Den første bølgen dateres tilbake til islams opprinnelse, med erobringene av Syria, Palestina, Egypt og Nord-Afrika, som den gang var kristent, og videre inn i Europa – Spania, deler av Italia og Frankrike. Den andre bølgen stod tyrkeren og tartarene for, som erobret store deler av Balkan, og som nådde helt til Wien i 1529 og 1683.
”Den tredje bølgen har tatt en helt annen form: terror og innvandring,” skriver Lewis, og drøfter innvandringen.
”I tidligere tider var det utenkelig at en muslim frivillig flyttet til et ikke-muslimsk land.” Men særlig den sosioøkonomiske situasjonen i den muslimske verden, har ført til endringer: Muligheten for utdannelse og arbeid fører til at muslimer migrerer til ikke-muslimsk land. Et av spørsmålene er i hvilken grad muslimene skal få praktisere sharia, særlig i forhold til kvinner: ”Håndhevelsen av sharia er litt vanskeligere. Dette har utviklet seg til et uhyre følsomt emne. Et annet beslektet spørsmål og like følsomt er kvinnenes stilling, hvor der er meget stor forskjell på kristendom og islam. Dette har virkelig vært et av de store problemer mellom de to samfunnene.”Så hvor står vi nå når den tredje bølgen er i gang? ”Er tredje gang lykkens gang, spør Lewis, og svarer; ”det er ikke umulig”. For muslimene har ”glød og overbevisning”, mens europeerne er mestrene i ”selvydmykelse”. Muslimene har ”lojalitet og disiplin”, og ”kanskje det viktigste av alt; de har demografien på sin side”. Men europeerne har også visse fordeler, nemlig ”vitenskap og frihet”. Muslimene er ”smertelig bevisste om deres relative tilbakeståenhet”, og vil velkomme muligheten for å endre tilstanden. ”Mindre tydelig, men også maktfullt, er friheten. Tidligere ble ordet frihet i den islamske verden ikke brukt i politisk forstand. Frihet var et juridisk konsept. Du var fri hvis du ikke var slave (…) Å leve under rettferdighet er det nærmeste de kommer hva vi ville kalle frihet. Men ideen om frihet i den vestlige betydning av ordet er på vei fremad. Det finner mere og mere forståelse, blir mere og mere verdsatt og mere og mere ettertraktet. I det lange løpet er det kanskje vårt beste håp, kanskje vårt eneste for å overleve i den kommende kampen,” skriver Lewis.
Hele essayet kan leses her