Meny

Ytringsfrihet

Verdikonflikter i dialogens tid

Unni Wikan setter søkelyset på æresdrap med utgangspunkt i tre nylig avholdte rettssaker, der hun spør: Skal jenter ha rett til å velge ektefelle? Til å ha kjæreste, være samboer, til ikke å gifte seg? Og hvis ekteskapet utarter i misère, skal de ha rett til å skille seg? Hun mener den voldelige æreskodeksen truer grunnleggende menneskerettigheter i Europa.

HRS

HRS

Publisert:

Professsor ved universitetet i Oslo, Unni Wikan, setter i dag søkelyset på æresdrap i en interessant kronikk i Aftenposten.no. Med utgangspunkt i tre rettssaker knyttet til æresdrap den siste tiden, av en ung tyrkisk kvinne i Tyskland, en afghansk ung mann i Sverige og den pågående rettsaken av ung pakistansk kvinne i Danmark, stiller Wikan spørsmålene:
Skal jenter ha rett til å velge ektefelle? Til å ha kjæreste, være samboer, til ikke å gifte seg? Og hvis ekteskapet utarter i misère, skal de ha rett til å skille seg?
I alle de tre nevnte sakene over, var det en av familiens yngste sønner som ble drapsmannen, dvs. han som utførte selve handlingen. Og som Wikan sier:
Han var tyrkisk, afghansk, pakistansk. Men han var også tysk, svensk, dansk. Han hadde bodd det meste av sitt liv i Europa. Men i siste instans var hans verdisyn preget av den utenomeuropeiske tradisjon. Han var muslim i navnet, ikke i gagnet. La oss ikke forledes til å tro at tyrkisk, afghansk, pakistansk betyr ‘muslim’. Intet tyder på at drapsmennene var religiøse. Men de sto forankret i tradisjoner som legitimerer vold i ærens navn og som eksisterer i grupperinger av hinduer, kristne, muslimer, jøder og ikke-religiøse. Mye tyder på at en slik æreskodeks brer seg og intensiveres i deler av Europa, Asia og Nord-Afrika.
Wikans hovedbudskap er således at den voldelige æreskodeksen truer grunnleggende menneskerettigheter i Europa – og at den bunner i tradisjon, ikke religion. På dette grunnlag avviser hun også dialog med muslimer som løsningen.

Langt på vei kan vi være enige med mange av Wikans tolkninger og vurderinger, men er slett ikke sikker på at den totale fraskrivningen av islam er riktig. Ikke minst fordi mange av de kvinnene som skjuler seg for sin eksmann, øvrige familie og miljø, nettopp forteller at islam blir brukt som et våpen mot dem, samtidig som den benyttes til å legitimere overgrep som kvinnen kan bli utsatt for. Dette kan være relativt uskyldige handlinger, som at kvinnene beskyldes for utroskap, og må sverge med hånda på koranen for å «bevise sin uskyld». Eller det kan være langt alvorligere; at kvinnen blir voldtatt eller drapstruet, og ektemannen/familien henviser til islam som «forklarer» deres rett å sanksjonere overfor kvinnen. Det kan så være at dette er misbruk av islam, men det er faktisk noe annet enn å avvise islam.

Ett annet sentralt punkt som Wikan nevner, er at vi ikke skal forledes til å tro at eksempelvis tyrkisk, afghansk, pakistansk betyr ‘muslim’. Dette er en viktig påminnelse, ikke minst fordi vi registerer at stadig flere talspersoner for ulike minoriteter nettopp fremhever en «muslimsk identitet». Ett slående eksempel i så måte er journalist i VG, norskpakistanske Kadafi Zaman, som hevder at » (…) muslimske jobbsøknader automatisk går i søpla».