Av Bruce Bawer, forfatter
Over nesten hele Vest-Europa ses samme utvikling; en betydelig prosentdel av muslimske beboende avviser fundamentale demokratiske verdier og nekter å assimileres i demokratiets grunnverdier og menneskerettigheter. Mens gruppen stiger raskt, dør europeere gradvis ut.
Noen akademikere og journalister diskuterer disse problemene ærlig, mens andre ignorerer all dokumentasjon og fortsetter å insistere sterkt på at ”det flerkulturelle samfunnet” rett og slett er et avgjort pluss.
Likeledes prøver noen folkevalgte å ta fatt i problemet med forholdsvis beskjedne tiltak – et forbud mot burka på offentlige steder i Nederland, strengere krav for familiegjenforening i Danmark – mens europeiske myndigheter stort sett fortsetter å late som om det ikke er noe alvorlig galt. (Tenk for eksempel på arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssens nylige besøk i Pakistan, hvor han ba om flere arbeidsinnvandrere fra Pakistan. I dag er tre av fire pakistanske kvinner i Norge utenfor arbeidsmarkedet…)
I bunn og grunn er problemet det samme overalt. Men det finnes betydelige forskjeller fra land til land – især når det gjelder tankesettene som førte til den aktuelle situasjonen og som gjør det vanskeligere for de respektive landene å takle de utfordringene de nå står overfor.
Ta Tyskland, for eksempel. Mange tyskerne har så heftige skyldfølelser i forhold til nazitidene at de ikke tør kritisere minoriteter i det hele tatt – og har derfor bare lukket øynene mens udemokratiske tradisjoner har spredt seg i blant dem. Britenes skyldfølelser knyttet til sin imperialistiske fortid har fungert på en liknende måte. Franskmenn har lenge vært vant til å snakke om sin republikks angivelige blindhet overfor rase og religion med en svulstig og bombastisk retorikk som maskerer den mangelfulle realiteten på et farlig vis. Nederlendere for deres del har prøvd å utvide sitt samfunns historiske deling i parallelle ”søyler” (en protestantisk ”søyle”, en katolsk ”søyle”, en sosialistisk ”søyle”) til å innbefatte muslimer – en politikk som bare har oppmuntret til segregering og som har tillatt at udemokratiske praksiser har kunnet florere i det lille landet.
Og i Norge? I Norge har man Janteloven.
”Det er typisk norsk å være god”, sa Gro Harlem Brundtland under Lillehammer OL i 1994, og derved fanget hun i all korthet Ola Nordmanns selvbilde. Men hva betyr det å være god?
Svaret finnes i Janteloven, hvor dyden defineres som ydmykheten, spakheten, selvfornektelsen: ”Du skal ikke tro du er noe. Du skal ikke tro du er like meget som oss…” I følge Janteloven er det å ydmyke seg selv for ”den andre” den øverste dyden. Loven har satt sitt preg i private og også offentlige sammenhenger. Altså har Norges innvandrings- og integreringspolitikk lenge basert seg mindre på fornuftige økonomiske og samfunnsmessige premisser, enn på et dydighetsbegrep som vokser frem av Janteloven.”Du skal ikke tro du er klokere enn oss. Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss. Du skal ikke tro du vet mer enn oss…” Sier man et positivt ord om å begrense innvandring eller om å bevare norske verdier i møtet med innvandrerkulturers verdier så bryter man Janteloven. Unni Wikan har forklart at norske politikere i tidligere år ”aldri ble trette av å fortelle de innfødte at innvandrere har krav på respekt”, uansett hvorvidt de hadde fortjent respekt eller ikke. Da Wikan foreslo at staten hadde rett til å kreve noe av innvandrerne, ble hun verbalt og moralsk skutt ned. Dette var Jantelovtenkning i et nøtteskall: det skal alltid være en selv som blir nedverdiget, aldri den andre. Det skal alltid være den andres kultur som respekteres, aldri ens egen.Når man ser den måten Norges innvandrings- og integreringspolitikk har utviklet seg i løpet av den siste generasjonen – og måten den har blitt diskutert – og måten diskusjonen selv har blitt mistenkeliggjort – ser man Janteloven satt ut i livet. Man tør ikke tro at den islamske verden har noe å lære fra Vesten. Man tør ikke tro at norsk kultur og norske verdier på noen måte kan være bedre enn de verdier og praksiser som en eller annen innvandrergruppe har medbrakt. Man tør ikke forsvare ens friheter, ens rettigheter, ens likestilthet – fordi da ville man vise at man tror man er noe.Når politikere har utformet landets innvandrings- og integreringspolitikk, tenkte de dermed ikke saklig og nøkternt på konsekvensene for det norske folket. Snarere har de vært ledet av Jantelovtenkning – av ydmykhet overfor de andre og deres kulturer. Det viktige var ikke å oppmuntre innvandrere til å jobbe eller tilpasse seg norske normer, men å tilby ubetinget respekt og trygd – og derved vise at man ikke trodde man var bedre enn noen annen.Dessverre viste det seg etter hvert at det verste man kunne møte islam med var Jantelovmentaliteten. Islam betyr tross alt underkastelse. Jihadistenes mål i Europa er at europeere kommer til å underkaste seg den ene sanne troen. Meningsmålinger viser at en betydelig andel av muslimer i Europa også ser frem til at de vantro i Vesten etter hvert godtar muslimers autoritet over dem og sharialovens universelle gyldighet. Underkastelse, kort sagt. Og Janteloven er ganske enkelt et sett av direktiver som rett og slett befaler underkastelse.Da Erna Solberg for et par år siden hilste en besøkende islamist ved å bukke til ham og legge en hånd inntil sitt bryst, beviste hun Jantelovens varige styre i maktens korridorer. For Solberg og andre norske ledere er det viktigere å vise frem norsk ydmykhet enn å bevare nordmenns sikkerhet og frihet. Men det er ingen spørsmål om at denne politikken har vært en fiasko. Resultatet har vært blant annet en stigende forekomst av voldtekt, drap, gjengvold og angrep mot homofile. Likevel styrer Janteloven fortsatt. I deres forhold til muslimske ledere er de fleste av Norges politikere fremdeles passive, ydmyke, selvfornektende. De vender det andre kinnet til. Hittil har det mektigste symbolet på dette vært myndighetenes skamfulle ofring av Vebjørn Selbekk til Norges imamer som offerlam. Takket være Janteloven står sikkerheten og friheten dermed overfor en spesiell utfordring her i Norden.Problemet er tydelig. Et folk som fremfor alt ønsker å bli oppfattet som dydig, og som innerst inne tror at det å være dydig fremfor alt betyr at man må være underdanig, har det ikke lett for å innrømme at dets tilværelse er truet og må forsvares med makt – og at det som kreves under visse omstendigheter er ikke ydmykheten, men besluttsomheten. Dersom man tror innerst inne at man ikke er noe, er det umulig å tro at en – og ens liv og lykke og rettigheter, og ens familie og dens ettertid – er verdt å kjempe for, og at man har retten, og til og med plikten, til å kjempe for dem. Janteloven gjør det kort sagt meget vanskelig for mange norske politikere, journalister og akademikere å erkjenne at deres land er involvert i en kamp hvor de må tro at de er noe – må tro at de er like meget som sine fiender – må tro at de er i besittelse av et verdisett som er bedre enn fiendens.
Jeg er amerikaner. Og for en amerikaner er Janteloven slående fremmed. Når man vokser opp som amerikaner så lærer man å bli opptatt av friheten, og ikke av ydmykheten. Friheten er tross alt det motsatte av ydmykheten og underkastelsen. For å være fri – og for å forbli fri i et samfunn hvis frihet er truet av tyranner både innenfor og utenfor – må man tro at man er noe verdt. Og at ens friheter, og ens barns friheter, er verdt å beskytte med alle nødvendige midler.For et par år siden ble jeg imponert over at den danske statsministeren fullt og fast kritiserte Jantelovtenkning, som også har kuet dansker i generasjoner, og insisterte på at den måtte vrakes. Ingen ledende norsk politiker har dristet seg til å gjøre det samme. Men det er på høy tid at dette skrittet tas. Mens britene må kvitte seg med sin skyldfølelse over imperialisme, og nederlendere må innse én gang for alle at et samfunn som skilles mellom sekulære og muslimske ”søyler” ikke kan fungere, må nordmenn avfinne seg med det faktum at Jantelovmentaliteten, under de aktuelle omstendighetene, representerer en svært alvorlig fare for deres liv, frihet og jakt etter lykke.