Vi treffer barnet og hennes foreldre et sted i Sør-Norge. To ganger. Først kun foreldrene. Mor kontakter oss igjen etter den første samtalen. – Dere bør kanskje også snakke med «Anne». Det kan være godt for henne å snakke om det som skjedde. Det kan kanskje hjelpe henne videre i livet, sier mor.
Vi tenkte i utgangspunktet at barnet måtte skjermes. Men mor virket trygg i sin avgjørelse, og vi la derfor ut på landeveien igjen. Og møtte barnet som ikke er seg selv lenger. Det er brutalt, det er for jævlig. Man blir rasende i avmakten og fortvilelsen – akkurat slik foreldrene formilder sin tilstand.
Det er samtidig imponerende. Jenta klarer meget god å formulere sin nye tilværelse i hjembyen. Den trygge hjembyen hun mistet. Byen hun knapt våger å gå gatelangs lenger.
Det skjedde i fjor sommer. Da hun var 12 år gammel. To unge menn helt i slutten av tenårene, såkalte enslige mindreårige asylsøkere, lokket henne gjennom en tredje person – også han enslig mindreårig asylsøker – inn i boligen kommunen leide til den eldste av asylsøkerne. Han var nesten 20 år i fjor. Denne tredjepersonen midt i tenårene hadde fått kontakt med jenta på Snapchat.
Jenta trodde hun skulle på et hyggelig treff, spille TV-spill, lytte til musikk, ja, rett og slett kun hygge seg og bli kjent med byens nye innbyggere fra et annet kontinent.
Fire unge asylsøkere var denne sommerkvelden i boligen, og et barn. Da tilnærmelsene startet, ga hun beskjed. Til ingen nytte. Den eldste av asylsøkerne tvang henne med seg inn på et rom, låste døren og tvang av henne klærne. Hun protesterte, høylytt, han ble mer hardhendt. Han «fingret» henne, som det heter i domsavsigelsen. Det var forferdelig vondt for ei jente som aldri hadde hatt et seksuelt forhold.
Overgriperen ble (tilfeldig) avbrutt av en av de andre asylsøkerne. Men det stoppet likevel ikke der. Det endte med voldtekt, gjennomført samleie, utført av en av de tre andre unge mennene på da 17 år.
De visste hun var et barn. Hun fortalte selv hvor gammel hun var før overgrepene.
«Anne» fortalte ikke mor og far hva som hadde skjedd. Hun var forvirret, hun prøvde å skyve alt bort. Hun fortalte ikke før truslene kom: Foto var tatt av voldtekten De skulle legges ut på Snapchat dersom hun ikke kom tilbake til den kommunalt leide boligen. Da brast det hele for henne. Hun fortalte mamma hva som var blitt gjort med henne.
Vi spør «Anne» om hun kan beskrive tilstanden sin, hvordan hun har det, nå over ett år etter at marerittet startet.
Hun forteller om den vonde ventingen, ventingen på at saken skulle komme for domstolen. Det tok over ett år. Over ett år i uvisse. «Det har vært veldig vanskelig og jeg har hatt veldig mye søvnproblemer», forteller hun. Hun beskriver nattlige mareritt. Hendelsene som dukker opp når hun sover, at hun våkner. Fem, seks ganger i løpet av natten. At hun plutselig gråter. I mange timer, både om natten og på dagen.
«Jeg har vært veldig sliten og blitt mye mindre sosial og sånn. Jeg går jo til psykolog og har både fått posttraumatisk stresslidelse og middels depresjon. Så jeg har hatt veldig mye sånn psykiske problemer etter det. Alt fra søvnproblemer, nedstemthet, trøtthet og mye sånne flashbacks. Så det har vært veldig mye. Og det har ikke blitt noe bedre heller. Det blir bare verre og verre egentlig.»
-Hva er det du opplever som blir verre?
«Det er vel bare egentlig hvordan jeg har det. At jeg blir mer sliten, mye mer lei meg, og at jeg på en måte tenker mye mer på hva som skjedde da, at jeg blir veldig plaget av det. Alle tanker og alle følelser på en måte blir mye mer forsterka og mye verre og mye mer belastende.»
«Anne» forteller at hun bruker all energi på skolen. Bokstavelig talt all energi. Hvorfor?
«Jeg vil ikke at folk skal skjønne at det er noe som plager meg. Så jeg vil jo ikke plutselig gjøre det dårlig på skolen. Så jeg har brukt veldig mye energi og veldig mye av mine krefter på å gjøre det bra på skolen. Fordi jeg er veldig redd for at noen skal begynne å tenke; ok, det har skjedd noe med meg og sånn. Så jeg har egentlig brukt altfor mye krefter på skolen.»
Svært få vet hva som skjedde med «Anne» i fjor. I familien kun mor og far. Hun har klart «det største spillet»: Holdt fasaden på skolen. Men det er heller ikke mer hun klarer. Foreldrene beskriver en ressurssterk, svært utadvendt og sosial jente. Ei jente hele tiden med tusen jern i ilden. Akkurat slik jenter i den alderen helst skal være: lette og lekende glade sammen med jevnaldrende og en trygg familie.
Hvorfor har det gått i nedoverbakke? Hvorfor klarer hun ikke å begynne å finne tilbake til seg selv?
Det hadde antakelig ikke du eller jeg heller klart. Overgriperne går løs i byen den dag i dag. De henger i sentrum i en gjeng, kjent for narkotikasalg, salg av sigaretter til barn, og knivslåssing. De går heller ikke av veien for å banke opp norske gutter, rane dem, og true dem på livet. En gutt i ungdomsskolealder ble ganske nylig banket noe voldsomt opp og drapstruet. Han ble så redd at han flyktet til et mindre tettsted flere mil unna før familien fant han og brakte han hjem igjen.
Denne gjengen risikerer «Anne» å møte hver eneste dag til og fra skolen. Denne gjengen går fri, «Anne» sitter hjemme, isolert, hver eneste dag etter skoletid. Hun våger knapt å bevege seg ut. Frykten lammer henne.
«De bor jo i byen da så det sier seg jo selv, da er de jo mye i byen. Og da er det jo veldig dumt hvis jeg… hvis jeg bare skal gå fra et sted til et annet sted i byen, så er det stor sjanse for å møte på dem. For de er jo på de samme stedene som jeg går på. Hvis jeg går forbi dem er jeg nesten aldri alene (sammen med venner, vår merknad), men hvis jeg er alene så blir jeg veldig redd for at de skal gjøre noe. Og det er veldig sånn… Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg blir veldig sånn redd og det blir på en måte uklart. Jeg blir veldig svimmel og det er veldig slitsomt bare det å gå forbi dem.
Først er det egentlig at jeg blir veldig usikker på hva som skjer og hva jeg skal gjøre. Så jeg begynner å tenke veldig mye da. Ok, hva kan skje, hva kommer ikke til å skje. Så jeg overtenner situasjonen da veldig mye. At jeg ser for meg at det verste kan skje, at de kommer til å begynne å slå eller et eller annet. Og så kjenner jeg at jeg blir veldig sånn svimmel og veldig kvalm på en måte. Jeg kan nesten begynne å hyperventilere og blir veldig stressa. At det blir nesten helt uvirkelig på en måte. Og på en måte blir jeg veldig redd, men også veldig sint. Det er ikke noe god følelse da. Masse dårlig på en gang.»
Vi spør «Anne» om det er noe mer hun vil si om hvordan hun har det.
«Det har jo ødelagt veldig mye, spesielt sosialt. Og det er jo ikke bare det at jeg har vært litt lei meg, men det er jo sånn at jeg kan ligge i flere timer, mange dager, og bare grine uten å klare å stå opp. Så har jeg hatt mange angstsymptomer. Det er ofte det at hvis jeg er på steder med mange folk, så bli jeg stressa av det. Det har gått ut over så mye. At bare det å gå på butikken kan være vanskelig for jeg blir så redd og stressa av mye folk.»
-Er det fordi at når det er mye folk så mister du kontrollen?
«Ja. Og det er veldig vanskelig å være med folk som jeg ikke er veldig trygg på. Sånn for eksempel på skolen går det veldig fint for da er jeg med mine venner som jeg stoler på. Men når jeg kommer ut av skolen til et annet sted så blir jeg veldig stressa for da er det folk som jeg ikke er trygg på, som jeg ikke vet hvem er. Og da mister jeg den trygghetsfølelsen.»
«Anne» og foreldrene sitter tilbake med flere spørsmål: Hvordan kunne kommunen la enslige unge asylsøkere bo uten mer enn noen timers tilsyn i uken? De kjenner til andre jenter, «små» og «mange», som har vært observert inn og ut av samme bolig. Har kommunen kontroll? Eller er det ikke ressurser til å følge opp?
Og hvor har støtteapparatet rundt «Anne» vært? Det er foreldrene som på eget initiativ skaffe barnet psykolog. Barnevernet, som har ansvaret for de mindreårige asylsøkerne, blant annet den som voldtok «Anne», har aldri kontaktet familien og spurt: Hvordan går det? Har dere behov for bistand på noen måte? Hva kan vi gjøre for å avhjelpe dere i situasjonen? Aldri. Ikke én henvendelse fra Barnevernet.
Ikke en gang drosje til psykolog i en annen by et par mil unna, vil kommunen betale. Derfor må mor ta seg fri fra jobb og kjøre «Anne» til timene som er i ordinær kontortid.
Begge overgriperne ble dømt for seksuelle overgrep mot et barn under 14 år. Dommen falt for få måneder siden. Den eldste fikk flere år i fengsel, den yngste på 17 da overgrepene skjedde, fikk samfunnsstraff. Men de har altså helt siden i fjor sommer gått løs i byen, og de gjøre det fremdeles fordi dommen (straffeutmålingen) er anket.
Hvordan kan det være slik at «Anne» er fanget av frykt i byen familien har flere hundre års røtter i, mens unge fremmede menn fra et annet kontinent – som dertil nå er dømt for voldtekt av et barn – går løs i gatene?
Det forstår ikke «Anne» og foreldrene hennes. Alle tre vet hvilken «medisin» som kunne fått den en gang så utadvendte jenta mentalt på beina igjen: At overgriperen ble flyttet til et het annet sted i landet. Så langt bort at «Anne» ikke trengte å frykte å møte dem igjen. Som barnet selv sier det:
«Sånn for min del hadde jo det beste vært at de ikke fikk lov å bo her for de har jo egentlig ingenting å gjøre her. De har ikke familie eller noen ting her og de er jo ikke norske. Så det som ville vært det mest ideelle, var om de ble flyttet til Nord-Norge et eller annet sted.»
«Eller ut av landet», skyter mor inn.
Haken ved sistnevnte er at Norge ikke har returavtale til landet disse overgriperne kommer fra.
Forstår Stortinget konsekvenser av beslutninger de har tatt på asylfeltet? Hva vil de folkevalgte egentlig si til et barn som «Anne»?
Hvor mange andre barn i Norge har blitt utsatt for liknende overgrep?
Vi frykter at liknende fortellinger som «Anne» sin kan være å finne landet over. En slik tanke er ikke alarmisme. Det er realisme.