Politikk

De utvalgte

Valgkamper er selsomme saker. Det er den tiden noen utvalgte i offentligheten skal debattere Norges fremtid de neste fire årene. De ”utvalgte” er de politiske partienes representanter, mediene og medienes utvalgte. Partienes mest effektive formidlingsapparat er media, og i særdeleshet nasjonale medier. Men i de nasjonale mediene har ikke partiene mulighet til å påvirke regien, tvert om styrer media valgkampen med – ja, med hva? Det hadde vært ønskelig å si at mediene fremstår som så nøytral og redelig som mulig overfor de ulike politiske partiene. For alle som følger de ulike valgduellene, viser derimot debattene og analysene at forskjellsbehandlingen er påtakelig. Ikke overraskende er det først og fremst FrP som lider under dette, men også dette har media funnet en regi på. Det eneste som synes å forstyrre medienes regi, er meningsmålingene. Når disse derimot ikke passer inn i medias regi, er de ikke til å stole på. Vi kan kalle det patetisk, men dette er et alarmerende demokratisk problem. Og det verste: hvilke politiske saker media regisserer inn – og ut.

Rita Karlsen, HRS

Å kritisere media er det samme som å skrive under på at en aldri vil bli en av de ”utvalgte”. En vil for evig tid, og av en samlet media-flokk, bli stengt ute av det ”gode selskap”. Dessuten har media funnet en god strategi for å slå tilbake slik kritikk; en beskyldes for å ha gjort seg selv til ”offer”. Hvorpå det harseleres med offer-rollen, for det er unektelig noe komisk over å ville være meningsbærende og offer på samme tid.

Det er vel ikke så mange velgere som ikke får med seg den forskjellsbehandlingen som media bedriver i valgkampen. Så kan en selvsagt” forstå det” ut fra at det ikke eksiterer noe menneske på denne jord, om det så er journalister, som kan hevde å være 100 prosent uhildet. Alle har vi våre personlige preferanser, også når det gjelder politikk. Når vi sammen med dette vet at et overveldende flertall av journalistene tilhører venstresiden i norsk politikk, burde vi kanskje ikke være overrasket, men vi forventer likevel mer.

Samtidig kan mediaforsvarere peke tilbake på oss som kritiserer media med samme argumentasjon: vi opplever det som forskjellsbehandling fordi referanserammen er dem vi selv sympatiserer med. Her føler jeg meg ikke særlig truffet. Jeg har ingen spesielle sympatier med ett bestemt parti i Norge, jeg har sterkere antipatier mot noen enn mot andre, det er det beste jeg kan si om den saken. Slik sett er jeg også en attraktiv velger, jeg er nemlig en av de som må overbevises. Og det er her jeg opplever at media gjør så godt de kan. Men det er ikke de jeg vil overbevises av, jeg vil overbevises av de politiske partiene. Skal derimot partiene slippe til, må media endre sin regi. Det er sikkert morsomt for journalistene, om de så er ”utspørrere” eller ”kommentatorer”, å prøve å sette politikerne ”på plass” ved ”å ta dem”. Men har de samme spurt seg hva dette gir velgerne? Og uansett har media svaret dagen etter: politikere som ”blir tatt” på venstresiden, hadde ”en dårlig dag på jobben”. Politikere fra høyresiden spikres på forsiden med tilhørende (hildede?) ekspertkommentarer som ytterligere trykker dem ned.

Et stort sett samlet mediakorps gjør i mine øyne minimalt for å dekke over sine egne sympatier, noen antakelig for de ikke kan bedre, mens andre står offentlig frem med sin partireferanse. Sistnevnte forhindrer derimot ikke media til å bruke de samme som ”tilsynelatende nøytrale” debattanter eller analytikere. Som eksempler kan vi ta programleder Nina Owing i NRK 1. Gang på gang har vi ”sittet sammen i sofaen” med hennes kommentatorpanel, enten utvalgte velgere eller utvalgte journalister (kommentatorer), der hun smilende spør om ett eller annet knyttet til ”rotet på høyresiden”. Ingen har så langt, i alle fall ikke som jeg har fått med meg, replisert med ”rotet på venstresiden”. Så har vi den allestedsnærværende Arne Strand, politisk redaktør i Dagsavisen. Jeg har stor glede av mange av Strands analyser og kommentarer, men jeg trenger ikke akkurat minne meg selv på at han er Ap-mann.

Medias utstøtte parti er uten sammenligning FrP. Jeg kan ikke erindre en debatt eller analyse så langt i valgkampen, som har vært regissert slik at det har gått i FrP’s favør. Det gjør meg skeptisk. Finnes det ingen i dette landet, utenom FrP-politikere selv, som vil støtte opp om (noen av) FrP’s forslag, eller er det media som holder dem utenfor ”det gode selskap”? Den enkelte får gjøre seg opp sin egen mening om dette mediabildet, men jeg registrerer at FrP’s generalsekretær Geir A. Mo i dagens Aftenposten påpeker hvordan han oppfatter, som ventet, at valgkampen ikke handler politikk, men om angrep på FrP. Men vi vet jo svaret fra de utvalgte i media: dette er kjent offer-rolle fra FrP. Om det er sant eller ikke, er tydeligvis uinteressant for media. Jeg som velger lurer derimot på sannhetsgehalten i dette – finnes det medieforskere som kunne ta seg bryet?

De samme medieforskerne kunne også se på et annet fenomen: ”Rødgrønt flertall! FrP stuper!” Eller: ”De rødgrønne mister flertallet. Ap størst!” Ja, meningsmålingene har spriket i denne valgkampen. Ikke ulikt det de gjorde i forrige valgkamp, og i den før der og så videre. Det eneste jeg har registrert som er svært forskjellig i denne valgkampens meningsmålinger mot de tidligere, er at FrP til stadighet gjør det (for) godt. Og det har skapt et annet mediafenomen: Journalister i rollen som politiske kommentatorer som tar til ordet for at de ikke tror på meningsmålingene – uten unntak hvis de er til fordel for høyresiden i norsk politikk. Siste patetiske utbrudd i denne retning kommer i dag fra Aftenpostens Harald Stanghelle, som sier at han ikke lenger tror på meningsmålingene. ”Den enkle moralen må være å advare mot å bruke meningsmålinger for mer enn de faktisk er: Nokså upålitelige politiske stemningsbarometre som i heldige stunder kan fange opp en trend,” påpeker Stanghelle – altså ikke ulikt det enhver politiker har påpekt til enhver meningsmåling foran ethvert valg. Nå er det derimot ”grunner” også for Stanghelle å tro noe slikt? Vi registrerer at det rødgrønne flertallet er tapt i denne målingen. Da regner vi også med at hypotesen om at valgresultatet gjerne gjenspeiler de meningsmålinger som kommer rett før valget, er en illusjon av mangel på ”riktig” folk. Hvis Stanghelle med sin kommentar prøver å påvirke folket i en annen (hans) retning, er det ikke bare patetisk, men regelrett et demokratisk problem. I så fall bør han heller si rett ut hva han vil, så kan leserne ta stilling til det.

Men så kommer det verste: hvilke saker media velger å fokusere på. Det absolutt mest pinlige fra medias side må være Siv Jensens (FrP) skjørtelengde eller Erna Solbergs (H) vekt. Deretter har det vært smått om de fleste saker, der ingen saker på noen måte har tatt av, men vi registrerer fraværet av innvandring og integrering. De utvalgte kommentatorene har til dette sagt at det er tydelig at partiene ikke vil debattere innvandring og integrering, fordi det kun vil tjene FrP. Ferdig med det. Hva er det så som gjør at media lar partiene regissere dette? Burde ikke media gripe fatt i det tema som tydeligvis ingen partier, utenom FrP, vil ha på dagsorden? Eller er svaret så pinlig at media spiller på lag med partiene i denne saken, da heller ikke de vil gjøre noe som kunne tjene FrP? Hvordan forsvarer politikerne og media et slikt valg overfor velgerne? Det er det vi ikke får vite, nettopp fordi fraværet av innvandrings- og integreringspolitikk passer media utmerket. Vaktbikkja sover ikke, hun har begjærlig latt seg ”forføre” av lukten av en kotelett.

Er dette verdig i det vi ynder å kalle et representativt demokrati?

Ikke kan man direkte glede seg til valgresultatet heller. For blir det ikke slik som media vil, startes antakelig en ny ”heksejakt”. Den tror jeg heller ikke blir særlig pen. Tiden vil vise.