Rita Karlsen, HRS

Bruk av religiøse og politiske betingede plagg eller symboler – altså noe en kan ta på og av, i motsetning til for eksempel hudfarge – bør kunne gjøres til gjenstand for prinsipiell debatt uten at det viftes med diskrimineringskortet. Heller tvert om; en slik debatt skal nettopp føres for å sikre at nøytralitetsprinsippet og verdiobjektiviteten ivaretas på en best mulig måte.

Det sentrale spørsmålet er da om personell som bruker en eller annen form for uniform, der denne uniformen bærer et spesielt budskap, for eksempel forteller uniformen om du politi, toller, i forsvaret, dommer eller for den saks skyld; lege eller trikkefører. Tar du av deg uniformen, er du ikke lenger bærer av budskapet, altså vi andre vet ikke om du er politi, toller, dommer eller annet. Og det er bra – fordi det i alle sammenhenger verken er nødvendig, riktig, viktig, eller motsatt; det er unødvendig, uriktig, uviktig, at vi kjenner din rolle som politi, dommer eller annet.

Noen ganger kan det på samme måte være nødvendig, riktig, viktig at ikke en og samme person taler forskjellige budskap på samme tid, da det ene budskapet kan påvirke det andre. Dette gjelder særlig i situasjoner der noen har myndighet overfor andre, slik som det ble argumentert i diskusjonen om å tillate hijab til politiuniformen. Flere i politiet med islamsk tro var motstandere av å tillate en slik religiøs markering nettopp fordi de fryktet for dobbeltkommunikasjonen; ville de bli oppfattet som et ”muslimsk politi”?

Men i dagens Dagsavisen kan vi lese et innlegg av jusstudentene Farooq Ansari, Sundeep Singh, Chamkor Singh og Najat Elkadi som vitner om at vi har et stykke å gå. De argumenterer på en selvmotsigende, inkvisitorisk og hensynsløs måte, samtidig som de tilkjennegir at de ikke har skjønt særlig mye av det grunnleggende i debatten om å endre politiuniformreglementet. For eksempel heter det i introduksjonen:

Et forbud mot religiøse hodeplagg også i norske rettssaler vil være et forbud bygget på inkonsekvent og lite prinsipiell argumentasjon. Det er større grunn til bekymring over frimurerlosjens innflytelse på rettsavgjørelsene enn hijab og turban. (mine uthevinger)

Hvordan begrunner så disse jusstudentene at et forbud mot religiøse symboler på dommere vil være tuftet på en argumentasjon som er holdningsløs (inkonsekvent) og i liten grad omhandle det vesentlige i saken (lite prinsipiell)? Og hvor i all verden kommer frimurerlosjen inn hva gjelder rettsavgjørelser? La oss ta en nærmere titt på hvordan de snur saken på hodet:

Debatten om hvorvidt politibetjenter skulle få bruke hijab reiste prinsipielle problemstillinger som viste seg ikke kun å få betydning for potensielle politibetjenter. For nå kan religiøse hodeplagg bli forbudt også i norske rettssaler. 15. januar er det høringsfrist på forslaget.

Konklusjonen på hijabdebatten, som verken ble konstruktiv eller sunn, viser at Justisdepartementets avgjørelse ikke bør tjene som rettesnor i andre lignende tilfeller i framtida. Ikke minst når Likestillingsombudet har konkludert med at det å nekte religiøse hodeplagg i politiet er diskriminering. (mine uthevinger)

Jusstudentene har altså i første avsnitt langt på vei slått i hjel sin egen introduksjon. For hvis et forbud mot hijab i politiet ble resultatet etter at debatten reiste ”prinsipielle problemstillinger” hvordan kan da de samme hevde at et lignende forbud for dommere vil være tuftet på en ”lite prinsipiell argumentasjon”? I deres verden er også konklusjonen på den debatten (politiuniformreglementet ble ikke endret, ergo er det ikke lov å bruke eksempelvis hijab) ”verken konstruktiv eller sunn”.  Hva var det så med et slikt forbud som ikke er løsningsorientert eller fremtidsrettet? Og - ikke sunn? Det er forstemmende at disse jusstudentene ikke klarer å tolke noe de selv er imot lengre enn sin egen nesetipp og knapt nok det. Man skulle heller tro man leste en grunnfagsoppgave for filosofistudenter der man forsøker å briljere med noen ord man slett ikke forstår betydningen av.

Når de så bruker Likestilingsombudet som sannhetsvitne for hvor galt det var at politiet ikke får flagge religiøse symboler, sier det mer om hvordan Likestillings- og diskrimineringsombudet kortslutter i saker av religiøs, les: muslimsk, karakter. Jeg har da også tidligere anklaget samme ombud for å praktisere som et islam- og diskrimineringsombud.  

Kronikørene skal så fortelle oss at det nå er mange minoriteter som studerer jus, og jeg vet neimen ikke om det skal oppfattes som et gledesbudskap eller en trussel:

Antallet studenter ved jusstudiet med minoritetsbakgrunn er betydelig og økende. Flere gutter har anlagt skjegg av religiøse grunner. Flere sikher som studerer ved Det juridiske fakultet overholder den religiøse plikten om å bære turban. Med flere minoritetsungdommer på jusstudiet, især jenter, øker sannsynligheten for at flere søker og innehar stillinger som statsforvaltere i stillinger som kappebærende personale i domstolene. Som ellers på universitetet er muslimske jenter overrepresentert.

At det er mange såkalte minoriteter som studerer jus betyr ikke at alle disse er religiøse. Og om mange av dem skulle være det, så er det slett ikke sikkert at de liker å bli tatt til inntekt for at de støtter at religiøse markører skal bli en del av deres eventuelle fremtidige uniform – selv om de tilfeldigvis skulle være ”muslimske jenter”.

Så kommer kronikørene til sakens kjerne, nemlig at styret i Domstoladministrasjonen ønsker forbud mot at fagdommere i domstolene bruker religiøst eller politisk betingede hodeplagg mv. i rettsmøter hvor partene og/eller deres prosessfullmektiger er til stede:

Domstolsadministrasjonen har i sin innstilling gått inn for å forby bruk av religiøst betingede hodeplagg, som sikhenes turban, muslimenes hijab og jødenes kipa. Også sikhenes tynne sølvarmbånd foreslås forbudt. Forbudet skal omfatte fagdommere, protokollførere, vigslere og saksbehandlere som leder rettsmøter og rettsbetjenter som bruker uniform.

Hvorfor ønsker vi at fagdommere skal kunne bruke religiøse hodeplagg?

En avgjørelse skal være basert på lovverket og ikke på hva en dommer har på seg. I mange saker må dommere utøve skjønn, og skjønnsutøvelsen kan være farget av flere faktorer, eksempelvis bosted, geografisk bakgrunn, inntekt, kjønn, personlige erfaringer, politisk ideologi, religion, tidligere yrkesliv og mediene. Ett eksempel; en dommer som er miljøforkjemper vil trolig være strengere i en vurdering av miljøskader, antatt at det er rom for skjønnsutøvelse for rettsanvenderen, enn en som ikke er det.

Jeg registrerer at kronikørene hopper bukk over at Domstoladministrasjonens styre behandler religiøse og politiske symboler under ett, og bare konsentrerer seg om det som er deres hjertebarn; alltids forkledd som religion og argumentert mest for i forhold til turban, men det er åpenbart for de fleste at det i hovedsak er kampen for hijab. Men så kommer vi altså til det som faktisk er det prinsipielle – det vesentlige – i saken, nemlig at en avgjørelse i domstolen skal være basert på lovverket… men, du store verden; hva er det dommeren har på seg? En kappe? Man kan lure: Har det gått disse jusstudentene hus forbi at det finnes et uniformsreglement for dommere?

Domstoladministrasjonen skriver blant annet i sitt høringsnotat:

Regler om bruk av kapper i domstolene ble innført ved kgl. res. 7. desember 1889. Det er således en lang tradisjon for at dommere fremtrer som nøytrale i retten. Etter lovendring ved lov av 2. juni 1995 nr. 26 er hjemmelen for reglene om kappebruk domstolloven § 142:

”Domstoladministrasjonen kan gi nærmere regler om bruk av kapper og annet antrekk under rettsmøter for dommere og rettens personal for øvrig, advokater og aktor og andre representanter for påtalemyndigheten.”

Bestemmelsen kom inn i forbindelse med to-instansreformen. Man mente at hensynet til rettens verdighet tilsa at man også i tingretten burde bruke kappe i de mest alvorlige straffesakene, jf. Ot.prp. nr. 25 (1994-95) pkt. 5. Det uttales samme sted at lovforslaget bare stadfester fast sedvane og at det derfor ikke er sendt på høring. Av samme årsak er ikke ordlyden eller innholdet i bestemmelsen kommentert i forarbeidene. Myndigheten etter bestemmelsen var opprinnelig lagt til Kongen, men ble overført til Domstol­administrasjonen ved lov av 15. juni 2001 nr. 62. Regler om kappebruk mv. er gitt i FOR 1995-06-23 nr. 577 (”kappeforskriften”), jf. vedlegg.

Hjemmelen omfatter etter Domstoladministrasjonens oppfatning også en mulighet for regulering av antrekk for personalet i jordskiftedomstolene. Denne er imidlertid ikke brukt så langt, men personalet m.v. i jordskiftedomstolene vil bli omfattet av forslaget.

Begrepet ”dommere” i § 142 omfatter også lekdommere, jf. domstolloven § 52.

Av samme bestemmelse fremgår at lagrettemedlemmer ikke er dommere. Domstol­administrasjonen er av den oppfatning at lagrettemedlemmene i denne relasjon ikke kan karakteriseres som ”rettens personal for øvrig” 

Videre heter det i forhold til arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven:

Arbeidsmiljøloven kapittel 13 inneholder forbud mot diskriminering. Etter arbeidsmiljø­loven § 13-1 (5) gjelder diskrimineringsloven ved diskriminering i arbeidslivet på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge, språk, religion og livssyn.

Diskrimineringsloven § 4 inneholder et forbud mot direkte eller indirekte diskriminering. Et forbud mot å bære synlige religiøse og politiske hodeplagg mv. kunne tenkes oppfattes som indirekte diskriminering. Personer som bærer slikt ut fra sin religiøse eller politiske overbevisning vil kunne oppfatte det slik at de blir stilt særlig ufordelaktig sammenlignet med andre. Imidlertid har § 4 fjerde ledd følgende ordlyd:

”Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripen overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.”

Et eventuelt forbud må på bakgrunn av diskrimineringslovens regler gjelde samtlige religiøse og politiske hodeplagg mv. Alle blir da stilt i samme posisjon. Et forbud vil ha som formål å fremme tilliten til domstolene i alle grupper av befolkningen. Dette må regnes som et saklig formål i forhold til diskrimineringsloven. Samtidig kan dette ikke anses som uforholdsmessig inngripen, jf. også pkt. 4.2 i Bangaloreprinsippene (red. anm: I pkt. 4.2 fremkommer at dette omfatter de vedtatte prinsippene som bygger på følgende verdier for dommeratferd: uavhengighet, upartiskhet, integritet, korrekt opptreden, likebehandling, faglig dyktighet og arbeidsomhet).

Hva gjelder likestillingsloven heter det:

Likestillingsloven § 3 inneholder en generalklausul om forbud mot diskriminering mellom kjønnene. Fordi bruk av religiøse hodeplagg mv. i de fleste religioner er knyttet til det ene eller andre kjønn, vil bestemmelser som rammer bestemte religiøse hodeplagg mv. kunne ramme bare det ene kjønn, og dermed kunne hevdes å være i strid med likestillingsloven. En regulering vil imidlertid omfatte alle typer religiøst betingede symboler. Tilsvarende gjør seg gjeldende for politisk betingede hodeplagg mv. Domstoladministrasjonen antar at reguleringen ikke vil være i strid med likestillingsloven.

Etter Domstoladministrasjonens redegjørelse skulle en forvente at kronikørene evnet å heve sin argumentasjon for eventuelt å tillate religiøse symboler i domstolsapparatet. Men å blande inn argumentet om at skjønnsutøvelse vil kunne påvirke ens beslutninger, er intet mindre enn å slå opp allerede vidåpne dører som ikke fortjener noen kommentar. Likevel benytter kronikørene halve kronikken sin på dette argumentet (jeg begynner å mistenke, eller kanskje håpe, at dette er førsteårsstudenter), der jeg kun gjengir siste del:

At de som dømmes eller får en rettsavgjørelse imot seg føler ubehag, er ikke et holdbart argument. La oss anta at en mørk person er dommer og skal dømme en rasist. Vil det bli satt spørsmålstegn ved dommerens kredibilitet grunnet hans mørke hudfarge? Vil man måtte be en annen dommer overta saken? Det er åpenbart at svaret er nei på begge spørsmål. På samme måte bør også turban, hijab og kipa tillates i slike yrker. Lojaliteten og tilliten til domstolene vil ikke svekkes.

Først; hudfarge kan ikke tas av og på, og hudfarge har heller ikke noe entydig budskap. Det er derfor en åpenbar kortslutning å trekke en parallell fra hudfarge til religiøse symboler som turban, hijab eller kipa – og dermed blir også deres bastante konklusjon bare hengende i løse lufta. Men kronikørene gir seg ikke:

Det kan altså konkluderes med at alle elementene vist ovenfor kan farge en avgjørelse. Dersom det man kaller nøytralitet ønskes i sin helhet i domstolene, bør ethvert element som kan påvirke og som kan søke å påvirke den rettslige avgjørelsen forbys, og ikke bare den som synes. Med andre ord: Hvis man ikke ønsker at en sikh med turban er fagdommer, er det ikke adekvat å forby turbanen og hans armbånd, man bør også forby en sikh å være dommer, for hans sikhverdier er med ham uavhengig av turbanen hans.

At turbanen gir antydninger på religiøs tilhørighet er ikke et sterkt nok argument for å forby slike hodeplagg i maktutøvende yrker. Da bør man også forby muslimsk skjegg, og navn som tilkjennegir religiøs tilhørighet. Dommerens lojalitet skifter ikke med hvilket tøystykke han eller hun bærer på hodet. I tillegg vil et forbud mot religiøse hodeplagg i realiteten innebære at sikher ekskluderes fra dommerstillinger. Det er nemlig en religiøs plikt for dem å bære turban.

I et bekjempelsesperspektiv hadde det vært mer enn ønskelig at alle negative valører hos et menneske hadde vært synlig – da hadde vi unngått mange drap, terrorangrep, voldtekter, innbrudd, ran eller hva det måtte være. Men slik er det altså ikke, og da må vi forholde oss til de symboleffekter som eksisterer. Hvis en sikh eller en muslim mener det viktigste budskapet er å formidle sitt religiøse ståsted – og dertil at deres sikh- eller muslimverdier (!) – overstyrer deres profesjonelle rolle, i denne sammenheng som dommer, er det å håpe at de kastes på døra fortest mulig.

Men hva hadde dette egentlig med frimurerlosjen å gjøre? Jo:

Det er større grunn til å være betenkt over frimurerlosjen. Det har i det siste kommet fram at mange dommere og advokater er medlemmer av frimurerlosjen. Et slikt medlemskap er med på å skape usikkerhet i avgjørelsene i langt større grad enn en synlig turban. (min utheving)

Nei og nei og nei - - - da gjenstår det bare å ønske alle en god helg… og håpe at disse jusstudentene bruker helga til å glemme at de er minoriteter, sikher eller muslimer, at de trer ut av den klamme, selvpålagte offerrollen og heller konsentrerer seg mer om pensumet.