Ytringsfrihet

Våkner partiet Høyre?

"Våkner partiet Høyre?". Slik avrundet Hege Storhaug, informasjonsleder i HRS, sin innledning på Oslo Høyres ideologiseminar om innvandring og integrering i helgen: ”Min hypotese er at hvis ikke Høyre følger grunnprinsipper i sin ideologi også på innvandrings- og integreringspolitikken, går dere magre tider i møte ved den neste store korsveien; valget i 2009. For mitt klare inntrykk er at folket er i ferd med å våkne.”

Hege Storhaug tok et kraftig oppgjør med Høyre og partilederen Erna Solbergs multikulturelle ideologi, en ideologi som har vært en katastrofe for særlig barn, unge og kvinner, ifølge Storhaug. Høyre har gjort et ”verdimessig knefall”, fremholdt Storhaug.

Her er hennes innledning:

«Innvandring og integrering – Hva er og hva bør Høyres politikk være»

Innledning ved Hege Storhaug, Human Rights Service på Ideologiseminar Oslo Høyre 24. februar 2007

Så vidt jeg har forstått er enkeltindividets personlige frihet, individets ukrenkelighet og sosialt medansvar sentralt for Høyres ideologi. Frihetsverdier som likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet er således i sentrum for Høyres ideologi. Å mene hva som bør være Høyres politikk ut fra partiets ideologi og prinsipp, ville vel nærmest ha vært freidig av meg. Men det er interessant for meg at det påpekte verdigrunnlaget også gjennomsyrer HRS sitt arbeid, og også både tema og analyser i den siste boken min ”Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser.” Derfor tar jeg utgangspunkt i denne boken når jeg nå skal peke på de sentrale utfordringene for dagens innvandring og integrering, og så kan dere ha Høyres ideologi og prinsippgrunnlag i tankene når jeg går gjennom de ulike momentene.

Først to avklaringer: Jeg er for innvandring, også fra ikke-vestlige land, men jeg er mot dagens hovedform for innvandring, nemlig henting av nye ektefeller, ofte slektninger. Denne innvandringen er beviselig svært integreringshemmende og stimulerer til parallelle samfunn, noe jeg kommer tilbake til. Dernest; flyktningpolitikk og innvandringspolitikk er to ulike tema, selv om de også henger sammen hva gjelder integreringen. Hovedstrømmen av nyinnflyttede de siste ca 30 årene, er imidlertid innvandrere, og innvandring og integrering er temaet i dag.

Utfordring nr 1: Den handler om kollektivistiske kulturer særlig fra muslimske land, der individet er uløselig knyttet til storfamilien, stamme og/eller klan, og der det ikke finnes en velfungerende demokratisk sentralmakt som sikrer individets frihet og rettigheter. Altså kulturer, og nå større og større miljø her i Norge, der individets personlige frihet er minimal, og der kvinner og barns rettigheter er sterkt begrenset. Særlig sentralt er æreskodeksen som i korte trekk medfører en ekstrem seksuell kontroll av jenter og kvinner. De er bærere av familien, klanen eller stammens ære – det vil si mennenes ære – gjennom plettfri seksuell vandel. Mennenes ære er igjen det samme som å ha respekt i omgivelsene, en respekt basert på frykt. En æreskultur er således en fryktkultur, der individ underkaster seg lover, regler og normer i frykt for represalier. Og denne fryktkulturen har slått dypere og dypere røtter i Norge fordi innvandringen har gått langt raskere enn integreringen. Norges store utfordring er således å bryte ned disse menneskefiendtlige strukturene.

Et eksempel: 1980-tallet og inn på 1990-tallet – jenter og kvinner var langt friere enn i dag. Fordi miljøene var små. Nå er miljøene blitt så store at opprinnelseskulturen har befestet seg i de ulike miljøene. Dette ses ikke minst gjennom kontrollen av jenter og kvinner.

I kollektivistisk kultur er det kollektivet som bestemmer medlemmenes giftermål. Slike giftermål har Norge lagt forholdene optimalt til rette for. Selv om kollektivistiske giftermål bryter med grunnverdier i demokratiet vårt – som likestilling, likeverd og religionsfrihet – har vi premiert transkontinentale kollektivistiske giftermål med innvandring og påfølgende statsborgerskap. Sannelig et kulturelt og verdimessig knefall.

Her er noen sentrale tall:

Tre av fire i sentrale ikke-vestlige inngår transkontinentale ekteskap (såkalt henteekteskap).Nesten 60 % av nye ektefeller som kommer fra Pakistan er i slekt med herboende part, de fleste er søskenbarn.

80 % i 2.generasjon pakistanere, både gutter og jenter som giftet seg i 2004, giftet seg med person i opprinnelseslandet. En prosent giftet seg med en nordmann.

Over 80 000 barn og unge med røtter i ikke-vestlige land (3.generasjon ikke medregnet) bor i dag i Norge. I 2015 er gruppen på over 150 000 hvis dagens vekst på 6 % fortsetter. Hvis tre av fire av disse skal hente en ektefelle, snakker vi om en innvandring i bare denne gruppen på langt mer enn Drammen by.

I Danmark har ny politikk i 2002 knyttet særlig til 24-årsgrense og tilknytningskrav ført til: halvering av henting av nye ektefeller, mer enn dobling av giftermål i Danmark, nesten dobling av ikke-vestlige på skolebenken. Med andre ord: Kanonsuksess av den konservative regjeringen. Og merk dette: Innvandringen til Danmark fra ikke-vestlige land i dag er høyere enn før politikken ble lagt om. Men nå er hovedinnvandringen arbeidere og studenter; en sunn og bærekraftig innvandring, som kommer både Danmark til gode, og de ulike miljøene til gode.

NHO støtter den nye danske politikken for henting av ektefeller (høringen i fjor). LO og SV går i mot – det gjør også Høyre. Fra Høyres side fremheves særlig individets frihet som argument mot å legge restriksjoner på hentingen. Spørsmålet er: Hvor frie er individene i dagens ekteskapsmønster? Hvilke illiberale verdier importeres og slår røtter her ved denne hentingen? Hvor skal vår solidaritet være; med de som er gjort mest sårbare i umenneskelige system – som i denne sammenhengen er den store majoriteten – eller hos de langt, langt færre ressurssterke som kan oppleve å måtte utsette samliv et par år?

Utfordring 2: Barn som sendes ut av landet, såkalt hjemsendelse eller regelrett dumping. Det handler antakelig om 4 – 5 000 barn og unge til enhver tid (HRS-tall basert særlig på anslag fra sentrale norske ambassader). Det er ingen kontroll med denne praksisen, ingen krav til foreldrene, verken hva gjelder skolegang eller omsorgssituasjon. Foreldrenes ”rett” går foran barns ve og vel og rettigheter nedfelt i konvensjoner.

I den pakistanske skolen, som er mest sentral for oss, preges undervisningen av: intoleranse mot ikke-muslimer og andre samfunn enn islamske samfunn. Mangel på kritisk tenkning, autoritære holdninger og lydighet/underkastelse. Islam og nasjonalisme er innlemmet og sentralt i de aller fleste fag. Hat mot India og hinduer. Det oppfordres til jihad.

Høyre har ikke ønsket å regulere uttransportering av barn og unge, verken ut fra barns rettigheter eller ut fra opplæringsloven eller disse barnas integrasjonsmuligheter i videre utdannelse og arbeidsliv her. Ideen om foreldres frihet til å velge barns oppvekstkår er gitt forrang barns menneskerettigheter.

Utfordring 3: Kjønnslemlestelse. Rundt 7 – 8 000 jenter i Norge er i høyrisikosonen. Gruppen øker raskt. Helseundersøkeleser – klinisk observasjon av jenters kjønnsorgan– vil beviselig ha forebyggende og avdekkende effekt, jamfør resultater fra Frankrike. Høyre sier nei. Krenkende, overgrep, sies det om å innlemme jentebarns kjønnsorgan i helseomsorgen. Det gjelder kun en liten gruppe, argumenteres det videre. Faren for testikkel retensjon hos guttebarn, og derav helseundersøkelser av alle gutter gjøres derimot. Og hvor mange guttebarn er det som har testikkelretensjon? I følge Medisinsk fødselsregister 3 promille (mørketall kan bety opp mot 6 promille). Hvor er likestillingsaspektet? Hvor er omsorgen for barn som risikerer å utsettes for rituelt overgrep med livsvarige konsekvenser?

Verdier i et liberalt og tolerant samfunnMin påstand er: Høyres frihetsidealer og liberalisme er ofret grunnet særlig omfavnelse av den multikulturelle ideologien.Integrering handler om verdier – at langt de fleste som kommer hit assimileres inn i det sekulære demokratiets frihetsverdier – særlig likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet – og selvsagt er det også viktig å få folk i arbeid og at man lærer seg norsk og har gode kunnskap om det norske samfunnet. Men det store integreringsslaget står ved verdienes skanse. Et par stikkord om den multikulturelle ideologien. Denne ideologien har betydd en så godt som ukontrollert innvandring og en velvillig holdning til utviklingen av først og fremst muslimske parallellsamfunn. Man har sett på kulturer som likeverdige, også verdimessig, og har hatt en ide om at ulike kulturer skal blomstre ved siden av hverandre, i fred og fordragelighet, og man har således stimulert til gruppetenkning – pakistanere, somaliere, kurdere osv skal få beholde sin kultur. Mulitkulturalismen ser gruppen, ikke enkeltindividene, og slik har kollektivistiske medbrakte verdier som ofte bryter med menneskerettigheter og frihetverdier fått blomstre videre her, det samme har medbrakte overgrepstradisjoner. Særlig for mange av Norges nye barn, unge og kvinner har den multikulturelle ideologen vært en katastrofe menneskerettslig og integreringsmessig. Jeg tenker da på hvordan praksiser som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresdrap og annen æresrelatert undertrykkelse og sosial og religiøs ufrihet, har fått lov til å befeste seg på norsk jord. Konsekvensen ses også i form av oppsplitting av samfunnet og dets verdigrunnlag, som ikke multikulturalistene har oppfattet som et problem, tvert om har de sett oppsplittingen som såkalt berikende mangfold. Storbritannia er et tydelig eksempel på hvor katastrofal den multikulturelle modellen er. Man har tenkt at hvis muslimske innvandrere fikk lov til at dyrke deres egne samfunn i samfunnet, ville de bli mer velvillige over for majoritetssamfunnet og dermed mer innstilt på integrering. Her er ferske tall som vitner om katastrofen: 37 % av unge muslimer ønsker britisk lovgivning erstattet av sharia. 36 % støtter dødsstraf for frafall fra islam. 74 % mener at kvinner skal gå slør. Hele 13 % støtter grupper som al-Qaida og sier de er beredt til å ”bekjempe vesten”. Majoriteten av britiske muslimer definerer seg først og fremst som muslimer, ikke briter. Dette er et gjennomgående mønster blant særlig 2. og 3. generasjon i andre sentrale land som Nederland og Tyskland. Grunnet mangel på integrering, og derav mangel på nasjonal tilhørighet, definerer mange av de unge seg først som muslim, dernest som tyrker, marokkaner osv.Dette er Norges fremtid innen kort tid – hvis ikke dagens hovedform for innvandring legges radikalt om – dvs at hentingen av nye ektefeller optimalt bremses – denne formen for innvandring som har knekt nakken på både enkeltindivid, og integrasjonen som sådan.En motreaksjon til den multikulturelle ideologien er å legge vekt på samhold og gjensidig tillit borgerne imellom. En slik motreaksjon handler om at man ser det som avgjørende at innvandrerne tar del i et fellesskap som bygger på grunnverdiene i dette samfunnet: demokrati, høy grad av frihet (inkludert ytringsfrihet), kvinnenes likestilling, kritisk tenkning uansett autoriteter og dogmer.

Islamismen Vår tids nye totalitære ideologiutfordring er islamismen. Den er sterkt på fremmarsj i den muslimske verden og her i Europa. Islamisme er kjennetegnet ved en ideologi om over- og undermennesker, om verdensomspennende utbredelse, et klart uttalt jødehat. En total pakke; juss, samfunnssystem, moral, straffemetoder med mer. Mens kommunismen appellerte til det sosiale og klassemessige, og nazismen til det rasemessige, appellerer islamismen til det religiøse.

Mehdi Mozaffari, en av mine helter, professor ved Universitetet i Århus og flyktning fra Iran, sier det slik: ”Nazismen, fascismen og bolsjevismen er nu borte som magtfulde ideologier, islamismen er vor tids totalitære ideologi og bevægelse. Og den har en dimension, de tre andre ikke havde: den religiøse. Det gør den endnu farligere. Stalin, Hitler og Mussolini skulle motivere deres beslutninger ud fra almindelige menneskelige ræsonnementer: folk skulle mobiliseres til krig for jordiske ting. Men islamismen behøver ikke at ræsonnere, den bygger på religiøs pligt. Loyaliteten gælder ikke en stat eller en fører, men Allah.”

”Menneskerettighetserklæringen” fra Kairo (1990) er selvforklarende på islams iboende problem med menneskerettigheter, og ble signert av 45 av 57 muslimske land (Organization of Islamic Conference). Denne erklæringen åpner med å fastslå at muslimske nasjoner er overlegne: ”Gud har gjort det islamske troendes fellesskap til den beste nasjonen”. Erklæringen fortsetter så med å slå fast at den skal ”forsikre hans frihet og rett til et verdig liv i tråd med den islamske sharia.” Videre slås det fast at de ”guddommelige bud” stammer fra hellige bøker og Muhammed, ”den siste profeten”. I de ulike artiklene i erklæringen, sies blant annet dette:• det er forbudt å ta et liv, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse• det er en rett å være forskånet fra kroppslig skade, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse • ethvert menneske har rett til beskyttelse av sin ære• menn og kvinner har rett til å gifte seg uten restriksjoner knyttet til rase, farge eller nasjonalitet• kvinner er lik mannen hva gjelder menneskeverd, og har rettigheter og plikter som skal utføres, og ektemannen er ansvarlig for å forsørge familien• foreldre har rett til å velge utdannelse for barna, forutsatt at utdannelsen samsvarer med verdier og prinsipper i sharia • begge foreldre er berettiget visse rettigheter fra barnas deres etter prinsipper i sharia• staten skal tilrettelegge for et mangfold i utdannelse slik at mennesket får kjennskap til islam• islams natur er ufordervet, og det er forbudt å utøve enhver form for tvang overfor mennesket eller å utnytte dets fattigdom eller uvitenhet for å få det til å konvertere til en annen religion eller ateisme • alle har rett til bevegelsesfrihet innen rammen av sharia, og alle har rett til å søke asyl i et annet land, hvis ikke bevegrunnen for å søke asyl er en forbrytelse etter sharia• alle skal kunne nyte godt av sine vitenskapelige, litterære, artistiske eller tekniske produksjoner, hvis de ikke står i motstrid til sharia• ingen annen straff enn hva som foreskrives i sharia tillates• alle har ytringsfrihet så lenge den ikke er i strid med sharia• alle har rett til å forfekte hva som er rett, galt og ondt i tråd med sharias normer• informasjon er livsnødvendig for samfunnet, og må ikke misbrukes til å krenke fromhet og profeters verdighet, undergrave moral og etiske verdier, eller oppløse og korrumpere eller skade samfunnet eller svekke dets trosretning

Erklæringens to siste artikler understreker at: ”Alle rettigheter og friheter fastsatt i denne erklæringen er underlagt den islamske sharia. Den islamske sharia er den eneste kildereferansen til forklaring og avklaring av hver eneste av artiklene i denne erklæringen”.

Kairo-erklæringen kan umulig kalles for en menneskerettighetserklæring. Den er eksempelvis kjemisk fri for politisk og sivile rettigheter. ”Rettighetene” synes heller å være retten til å være muslim, og plikten er å forbli muslim. Erklæringen handler om hvilke forpliktelser individet har til å følge den guddommelige sharia. Derfor nevnes ikke religion, men rase, farge og nasjonalitet, når ”det frie ekteskapsvalget” defineres, for kvinner har ikke fritt valg etter sharia da hun bare kan gifte seg med en muslim. Derfor knebles ytringsfriheten og dermed muligheten til kritikk av islam. Derfor legges det til rette for å ta menneskeliv. Derfor trues det med straff ved å forlate islam, da frafall er forbudt i henhold til islam. Derfor sies det at kvinner og menn har samme verdi, men de er ikke likestilte; de er pålagt religiøse kjønnsroller. Derfor knebles både den frie tanken i vitenskap og kunst, blant annet for å beskytte den antatt guddommelige sharia fra å bli avkledd som det dette lovverket er, nemlig et sett regler, lover og normer, skapt av mennesker i en tid der respekt for individets ukrenkelighet ikke eksisterte, da individet kun var en uløselig del av stammen.

Islamisme og tradisjonsbunden islam er motsatsen til toleranse, liberalisme og samtlige frihetsverdier.

Det verdimessig grelleste bildet i nyere norsk tid, er for meg fra regjeringskontorene og er knyttet til islamisme: Statsråd Erna Solbergs møte med Qazi Hussain Ahmad, en ekstrem islamist fra Pakistan:

Her siterer jeg direkte fra boken Men størst av alt er friheten: ”Det verdimessig grelleste bildet i norsk politisk samtid er fra regjeringskontorene. I august 2004 fikk Qazi Hussain Ahmad, den tidligere omtalte lederen for det ekstremistiske partiet Jamaat-i-Islami i Pakistan, innreisetillatelse til Norge. Tillatelsen fikk han til tross for at han som islamist av sikkerhetsmessige årsaker er nektet innreise til flere andre land, eksempelvis Nederland. Ahmad fikk dertil et offisielt møte med statsråden for integrering den gang, Erna Solberg, og Solberg tok imot ham i regjeringens kontor. Når avgjørelsen var tatt om å ha samtaler med en mann som står for en verdensomspennende islamsk revolusjon der muslimer står over andre mennesker, der kritikk av religion er blasfemi og straffes med døden, og der det forfektes et kvinnesyn som vi aldri har vært befengt med i kjent norsk historie, kunne man forvente at Solberg ville løftet den verdimessige fanen høyt. At hun i det minste rakk frem sin likestilte norske og kristenkulturelle hånd for å hilse på ham. Men nei, Solberg la den ene hånden inntil brystet og bukket – slik en islamist forventer at en kvinne hilser ham. Et mer illustrerende bilde på et verdimessig knefall på norsk jord har jeg aldri opplevd. Solbergs handling tolker jeg som manglende kunnskap om hvilken mann hun stod overfor. Eller hun utviste en – i demokratiets navn – misforstått gest overfor Ahmads norskpakistanske tilhengere. Gesten var i så fall en veritabel hån av hustruene til alle de pakistanske mennene som hyllet Ahmad under besøket i Norge, og et svik av samtlige norskpakistanere i Norge som er frihetselskere. Gesten kan også ha vært utslag av en misforstått ydmykhet. Når vi besøker andre kulturer følger vi denne uskrevne regelen: «When in Rome, do as the romans do». Solberg oppførte seg som om «Roma også er Norge», en total kulturell underordning på egen jord.”

Våkner Høyre?Min hypotese er at hvis ikke Høyre følger grunnprinsipper i sin ideologi også på innvandrings- og integreringspolitikken, går dere magre tider i møte ved den neste store korsveien; valget i 2009. For mitt klare inntrykk er at folket er i ferd med å våkne.