På grunn av den arrangerte ekteskapstradisjonener, der familier gjør avtaler om ekteskap for sine barn, er det også vanlig at ekteskap avtales innen familien, gjerne for kusine og fetter. Inngifte er en viktig årsak til barns dødelighet og sykdom, nylig dokumentert i rapport fra Folkehelseinstituttet. En rekke kulturers rigide ekteskapstradisjon fører ikke bare til at slike avtaler gjøres innad i storfamilien – med eller uten de unges samtykke, men også til at en av partene kan risikere å måtte inngå ekteskap med en person med en fysisk eller psykisk funksjonshemmingen som tilsier at partene ikke er mye likeverdige.
Aftenposten.no melder at Utlendingsdirektoratet (UDI) ved flere anledninger har nektet familiegjenforening gjennom ekteskap der herboende har en sykdom som gjør at myndighetene betviler realiteten av ekteskapet. Nå vurdere UDI hvorvidt en norskpakistansk ung mann med Downs syndrom skal få hente sin nygiftede ektefelle fra Pakistan. Kvinnen har ingen form for funksjonshemming. En gjest i dette bryllupet sier til Aftenposten: ”Han fungerer veldig godt og er i jobb. I det pakistanske miljøet er det helt vanlig at man blir giftet bort, også hvis man har en funksjonshemning. Ekteskap er en av pliktene til familien”, sier gjesten.
UDI bekrefter at de har avslått flere familiegjenforeningssaker der den ene ektefellen har vært psykisk utviklingshemmet. ”Det hender at vi får inn søknader der den ene parten er psykisk utviklingshemmet. Vi vurderer da om vedkommende fremstår som i stand til å forstå hva et ekteskap innebærer. Slike saker vurderer vi også særskilt med hensyn til tvang, altså om det er noe familien har bestemt uten at vedkommende selv forstår hva det innebærer, eller om det er proforma, for eksempel slik at hovedhensikten er at ektefellen skal få pleie”, sier underdirektør Elisabeth Tombre Neergaard i UDI, som har ansvar for familiegjenforeningssaker fra Pakistan. I alle tilfellene av arrangerte ekteskap mellom en norskpakistaner og en person fra opprinnelseslandet til foreldrene har den utviklingshemmede vært personen som bor i Norge, og den andre ektefellen har vært funksjonsfrisk.
Marit Hoff, leder for barnevernet i Alna bydel i Oslo bekrefter at hun kjenner til problemstillingen: «I minoritetsmiljøet er det iblant avtaler om ekteskap mellom familier. Da forekommer det noen ganger at noen som er lettere psykisk utviklingshemmet, og som fremstår som nokså hjelpeløse, gifter seg. Noen foreldre forstår ikke at dette kan bli vanskelig, spesielt når det kommer barn. Andre ganger er det en æressak at barna skal bli gift.» Ved bekymringsmeldinger gjør barnevernet en vurdering i hvert enkelt tilfelle, men Hoff påpeker at: «I utgangspunktet er det grunn til bekymring når psykisk utviklingshemmede får barn. Hvis bare den ene parten er psykisk utviklingshemmet, vurderer vi om den andre ektefellen kan kompensere for det. Det kommer an på hvor dårlig den utviklingshemmede er, og på hvilken måte han eller hun kommer til kort.»
Utfordringen bli jo ikke mindre av at det er herboende som psykisk utviklingshemmet, mens den andre av foreldrene er kommet til Norge gjennom ekteskap som voksen og vil således ikke kjenne det norske samfunnet.
Dissimilis-grunnlegger Kai Zahl er opprørt over at psykisk utviklingshemmede blir brukt som levende visum, og han tror dette er bare toppen av isfjellet: «Dette må stoppes. Jeg kjenner flere lignende tilfeller. Jeg mener de tilfellene man kjenner til bare er toppen av isfjellet,» sier Zahl til Aftenposten.no. Han kaller denne typen ekteskap for regelrette overgrep, uansett hvilke etniske grupper det gjelder: «Det er ikke akseptabelt at psykisk utviklingshemmede blir brukt som levende visum. Samtidig må man spørre seg hvem det er mest synd på: den personen som blir pålagt ansvaret for en annen person resten av livet, eller den som ikke forstår hva som skjer?»
En slik praksis er oppsiktsvekkende, men dessverre ikke noe nytt. Myndighetene har i årevis kjent til at dette foregår, for som en fra utlendingsmyndighetene uttrykte det til HRS for noen år siden: «Giftes bort skal de, om de så ligger i horisontalen.» Men en slik utnyttelse av både mennesker og system er selvsagt ikke enkelt å forhindre, i alle fall ikke så lenge myndighetene godtar praksisen med arrangerte ekteskap, der det blant annet ikke forventes at partene i ekteskapet kjenner hverandre fra før. Problematikken med å utnytte utviklingshemmede som levende visum er også beskrevet i Hege Storhaugs siste bok, ”Men størst av alt er friheten”.