdighet, etter mitt skjønn. Hvorfor forteller jeg dette? Fordi jeg mener ekteskapet mellom datteren til mannen som kom løpende med blomster i siste stund og datterens onkel i Pakistan, understreker ufriheten og avmakten på individnivå innad i klassiske storfamiliesystem, menneskefiendtlige system som lever i beste velgående i Asia og Afrika, og nå også i Norge. Ekteskapet mellom jenta og hennes onkel skjedde mot jentas foreldres vilje, definitivt. Jeg har på nært hold sett foreldrenes sorg over å ha ”mistet” datteren. Ekteskapet ble beordret av makta i storfamilien. Så brutalt kan det være for nye norske borgere.

Spillet er over

Var Samira presset og truet til å gjennomføre både ekteskapsfusket mellom niesen og hennes onkel, samt asylfusket med svogeren? Jeg skulle ønske jeg kunne svare et entydig ja. Men så enkelt tror jeg ikke det er, dessverre. Samira hadde antakelig valget mellom å være med på planen om å hente ektemannens brødre til Norge, selv miste posisjon innad i storfamilien hvis hun avviste å medvirke til innvandringsfusk, styrke posisjonen hvis hun lyktes med fusket, eller å bli tvunget til å forlate familien. Samira, med sitt betydelige nettverk gjennom politikken, var da også en gavepakke for storfamilien for å kunne lykkes med planen. Og Samira spilte med, for fullt.

Etter at Samira kom tilbake fra Pakistan sommeren 2005, flyttet hun inn i hjemmet sitt på Holmlia. Deretter kom den ”drapstruede” svogeren, bror til ektemannen. Så kom ektemannen, som utgjorde drapstrusselen, og flyttet inn i nabolaget hos en annen bror. Allerede tidlig på høsten fikk ryktene føtter å gå på. Både naboer og bekjente forstod at noe var riv ruskende galt. Historien om flukten fra den lille landsbyen i Pakistan 21. juli nådde raskt Holmlia. Folk ble irritert, noen regelrett forbannet. De forstod at separasjonen mellom Samira og ektemannen bare var en bløff. De så jo til og med Samiras svoger jevnlig sammen med sin såkalte potensielle drapsmann, hans egen bror. Samtidig med dette, lette Samira etter potensielle kvinner til den asylsøkende svogeren, kvinner som var villige til å inngå proformaekteskap med ham dersom han fikk avslag på asylsøknaden.

Folk sa rett ut til Samira at hvis svogeren fikk asyl, ville de gå til politiet og fortelle hva de visste, og de ville gå til media. Det brant rundt Samira. Og flammene ble intensivert da Samira fikk vite at politiet hadde fått håndfast informasjon om at ekteskapet mellom Samiras niese og denne niesens onkel i Pakistan var ren tvang – med Samira i nøkkelrollen.

Spillet i storfamilien var avslørt. Samiras rolle var avslørt.

I bisettelsen var både Samiras svoger og ektemann til stede. I minnestunden i moskeen var Samiras svoger og ektemann til stede, og de to observeres den dag i dag ofte sammen i ulike ærend.

Svogerens søknad om asyl ligger fremdeles til behandling i UDI. Søknaden skal bevisst ha blitt trenert, nettopp fordi UDI vet godt at hele saken er en gigantisk bløff, med toppolitikere som sentrale aktører. Den er politisk ubehagelig, den er brennbar. Kanskje man venter på at bålet ikke ryker lenger før asylsøknaden etter all sannsynlighet avvises som ”åpenbar grunnløs”?

Alle har således tapt.

Vårt håp er at norsk politikk blir vinneren. At politikken knyttet til henteekteskap endres, slik at integreringen får pusterom fra stadig påfyll av ny førstegenerasjon ved giftermål. Slik kan enkeltindividene frigjøres til å leve fullt og helt i Norge – ikke i en kulturell tvangstrøye.

Dag og TidHRS har også gitt ukeavisen Dag og Tid, ved journalist Jon Hustad, innsyn i saken. I dagens Dag og Tid kommer det frem at Erna Solberg innrømmer at hun var delaktig i asylfusket.

Pressemelding fra HøyreI en pressemelding fra Høyre hevder Erna Solberg at Dag og Tids artikkel ikke stemmer.