Statistikk

Det skjedde i de dager

Lite edruelig debatt om tall er kjennetegnet på at vi er i innvandringsfeltet. Det handler ikke bare om SSB, men kan like godt eksemplifiseres med krangelen mellom Kristin Clemet (Civita) og Jon Hustad. Man kan bli religiøs av mindre.

Rita Karlsen, HRS

I går i rettssal 250 i Oslo tingrett kunne vi oppleve vitneprovet til Ole Jørgen Anfindsen og hans kritikk av Statistisk sentralbyrå (SSB) hva gjelder det vi kanskje kan kalle selektiv innvandringsstatistikk. Det endte selvsagt med ”full krangel om innvandrertall”, som Dagbladet refererte.

Men lite edruelig debatt om tall er et kjennetegn på at vi er i innvandringsfeltet.

Da jeg leste Kristin Clemet og Marius Doksheim (begge tenketanken Civita) sin kronikk med tittelen ”Arbeidsinnvandring – en fordel for alle”, kom jeg til å tenke på Lukasevangeliet: ”Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall.” Og som kjent var Lukas ansett som en lærd mann, og han vektla spesielt den kjærligheten som Jesus utviste overfor syke, fattige og de utstøtte.

Clemet og Doksheim starter friskt, for ikke å si freidig, ut:

Arbeidsinnvandringen fra Europa har i det store og hele vært vellykket. Kanskje er det på tide å utvide ordningen, slik at også arbeidstakere fra land utenfor EU/EØS kan komme?

Ingen tall, ingen henvisning, bare en konstatering av vellykkethet – og et ønske om flere. Kronikørene konstaterer videre:

I 2005 åpnet Norge grensene for europeisk arbeidsinnvandring. På de syv årene som er gått, har det kommet flere hundre tusen arbeidsinnvandrere. Flest har kommet fra Polen og andre land i Øst- og Sentral-Europa, men de siste årene har vi sett en økning også fra andre land. Norge har vært en attraktiv havn for mennesker fra land med mindre velstand og høyere arbeidsledighet.

Det har gått bra, svært bra. Norge har kommet godt ut av det, bl.a. fordi vi har kunnet opprettholde de gode økonomiske tidene lenger enn vi ellers ville greid. Innvandrerne på sin side har opplevd et sprang i levestandard og inntekt. Og landene de har reist fra, har kommet seg lettere gjennom sine økonomiske kriser og redusert arbeidsledigheten.

Fortsatt ingen dokumentasjon.

Men det som bekymrer, i den grad noe bekymrer Clemet/Doksheim, er offentlighetens fokus på ”lave lønninger”, eller rettere sagt: fokuset på ”sosial dumping”. For, fortsatt ifølge Clemet/Doksheim, mener Regjeringen at det (også) er sosial dumping når innvandreres lønninger er ”uakseptabelt lave”. Men det mener Clemet/Doksheim ikke er gitt – for, som de påpeker: ”Spørsmålet blir da hva som er uakseptabelt og hvem som skal definere det?”

Forstår jeg Clemet/Doksheim riktig, vil de aller fleste arbeidsinnvandrere i Norge gjøre et stort (økonomisk) sprang, fordi de tjener mer her enn hva de gjorde i hjemlandet, uavhengig av om de tjener mindre enn sine ikke-innvandrede kollegaer. Så påpekes følgende:

Og når de først har kommet seg inn i det norske arbeidslivet, fortsetter oppturen. Innvandrere øker inntekten sin raskere enn resten av befolkningen. Etter noen år har mange råd til egne boliger og andre velferdsgoder. I tillegg kommer tilgang til et godt norsk utdanningssystem og gode helsetjenester. Hvis vi også tar i betraktning at mange av de som kommer, er her midlertidig og bruker mye av inntekten sin i Polen, fremstår spranget ”oppover” som enda større.

Fortsatt ingen dokumentasjon. Dessuten er det nytt for meg at ”mange” er her midlertidig – og dessuten bruker inntekten sin i Polen – tvert om synes jeg å ha fått med meg at det er ”overraskende” få som ikke blir fastboende.

Premisser?

Det er Clemet/Doksheim sine premisser for å bekrefte sin hypotese om ”arbeidsinnvandring er lønnsom for alle” som mangler. De viser for eksempel til den nylig fremlagte Europautredningen som ifølge dem konkluderer med følgende:

Arbeidsinnvandringen har bidratt vesentlig til veksten i produksjon og sysselsetting, ikke minst i distriktene, og dermed også bidratt til sikringen av norsk velferd. … Ved å styrke norsk næringsliv har arbeidsinnvandringen så langt hatt positiv innvirkning på jobbtrygghet, lønn og andre vilkår for det store flertallet av arbeidstakere i Norge.

Men sa ikke den utredningen litt til? Dertil i avsnittet som følger rett etter det over siterte, og som nyanserer den fremstillingen som Clemet/Doksheim ønsker å presentere. (Kommer tilbake til dette under).

Så fortsetter Clemet/Doksheim sin selektive databruk. De skriver:

Vi hører mye om at innvandrere i Norge har lav arbeidsdeltakelse. For flyktninger og familiegjenforente kan det være tilfellet, i hvert fall en stund. Men med økt arbeidsinnvandring tegnes et helt annet bilde. Dagens arbeidsinnvandrere har en høyere yrkesdeltakelse enn i befolkningen generelt.

Fortsatt ingen dokumentasjon. For har virkelig dagens arbeidsinnvandrere høyere yrkesdeltakelse enn befolkningen generelt? Svaret er nei, men det fordrer å lese tall noe annerledes enn den ønsketenkningen som Clemet/Doksheim legger opp til. (Dette kommer jeg også tilbake til under).

Så skal noen ”myter” til pers, og det uten at Clemet/Doksheim tenker på at de kanskje heller bidrar til å skape myter:

Noen tror den høye arbeidsdeltakelsen skyldes at arbeidsinnvandrerne er ”vestlige”, mens det ligger i ”ikke-vestlige” innvandreres kultur å jobbe mindre. Men statistikken viser at det neppe er landet du kommer fra som avgjør graden av arbeidsdeltakelse, men årsaken til at du kom. En arbeidsinnvandrer vil stort sett være klar til å jobbe fra dag én, uansett opprinnelsesland. En traumatisert flyktning, derimot, vil neppe kunne arbeide før det er gått noen tid, uansett hvor han eller hun kommer fra. Dette taler for at vi bør kunne åpne for mer arbeidsinnvandring også fra land utenfor EU/EØS.

Hvem tror at det ligger i ”’ikke-vestlige’ innvandreres kultur å jobbe mindre”? Clemet/Doksheim presisering av arbeidsinnvandrere – versus flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente – tilsier vel heller at det er Clemet/Doksheim som tror at mange av disse ikke vil jobbe nettopp fordi de ikke er arbeidsinnvandrere? Så vidt meg bekjent er flere, og da særlig kvinner, oppgitt over de såkalte AMO-kursene som de mener legger opp til at de skal bli klienter heller enn produsenter. Men det forteller kanskje noe annet også, nemlig at det er begrenset med jobber i dette landet for ufaglært arbeidskraft.

Men, ifølge Clemet/Doksheim, skal vi se til Sverige.

I Sverige ble reglene for arbeidsinnvandring endret i 2008. Man så at man i fremtiden ville ønske å tiltrekke seg flere arbeidsinnvandrere, blant annet fordi det blir mangel på arbeidskraft i de nordiske land. Man trengte flere omsorgsarbeidere og leger, men også ingeniører, lærere, renholdere og snekkere. Det var dessuten viktig for svenskene at migrasjon er en av de aller mest effektive måtene å redusere fattigdom på.

Clemet/Doksheim har en relativ lang utredning om hvor fantastisk det har gått i Sverige, men har det nå faktisk vært så vellykket? Vel, ifølge den svenske statsministeren, Fredrik Reinfeldt (M), er det ikke etniske svensker som har skylden for arbeidsledigheten i Sverige, som visstnok skal være på nivå med 2006.

Men Clemet/Doksheim har ”bestemt seg”:

Arbeidsinnvandringen fra europeiske land har vært svært verdifull. Den har gjort alle rikere enn vi ellers ville vært, både økonomisk og kulturelt. De som har kommet, har gjort det svært bra, og deres opptur vil fortsette. Selv om innvandrere begynner på et lavere lønnsnivå enn gjennomsnittsnordmannen, gjør de det bedre enn de ellers ville gjort, og med tiden vil de ta kraftig innpå resten. Landene de forlot, har også blitt rikere, samtidig som Norge har kunnet opprettholde sin velstand.

Hvor verdifull (og merk europeisk) arbeidsinnvandring har vært – og vil bli – er fortsatt et åpent spørsmål, men vel så interessant er påstanden om at landene de forlot også har blitt rikere. Er de? Hvordan? Fordi de er dratt hjemmefra?

Og ikke lenge etter at Clemet/Doksheim hadde kommet med disse ”betraktningene” (innlegget sto også på trykk i Bergens Tidende 25. april 2012) kom Statistisk sentralbyrå (SSB) med en rapport som langt på vei konkluderte med at innvandringen er ulønnsom.

Eventyr

Så kom Jon Hustad med kritikk av Clemet/Doksheim. Under tittelen ”Tull med tall” i BT.no hevder Hustad at Kristin Clemet ”forteller eventyr” når hun påstår at arbeidsinnvandring er lønnsomt – og det til tross for at en rekke aktører, SSB, Finansdepartementet, regjeringsoppnevnte utvalg, ledende økonomer og andre, sier det motsatte.

I en kronikk og i et debattinnlegg her i BT har Clemet, som et ledd i markedsføringen av boken «De nye seierherrene», et sammensurium av ideologdrevet liberalisme og ønsketenking, både hevdet at arbeidsinnvandring er lønnsomt og at innvandrere fra EØS har en høyere arbeidsdeltagelse enn etniske nordmenn.

Det kan være at Clemet tror dette, da er hun bare kunnskapsløs. Men sannsynligvis vet hun bedre. Da er hun med en eufemisme, sparsommelig med sannheten. For sannheten er en annen: Sannheten er at arbeidsinnvandrerne, med unntak for de aller best utdannende, drar ned velstanden, reduserer bærekraften i velferdsstaten og påfører oss enorme utgifter til infrastruktur.

Etter denne kraftsalven viser Hustad til sysselsettingsstatistikk:

La meg begynne med påstanden om at EØS-innvandrerne arbeider mer enn oss nordmenn. Clemet skriver: «Sysselsettingen (blant personer fra EØS) er høyere, 71 mot 69 prosent (for nordmenn), i følge SSBs siste tall.» Hvordan kommer hun frem til disse tallene? Jo, ved å sammenligne de som kommer fra EØS-området med alle nordmenn mellom 15 og 74. Når møtte du sist en 74 år gammel arbeidsinnvandrer fra Polen?

De aller, aller fleste som kommer er relativt unge, men om vi sier at arbeidsinnvandrerne er mellom 25 og 54 og de fleste menn, som de er, viser de siste tallene fra SSB at arbeidsdeltagelsene er på rett under 90 prosent for etniske norske menn. For kvinner ligger den etnisk norske arbeidsdeltagelsen på godt over 80 prosent. Som vi ser: Jukser man med nevneren, kan man få de mest fantastiske resultat. Det offentlige Brochmann-utvalget, som så på hvor bærekraftig innvandringen er, har derimot riktige konklusjon, trolig fordi de kan enkel brøkregning. Deres tall viser at EØS-innvandrerne har lavere deltagelse enn nordmenn i alle aldersgrupper mellom 25 og 64.

Hustad har helt rett. HRS sitter på fersk sysselsettingsstatistikk (kjøpt fra SSB) som bekrefter dette. Dette kommer jeg også tilbake til under.

Og når det gjelder BNP (bruttonasjonalprodukt) så er det selvsagt at innvandring gir høyere BNP, men lavere per innbygger:

Men gjør ikke arbeidsinnvandrerne BNP høyere? Selvsagt gjør de det. Hvis vi importerte en million kinesere i året, ville også det samlede BNP gå opp. Men også dette er irrelevant. Det vi må se på, er verdiskapningen per hode. Skal arbeidsinnvandrerne være lønnsomme, må de ikke bare arbeide minst like mye som nordmenn, de må også skape like store verdier som nordmenn. Hver eneste arbeidsinnvandrer og han og hennes barn og ektefelle må altså skape verdier tilsvarende 550.000 kroner [BNP er for tiden 547 269 kroner per innbygger, noe Hustad har kommentert tidligere i artikkelen, min merknad] hvert år så lenge de er i live, og de må også være i stand til å øke produktiviteten tilsvarende det en gjennomsnittlig nordmann gjør.

Sentralt er at ”den gjennomsnittlige arbeidsinnvandrer” ikke gjør det, samtidig med at også innvandrere tar del i nasjonalformuen.

I fjor var nettoinnvandringen til Norge på knapt 50.000 personer. Det reduserte verdien på oljefondet med 1 prosent. Når flere deler den samme kaken, blir det mindre kake på hver. Hele 44 prosent av disse var fra Polen eller Baltikum. De bosatte seg i pressområdene Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland.

Oslo har i svært mange år nå hatt en nettoutflytting av etniske nordmenn, men langt flere innvandrere flytter inn til Oslo enn nordmenn flytter ut. Så i stedet for en lett befolkningsnedgang og mindre press på infrastruktur og boligmarkedet, er det godt mulig at Oslo får en fordobling av folketallet de neste 50 årene. Før 2004 hadde Oslo en behagelig gjeldsgrad, nå er kommunen i ferd med å gå konkurs. Oslo må bygge ett og et halvt klasserom i uken for å holde tritt med befolkningsøkningen. ( … )

HRS har tidligere dokumentert flyttemønsteret i Oslo (Oslo segregeres raskt, 2010) og synliggjort Oslos gjeldsvekst (Oslo kommune gjeldstynges, 2011), men dette er tydeligvis dokumenter som Clemet ikke vil ta i med en ildtang. Kanskje ikke underlig, da det vil kunne rokke med hennes virkelighetsoppfatning.

Clemet står på sitt

At Kristin Clemet heller ikke har noen planer om å lytte til argumenter som ikke deler hennes oppfatning, viste hun ettertrykkelig i sitt ordrike tilsvar til Hustad.

I går skrev Jon Hustad i BT at vår artikkel inneholder alvorlige feil, og at det i bunn og grunn skyldes at vi jukser og lyver. Vi vet innerst inne at bildet er mye dystrere enn vi fremstiller det. Men vi velger altså å lyve likevel som ledd i markedsføringen av boken De nye seierherrene – en bok Hustad for øvrig umulig kan ha lest.

Clemet deler sin kommentar i to, som kanskje kan kalles en moralsk og en ideologisk del. Den moralske handler om det stigmatiserende ved å lage ulike former for innvandringsregnskap (som hun da vitterlig gjør selv, bare at det er ”positiv” relatert til innvandrerne), og nettopp det å se muligheter heller enn problemer. Den ideologiske handler om hvordan Clemet vil at verden skal være, og der hun gjentar sine tidligere, men dog så selektive, påstander fra Europautredningen og sysselsettingsgrad. La meg i denne kommentaren gripe fatt i det siste:

Arbeidsinnvandrere har, slik vi skrev i kronikken vår, høyere sysselsetting enn befolkningen generelt. Hustad mener at dette ikke er riktig, siden arbeidsinnvandrere, i hver aldersgruppe, har lavere sysselsetting enn befolkningen generelt.

Det kan diskuteres hvor relevant innvendingen er. Poenget med arbeidsinnvandrere er jo at de kommer som arbeidsinnvandrere og derfor – som gruppe betraktet – alltid vil være en ung gruppe med høy arbeidsdeltakelse. Det er dette som gjør at vi kan høste fruktene av dem. Mange av dem blir til og med det man kaller «gjestearbeidere» og dermed særdeles lønnsomme, fordi de reiser hjem igjen før de blir gamle.

For øvrig finnes det ikke offentlig tilgjengelig statistikk for arbeidsinnvandreres deltakelse i arbeidsmarkedet gruppert etter alder. Hustad må derfor skrive litt om og snakke om «EØS-innvandrere» i stedet. Men EØS-innvandrere omfatter både arbeidsinnvandrere og familiegjenforente, og dermed kan vi ikke vite nøyaktig hvor høy sysselsettingen er blant arbeidsinnvandrere i ulike aldersgrupper. Forskjellen mellom dem og befolkningen generelt er uansett liten, spesielt når vi vet at arbeidsinnvandrere i større grad enn befolkningen generelt arbeider i konkurranseutsatte næringer.

Og totalt ligger arbeidsinnvandreres sysselsetting langt over totalbefolkningens.

Det er kanskje riktig at det ikke finnes offentlige statistikk over sysselsetting gruppert etter alder (hvilket jeg mener det gjør i Brochmannutvalgets NOU), men som nevnt over har HRS kjøpt slik statistikk av SSB, og noe av dette har jeg skrevet om på Facebook, da nettopp som en kommentar til Jon Hustad. Han kjenner derfor disse tallene, som ser slik ut (merk at Clemet referer til innvandrergruppe 1, markert med rød linje, i motsetning til øvrig befolkning, blå linje):

Sysselsetting gruppert etter alder. Hele landet. Prosent. 4.kvartal 2010.

Hva gjelder de totale tallene, så kan en vanskelig si at ”arbeidsinnvandreres sysselsetting [er] langt over totalbefolkningens”, da disse for innvandringsgruppe 1 er 71,6 prosent, innvandringsgruppe 2 på 53,6 prosent og for øvrig befolkning på 70,1 prosent. I absolutte tall snakker vi henholdsvis 141 660, 133 166 og 2 242 174.

Så når Clemet sier at ”Det er flere av Hustads økonomiske argumenter som skurrer”, må det være lov å påpeke at det hadde vært bedre om Clemet heller førte dokumentasjon for sine egne påstander.

Tidsaksen

Så svarer Hustad. Under tittelen ”Tanketomt for tenketank” griper Hustad fatt i tidsaksen:

Det er også riktig at når den unge mann kommer til Norge og får jobb, så bidrar han til at den samlede verdiskapingen i Norge går opp. Men hva så? Denne mannen blir gammel, han får kone og han får barn. Mitt poeng, SSBs poeng og Finansdepartementets perspektiv er at folk ikke forblir 24 gjennom hele livet. En arbeidsinnvandrer, hans kone og hans barn må samlet sett bidra med en høyere verdiskaping enn gjennomsnittsnordmannen gjennom hele livet og må i tillegg ta ut mindre i velferdsgoder enn de betaler inn i skatt om regnskapet til slutt skal gå i pluss.

Og her kommer tidsaksen inn. Vi har nemlig før vært hvor vi er nå. Mellom 1969 og 1975 kom det en rekke tyrkere, marokkanere og pakistanere til Norge. Disse hadde i årene frem til 1975 en arbeidsdeltagelse på vel 95 prosent, langt høyere enn dagens EØS-innvandrere. Dette var også høyere enn den norske arbeidsdeltagelsen da. Men etter ti år falt sysselsettingsgraden dramatisk. Og i 2000 var den på bare 50 prosent mens den var på 87 prosent for sammenligningsgruppen, ufaglærte nordmenn uten utdanning. Som nevnt i min første kommentar, har FAFO vist at sysselsettingsgraden er dramatisk mye lavere for polakker i Oslo enn 95 prosent.

Så tar Hustad for seg Clemets selektive bruk av data:

Clemet unndrar seg heller ikke for drive med selektiv sitatteknikk. Hun siterer EØS-utvalget: «arbeidsinnvandringen har bidratt vesentlig til veksten i produksjon og sysselsetting, ikke minst i distriktene, og dermed også bidratt til sikringen av norsk velferd… Ved å styrke norsk næringsliv har arbeidsinnvandringen så langt hatt positiv innvirkning på jobbtrygghet, lønn og andre vilkår for det store flertallet av arbeidstakere i Norge.» Legg for øvrig merke til at de skriver «så langt».

Men hva er det neste avsnittet? Jo: «I den grad arbeidsinnvandringen fører til et voksende B-lag i arbeidslivet med ustabil sysselsetting, dårlig lønn og økt pendling mellom korttidsjobber og ledighetstrygd, kan det på sikt skape nye utfordringer knyttet til velferdsstatens utgifter, legitimitet og innvirkning på insentivene for arbeid.»

Så viser det seg at Clemet og Hustad er enig om én ting, men at premissene er forskjellig:

Clemet ønsker en reform av velferdsstaten. Den ønsker jeg også. Men det Clemet ikke forstår, er at så lenge vi har en nettonasjonalformue kan vi betale arbeidsinnvandrerne og utsette de nødvendige reformene. I stedet for å få noen av de 600.000 årsverkene i arbeidsfør alder som til en hver tid står på trygd, i arbeid, velger vi å importere ufaglært arbeidskraft som også skal ha sin del av trygdeoverføringene. Derfor blir nedturen der fremme enda større.

(PS: HRS arbeider for tiden med en rapport om sysselsetting. Denne vil bli publisert innen rimelig tid.)