Kjønnslemlestelse

Hvor er justisministeren, helse- og omsorgsministeren, integreringsministeren, barneministeren – og statsministeren?

På fredag var det et historisk fengslingsmøte i Oslo tingrett. En far (46) av gambisk opprinnelse ble satt i varetekt, mistenkt for kjønnslemlestelse av fem av sine seks døtre. Det er første gang i norsk rettshistorie at noen står tiltalt for å ha lemlestet sine barn. Saken går tilbake til 2005, da HRS anmeldte familien for kjønnslemlestelse av de fire døtrene som regelrett er dumpet i Gambia. HRS har i årevis advart om at barn forsvinner fra Norge, om jentebarn som lemlestes, men hva gjør Regjeringen? De sitter musestille og håper det skal gå over. Problemet passer dem politisk dårlig. Eventuelle tiltak som ikke handler om informasjon og dialog kan føre til at noen roper opp om stigmatisering. I det flerkulturelle Norges navn klarer vi ikke å stoppe tortur av jentebarn. Når skal denne statlige rasismen ta slutt?

Rita Karlsen, HRS

Den historiske saken om kjønnslemlestelse ble utløst fredag 6. juni da en far (46) av gambisk opprinnelse ble varetekstfengslet i 4 uker med brev- og besøkskontroll, mistenkt for å ha fått kjønnslemlestet fem av sine seks døtre. Jentene er 5, 7, 10, 13 og 14 år. I tillegg har familien en datter på 3 år. Også moren, av gambisk opprinnelse, er siktet for å ha fått kjønnslemlestet døtrene. Men hun er gravid med parets syvende barn, og for syk til å bli fengslet.

Alle i familien er norske statsborgere. Jentene på 3 og 5 år bor i Norge, mens jentene på 7, 10, 13 og 14 år bor i Gambia hos en av far sine to koner der. Der har de vært siden 2003, altså siden de var 4, 7, 10 og 11 år. Da var hele familien i Gambia, inkludert den nå 5 år gamle jenta (som da bare var 2 år). Men mens mor, far og 2-åringen dro tilbake til Norge, måtte de fire bli igjen. I 2005, da HRS oppsøkte familien i Gambia, hadde far også fått ett barn med en av konene der. Om han har fått flere barn i Gambia siden 2005, har vi ikke undersøkt. Også barna som far får med sine koner i Gambia er norske statsborgere. Det følger av statsborgerskapsloven, der det heter:

Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger. Dør faren før barnet blir født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde. Statsborgerloven § 4 (Erverv ved fødsel)

HRS har i årevis jobbet for at de fire døtrene som er dumpet i Gambia, skal få komme hjem til Norge. Vi har solide mistanker om at alle de fire jentene er lemlestet, noe vi har utredet i rapport ”Norskfødte jenter kjønnslemlestes”, som nettopp bygger på våre erfaringer fra Gambia i 2005. Da vi anmeldte saken samme år, var politiet i villrede. Jentene var i Gambia, mor her, far litt her og der, men det var lite å gripe fatt i da ”bevisene” (jentene) ikke var i Norge.

Etter at familien har fått flere jentebarn, har det utløst bekymring for at også disse kunne være lemlestet. Barnevernet ønsket at de to herboende jentene på 3 og 5 år skulle undersøkes. Det ble da avdekket at 5-åringen er kjønnslemlestet, mens 3-åringen ikke er det. 3-åringen har da heller ikke vært i Gambia, mens 5-åringen har vært der. Dette styrket politiets mistanker om at også de fire i Gambia er lemlestet, hvilket førte til at de tok opp igjen vår anmeldelse fra 2005, og siktet familien for kjønnslemlestelse av fem av døtrene. Den eneste måten å få bekreftet eller avkreftet dette på, er å undersøke jentene. Men de er fortsatt i Gambia, og far nekter å samtykke til at jentene får komme tilbake til Norge.

På bakgrunn av lemlestelsen av 5-åringen tok barnevernet et hastevedtak og fratok mor og far omsorgsretten for de to herboende barna. Problemet er at barnevernmyndighetene forholder seg til barnevernloven, men denne gjelder kun for barn som oppholder seg i Norge. Derfor kan ikke barnevernet gjøre noe for jentene i Gambia, og de kan heller ikke ta fra foreldrene omsorgen for barn som ikke er i Norge. Moralen er således: få barna ut av Norge, og du redder ditt eget skinn.

Denne problematikken la HRS frem for Regjeringen i 2004 i rapporten ”Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn”. Her gjennomgikk vi alle sentrale lover og regler på området, blant annet retningslinjene for håndtering av denne type saker. For i 2002 fremla daværende Barne- og familiedepartementet egne retningslinjer for håndtering av saker med etterlatte barn i utlandet.[i] Formålet med retningslinjene var å klargjøre hvem som har ansvaret for returspørsmålet og eventuelt den videre oppfølgningen av barnet etter tilbakekomst til Norge.[ii] Retningslinjene sier at det ”… er lite eller intet barnevernstjenesten kan bidra med før barnet eventuelt er tilbake i landet.”

Retningslinjene fastlegger at hvis barneverntjenesten mottar opplysninger om barn etterlatt i utlandet, skal den avklare om det er opprettet en barnevernssak på det aktuelle barnet eller barna før familien forlot Norge og i tilfelle hvor saken står. Det heter videre at dersom barneverntjenesten har igangsatt undersøkelsessak på grunn av bekymring for barnets omsorgssituasjon/iverksatte hjelpetiltak i familien før barnet forlot Norge, skal barnevernet vurdere om det er grunnlag for å sende en anmodning til barnevernmyndighetene i det landet barnet oppholder seg om å følge opp barnet. Men samtidig heter det at det er opp til myndighetene i vedkommende land å avgjøre om og på hvilken måte slik oppfølging skal skje. Hvis det foreligger vedtak fra barnvernstjenesten om å frata foreldrene/foresatte omsorgen for barnet (før familien forlot Norge), vil norsk myndigheter overfor visse land kunne kreve barnet tilbakelevert etter Haagkonvensjonen om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring av 25.oktober 1980 eller etter Europarådskonvensjonen om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar m.v. av 20. mai 1980 (som gjelder barn opp til 16 år).[iii]

Retningslinjene påpeker videre at de færreste land påtar seg å dekke kostnadene ved saker etter Haagkonvensjonen. Dette innebærer at det organet som krever tilbakelevering (i denne sammenheng barnevernstjenesten) må bære kostnadene. Normalt vil disse kostnadene være utgifter til advokat i mottakerlandet og reiseutgifter i forbindelse med hjemreise. Overnevnte vil imidlertid bare gjelde i saker der barnevernet har vedtatt å frata foreldrene/foresatte omsorgen for barnet. I de andre tilfellene gjelder det at barna er foreldrenes/foresattes ansvar, og følgelig er det disse som må dekke utgiftene til hjemsendelse av barnet. Det heter at økonomisk støtte fra det offentlige ikke kan påregnes, men at UD har mulighet til å innvilge et nødlidenhetslån. Et slikt lån krever at lånetaker skal være registrert bosatt i Norge og ha fast inntekt i form av lønn eller trygd (ikke sosialstøtte). Videre har utenriksstasjonen mulighet til å forskuttere hjemreiseutgiftene og kreve refusjon hos ansvarlig myndighet (som i følge retningslinjene i mange tilfeller vil være barnvernstjenesten), dersom foreldrene ikke kan eller vil finansiere barnets retur til Norge.

Avslutningsvis i retningslinjene hevdes at det kan være tilfeldig hvilken offentlig myndighet som først mottar opplysning om at et mindreårig barn er etterlatt i utlandet. For å sikre best mulig oppfølging av de barna det gjelder, skal samtlige instanser som blir kontaktet i disse sakene umiddelbart gi beskjed til UD (hvis barnet er norsk statsborger) eller til UDI (hvis barnet er utenlandsk statsborger). Videre forutsettes det at sakene gis høy prioritet.

Men selv om det blir påpekt at slike saker skal gis høy prioritet, er det fortsatt den politiske uviljen som er den største bøygen. Regjeringen vet at dette ikke fungerer i dag. Verken politi eller barnevern har det nødvendige handlingsrommet når barn allerede er ute av landet. Da vi la frem problematikken i 2004, for øvrig også i et eget møte med nåværende statsminister Stoltenberg, var standardsvaret til daværende Bondevik-II-regjering at de ikke trodde at det var så mange norske barn i utlandet. Altså samme argumentasjon som nåværende Regjering benytter i forhold til andelen norske jenter som er kjønnslemlestet. (En ”forskningsrapport” hevder at kun 15 norske jenter er kjønnslemlestet de siste to år. Rapporten misbrukes rått av Regjeringen).

Slik sett har politiet bare ett virkemiddel for å få de fire jentene hjem til Norge. De må få foreldrenes samtykke, hvilket de med all sannsynligheten vil nekte for alt det er verdt.

Og hva er det verdt?

Her kan både justisministeren, helse- og omsorgsministeren, integreringsministeren, barneministeren og statsministeren bidra. De kan gjøre som daværende integreringsminister Bertel Haarder i Danmark gjorde i en lignende sak i 1997: Han truet med å stoppe alle økonomiske bidrag til en familie som hadde dumpet sin datter i Somalia – inntil jenta var tilbake på dansk jord. Og familien måtte betale reisen for jenta fra Somalia til Danmark selv, eventuelt det ble trukket fra barnetrygden. Jenta var tilbake innen 14 dager.

Money talks – og jeg er ikke i tvil om at et slikt virkemiddel vil få fart i sakene. Det gir foreldrene lite valg. Blir det stopp i de offentlige ytelser, kan de heller ikke betale for jentene der nede.

Denne familien, om enn norske statsborgere, er lite av det vi forbinder med norsk. De tar svært lite del i det norske samfunnet, men vet å utnytte det norske velferdssamfunnet. De separerte seg i år 2000. Da var de fire jentene 1, 3, 7 og 8 år. Siden har de fått to jenter til, og venter altså nå det syvende barnet. Dobbel barnetrygd, kontantstøtte og andre særordninger er belønningen til familien fra det norske samfunnet.

Faren er tidligere dømt for trygdesvindel. I 2002, i samme rett som han nå står tiltalt for kjønnslemlestelse, ble han dømt til 18 dagers ubetinget fengsel og ilagt saksomkostninger på 2 000 kr. for svindel med dagpenger på 43.913 kroner. Han fant vel da ut at det var lettere å få tilgang på penger ved å ha en fødemaskin. Siden det er svært liten oppfølging fra norske myndigheter hva gjelder kontroll med realiteten av separasjoner og skilsmisser, så var veien kort til å ta ut separasjon. Kanskje er også planen hans, som mange andre HRS kjenner til, å skille seg fra henne og hente en av de andre konene i Gambia til Norge på såkalt familiegjenforening. Og fortsette med henne i det samme mønsteret. For så lenge han har en kone der nede, er barnepass ordnet. Dessuten begynner de eldste jentene (13 og 14 år) nå å bli så store, at de mer eller mindre kan overta morsrollen og bistår med husarbeidet. Om få år er de dessuten gifteklare, og da kommer de tilbake til Norge – med en gambisk ektemann og kanskje noen barn som allerede er født. Da søkes det om familiegjenforening i Norge. Men mens ektemannen blir her, returneres barna og eventuelt kona tilbake.

Kilder har også fortalt oss at familien er registrert på to boliger i Oslo. Den ene skal moren og barna være registrert på, mens den andre er ektemannen registrert bosatt på – med poste restante adresse til nærmeste postkontor. Dette indikerer at han ikke bor der. Hypotesen er at separasjonen er proforma for å utløse flere trygder, som enslig forsørgertrygd til moren, kommunal bolig, og barnebidrag som pålegges faren, men som det offentlige betaler dersom han ikke har økonomiske midler. I tillegg kan han leie ut boligen som er tiltenkt han, mens han selv fortsatt bor sammen med sin (fraseparerte) kone. Våre kilder mente det er sannsynlig at nevnte boliger er kommunale.

Alt dette har norske myndigheter og Regjeringen visst om i tre år. De kjenner denne saken, og de vet at det er et mønster som flere følger. Men de løfter ikke en finger for å få satt en stopper for det. Til tross for at de involverte jentene etter all sannsynlighet er lemlestet.

Denne, og lignede saker, kunne derimot ha vært stoppet. Hvis det hadde vært politisk vilje til stede. Nå kan derimot Regjeringen vise handlekraft. Men de tør ikke. Prisen betales av fire jenter dumpet i Gambia mens foreldrene er her. Ute av syne, ute av sinn.

Du kan lese mer om saken her:

Dagbladet.no: Barnevernet får ikke hente jentene hjem fra Gambia

Op.no: Tipses jevnlig om omskjæringMoreover.com: Couple charged with circumcising daughters

NRK.no: Omskjærere tilbyr seg å komme

ABC Nyheter: Får mange tips om omskjæringVG.no: Tipses om omskjæring i NorgeNRK.no; Vanskelig å få jentene hjem

P4.no: Brustad må gå

NRK.no;: Vanskelig å få jentene hjemEnebakk avisBrustad må gåMoreover.com: Couple face charges in mutilation of girlsVG.no: Feiret etter at døtrene var omskåret

Hegnar.no: Mener Brustad må gåRegisterguard.com: Couple charged with circumcising daughtersMoreover.com: Parents detained over daughters’ FGM in GambiaSignonsandiego.com: Couple charged in Norway over genital mutilation of 5 daughtersDagbladet.no: Advarer mot heksejakt etter omskjæringssiktelseVL.no: Varetektsfengsling etter kjønnslemlestelseVL.no: Historisk siktelse for kjønnslemlestingNRK.no: Siktelser sender viktige signalerTV2.no: Glad for siktelseKvinnheringen.no: Ektepar siktet for kjønnslemlestelsePolitiken.dk: Norsk par sigtet for at omskære fem døtreDagbladet.no: Faren (46) gjemte seg for Dagbladet.noNyhetsbilkk.no: Kjønnslemlestelse – historisk fengslingsmøte i dagVG.no: Ektepar siktet for kjønnslemlestelse av fem døtre NRK.no: Kjønnslemlestet barna

Dagbladet.no: Ektepar siktet for kjønns-lemlesting av fem døtre

[i] Dokument Q 1038 B.

[ii] Det fremkommer også i retningslinjene at det er Utlendingsdirektoratet og Utenriksdepartementet ved den aktuelle utenriksstasjon som skal avgjøre om foreldrene, eller andre i deres sted, unnlater å ivareta omsorgen for barnet.

[iii] Nærmere informasjon om hvilke land som har ratifisert konvensjonene gis i Justisdepartementet. Hvis barnet er etterlatt utenfor konvensjonsstatene vil eventuelle forsøk på tilbakelevering måtte gjøres gjennom ordinære diplomatiske kanaler.