Advokat Spydevolds glimrende artikkel i dagens Aftenposten.no setter fingeren på et alvorlig, og langt på vei, oversett problem i Norge – i alle fall hvis vi tenker på løsninger. For mens ofre for menneskehandel får utvidet refleksjonsperiode for å anmelde bakmenn og muligheter for å søke asyl i Norge, synes ikke norske kvinner som holdes ute av Norge å bli betegnet som ofre.
Saken det gjelder er en kvinne som for 23 år siden ble født i Iran. Som 12-åring kom hun som flyktning til Norge, hvor hun har bodd hele sin ungdomstid med skolegang og utdannelse. Hun tok del i det norske samfunnet, det vi i festtaler kaller integrering, noe hennes far og onkel slett ikke ble så glad for. De tok henne med på ferie til et arabisk land, og giftet henne bort til sin fetter mot sin vilje. Men hun visste råd – og kom seg ut av tvangsekteskapet, for så å oppleve det flere unge kvinner i hennes situasjon har erfart: å på nytt bli sviktet av sin familie. Oppskriften er den samme: Etter bitre konflikter, som for eksempel at kvinnen klarer å skille seg fra en tvangspåført ektemann (vi har jo lover for slikt i Norge, og de gjelder alle), innser familien raskt én ting: Kvinnen må ut av landet for at de kan gjennomføre sin plan. Men for å få henne ut, trenger de hennes tillit. Derfor blir de gode venner, og de bitre erfaringene legges på hylla – til stor glede for en ung kvinne som opplever å ha fått tilbake sin familie. Derfor blir sviket dobbelt. For når hun beviser sin lojalitet, så dolker de henne i ryggen igjen: De får henne ut av landet, og hennes rettigheter som norsk borger blir som en fjern drøm, og realitetene et mareritt.
Men vi har ikke lover for slikt i Norge, da gjelder heller prinsippet: ”Ute av syne, ute av sinn”. For er du utenfor Norges grenser kan du langt på vei betegnes som rettsløs, og har du dobbelt statsborgerskap eller ikke norsk statsborgerskap, er du i tillegg sjanseløs. Men noe av det verste med disse sakene er at foreldrenes rettigheter i Norge synes grenseløse, på mer enn én måte. Dumper de barna sine opprinnelseslandet, forklarer norske myndigheter at ”foreldrenes selv avgjør hva som er best for sine barn” – og det selv om familien har fått opphold i Norge som flyktninger. Dere husker kanskje Samira-saken? En somaliskfødt jente på 15 år som faren dumpet i Somalia. I dag er hun 18 år. Fortsatt i Somalia, og fortsatt rettsløs – og sjanseløs. Faren og øvrig familie bor i Tromsø – og nyter godt av friheten i Norge. Men norske myndigheter gjør ingenting. Stadig nye regjeringer. Stadig de samme problemene. Og det går først og fremst ut over jenter og kvinner med opprinnelse i patriarkalske kulturer, men også flere unge menn melder om såkalt æresrelatert vold.
Vi tar din utfordring advokat Spydevold, men har dessverre ikke den økonomiske friheten til å hjelpe din klient eller andre til Norge. For myndighetene prioriterer ikke penger til slikt. Men når det gjelder å sende barn ut av landet, så finner til og med et barnevernskontor på Romerike penger til å sende et barn til sin stemor i Gambia. Derimot Spydevold, har vi sosiale antenner – og vi blir mer enn gjerne din medskyldige i en meget viktig og givende jobb.