Mye kan tyde på at Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanens forvridde verdensbilde er enkelt å forklare: Han har fått det for seg at store deler av den politiske høyresiden, og noen andre aktører han ikke helt vet politisk å plassere, har gjort muslimer til sine fiender, og dermed har han gjort dem til sine fiender. Men når utgangspunktet er feil, da er det ikke vanskelig å forstå at det skapes falske fiendebilleder.
Det kan være at Braanen er blitt motivert av 8.mars kommentar til sin Dagbladkollega og polisk sammensvorne Marthe Michelet. Hun kalte sin famøse kommentar ”Brun feminisme”, mens Braanen velger ”Svarte spor”, og det er ingen tvil om hva de henspeiler på. Underlig egentlig at disse to velger å harselere med farge i sine titler, heller enn å illustrere sine poenger med sorte uniformer, skråremmer og trampende blankpussede støvletter. Men det ble kanskje en for uhyrlig innpakning?
I sin leder skriver Braanen blant annet:
I årene rundt første verdenskrig, skjer det imidlertid en endring. Jødene ses ikke lenger som fremmede, men som en konspirasjon – en internasjonal sammensvergelse. Jødene er ikke lenger fjerne, men oppleves som en nær trussel gjennom sitt antatte samhold. For de som følger med i norsk islamdebatt om dagen, ikke minst på nettsteder som Document.no, Honestthinking.org og Human Rights Service, ser vi hvordan man aktivt forsøker å få til en tilsvarende endring. I disse miljøene ses ikke muslimer og innvandrere bare som fremmede, men som en del av en konspirasjon – en kollektiv islamsk sammensvergelse. Og det er faktisk ganske oppsiktsvekkende hvor identisk tankemodellene er i forhold til 1920- og 30-tallets antisemittisme. Same shit, same wrapping!
Hvis det kan berolige Braanen (hvilket jeg ikke tror det kan, for hvem skal da være hans fiende?) så kan jeg forsikre at miljøet i Human Rigths Service (HRS) ikke er slik at vi ser muslimer og innvandrere som en del av en konspirasjon, nærmere bestemt en ”kollektiv islamsk sammensvergelse”.
Det er dessuten forunderlig å gang på gang være vitne til Braanens svært unøyaktige bruk av begreper, samtidig som han formidler bastante påstander. I HRS oppfatter vi at det er forskjell på en muslim og en islamist (og for ordens skyld: ikke alle innvandrere er muslimer, og omvendt). Det Braanen kaller en kollektiv islamsk sammensvergelse kan være som en syklubb å regne, eller det kan være en islamistisk gruppering som HRS uten skrupler ville kritisere. Slik Braanen uttaler seg er jeg ikke sikker på at han ville vite hvem han møtte.
Forunderlig er det også at Braanen henviser til 1920- og 30-tallets antisemittisme ved å forsvare islamistene heller enn si noe om hvordan det står til med antisemittismen i 2008. Flere land, eksempelvis Frankrike, Canada og Strobritannia, har i løpet av dette året rapportert om økt antisemittisme, men Braanen spør ikke hvordan det går med jødene, han bytter heller deres plass med en ny gruppe: muslimene. Ille er det også at antisemittismen gjerne forklares med økt muslimsk befolkning i de aktuelle land. For det er ikke slik at muslimene er ”vår tids” jøder, selv om det kan synes som om Braanen ønsker det.
Norge bruker milliarder av offentlige kroner for å løfte muslimene inn i demokratiets goder og menneskerettighetene. For å sikre dem velferd, beskytte dem mot diskriminering fra storsamfunnets side og løfte dem inn i samfunnets maktstrukturer. Det utarbeides egne handlingsplaner og gis støtte til en rekke organisasjoner som skal bidra til å beskytte deres kvinner fra forfølgelse av deres egne menn, fra å bli tvangsgiftet eller kjønnslemlestet. De aller fleste i dette landet er enige om at målsettingen er at vi skal få til et velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn, hvilket også utgjør en del av HRS’ vedtekter, men det betyr ikke at man alltid er enige i alle tiltakene.
Og dette var vel også strategien til antisemittistene, ikke sant Braanen?