Rita Karlsen, HRS

Selv ikke Sp-leder Liv Signe Navarsete kan ha unngått å fått med seg at kristendommen og andre religioner har blitt kritisert og harselert med i Norge i en årrekke. Dette synes religiøse, i ytringsfrihetens navn, å ha levd greit med. Men det var altså før Norge hadde ”fått et folk med tro”, som utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) klønete uttalte det under bråket om Muhammed-karikaturene. Hans forsøk på å skjerme islam for kritikk og samtidig hevde at han støttet ytringsfriheten, var å fortelle at ikke alle ytringer er like kloke. Det kloke er altså å ikke ytre noe som kan såre (noen) muslimer. Hvorfor dette er klokt, har han aldri blitt utfordret på. Det handler neppe om ærbødighet og respekt overfor verdisett man ikke selv deler, de burde da virkelig kunne gjøres til gjenstand for debatt, men om konsekvenser, slike konsekvenser som vi så (noen) muslimer utøvde i sin vrede over Muhammed-karikaturene. I en slik kontekst er det ikke vanskelig å forstå at Støre støttet kompromisset om den utskjelte blasfemiloven. Tanken var kanskje at ved å gjøre kritikk av islam straffbart kan vi unngå konfrontasjoner, da (noen) muslimer har gjort det klinkende klart at de ikke går av veien for å ty til vold for å demonstrere sin vrede. Men Sp, inkludert Ap og SV, syntes fullstendig overrasket over at borgere av Norge ikke ville bli fratatt sin ytringsfrihet for å beskytte kritikk av islam og (noen) muslimers sårede følelser.

Fjerningen av blasfemiloven samtidig med å foreslå kriminalisering av religionskritikk, må kunne kalles en svært prinsipiell sak. Den handler om hvilke prinsipper Norge skal styres etter og hvilke prinsipper borgerne av Norge skal leve etter. Det handler altså om vårt felles - og styrende - verdisett. Saker av prinsipiell karakter bør behandles demokratisk, som krever åpenhet og diskusjon. Argumenter for og imot skal presenteres, og enhver skal kunne ytre sin mening. Men så blir vi altså heller vitne til at en slik prinsipiell sak avgjøres på bakrommet, dertil som en hestehandel mellom regjeringspartiene, som presenteres på Justisdepartementets hjemmesider fredag 19.desember - da Norge var gått i julemodus. Heldigvis fulgte noen med, og noen sa ifra, og media klarte også til slutt å oppfatte at store ting var på gang. Men like lite som regjeringen har grunn til å være stolte av sitt forslag, har de grunn til å være stolte av saksbehandlingen. Oppførselen hører hjemme i stater vi ikke liker å sammenligne oss med.

Samtidig er det innlysende at regjeringen har lite eller ingenting forstått. Omtrent på dagen med blasfeminederlaget, så dukker det opp en ny prinsipiell sak, også denne avgjort på bakrommet i antidemokratisk stil. Denne gangen er det bestemt å endre politiets uniformsreglement slik at det blir tillatt for muslimske politikvinner å bruke hijab i tjenesten.

Saken er altså så prinsipiell at saksbehandlingen unndras offentligheten. Når det gjelder offentlighetslovens § 15, første ledd, lyder den slik: ”Når det er nødvendig for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar, kan organet gjere unntak frå innsyn for dokument som organet har innhenta frå eit underordna organ til bruk i den interne saksførebuinga si. Det same gjeld dokument som eit departement har innhenta frå eit anna departement til bruk i den interne saksførebuinga si.”

Jeg vil gjerne vite hva det er med denne saken som gjør saksbehandlingen kvalifisert til å være unntatt fra offentligheten. Jeg vil ha forklart hva i dette som skulle ”sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser”. For meg er dette nok et bevis på en særdeles autoritær behandling av prinsipielle saker, og jeg finner meg ikke i å være et gissel for en verdidreining av samfunnet uten at jeg gis tilgang til å verken kjenne beslutningsgrunnlaget eller til å få ta del i avgjørelsen ved å ytre min mening.

Personlig er jeg imot hijab til politiuniformen. Ikke bare fordi det er en personlig effekt, men også fordi jeg er sterkt imot de verdier den representerer. Jeg har ingen planer om å tilrettelegge Norge for hijabens patriarkalske og politiske budskap, og har heller ingen respekt for påstanden om islams religiøs plikt for kvinner å bruke hijab. Tvert om finner jeg hijaben stigmatiserende, da den nettopp nedgraderer kvinner som ikke bruker hijab.

Jeg tror heller ikke borgerne av Norge ønsker å tilrettelegge for at muslimer skal få tilkjennegi sitt verdistandpunkt og religiøse ståsted når de er i politiets tjeneste. Langt de fleste er nok fornøyd med politiets verdinøytralitet, og ønsker at det skal fortsette slik.

Regjeringen blir mer og mer antidemokratisk. Prinsipielle saker vedtas på bakrommet uten at det åpnes for en offentlig debatt. Deres tilrettelegging for islam begynner å bli et alvorlig samfunnsproblem, og må stoppes.