Rita Karlsen, HRS
Jeg innrømmer at jeg har latt meg opprøre av debatten om de 450 såkalte asylbarna og i dag sprakk det. Sprekken lot jeg først utfolde seg på Facebook, der jeg skrev:
Jeg hadde bestemt meg for ikke å kommentere den såkalte asylbarn-saken, men nå klarer jeg ikke mer! Jeg er rasende av den propagandajournalistikken som utspiller seg. Jeg er kjenner en viss desperasjon over at medier, aktivister og noen politikere turnerer rundt med sine gode meninger, mens de trer sin egen lysende glorie rundt halsen på oss som tenker annerledes. Selvfølgelig ønsker alle at alle barn i verden, og i alle fall de som er født og/eller har tilnærmet hele sin oppvekst i Norge, skal få bli i fantastiske Norge! Hvem ønsker ikke alle barn det beste? Som en av mødrene til ett av disse barna sa til media her om dagen: Hvorfor har ikke våre barn rettigheter, gjelder ikke lover og regler for dem? Men tror du journalisten spurte om det samme ikke gjaldt for foreldrene? Nei da. Dette er foreldre som selv har brutt lover og regler ved å nekte å forlate Norge etter avslag, og som slik sett har klort seg fast i håp om at ”botid” skal gi dem opphold – og da først og fremst via barna. Men de samme har ikke noe beskyttelsesbehov, hvis saksbehandlingen har rett, derimot ønsker de seg et bedre liv enn hva deres hjemland kanskje kan tilby. Og media fremstår på sitt verste: barn eksponeres inntil det absurde, de intervjues, filmes og fotograferes, og deres venner likeså. Foreldre forteller gråtkvalt om at barnet ikke kjenner noe annet enn Norge. Selvsagt ikke! Hvordan skulle de det? Foreldrene har jo holdt dem her, til tross for at de samme foreldrene vet at de ikke har fått opphold i Norge. Men jeg tør vedde på at om disse hadde fått opphold, ville det ikke tatt lang tid før en rekke av de samme sporenstreks hadde dratt på lange opphold i hjemlandet for at ”barnet skulle lære om sin egen kultur” – for da er selvsagt det viktig!? Kanskje media skulle følge opp med å intervjue noen barn (med opphold, eventuelt født her) som per i dag er på lange (og for mange: ufrivillige) opphold i foreldrenes hjemland. Dra til eksempelvis Pakistan, Marokko, Somalia – jeg skal være behjelpelig med å finne adresselister. Ikke ville jeg blitt særlig overrasket heller om ”hjemlandet” straks var mer attraktivt når mange av de samme barna skal finne seg ektemake. Jeg hater denne dobbeltmoralen som noen utviser – og oppfordret så til å lese dagens artikkel av Jon Hustad om Venstres dobbeltmoral i flyktning- og asylpolitikken.
Uredelig debatt
Mitt ikke bare driver medier, aktivister og politikere ren propaganda, de har også lagt seg på en svært uredelig debattlinje. Jeg skal konsentrere meg om ett av argumentene her:
Det er blitt henvist til at Norge (med Arbeiderpartiet og statsminister Jens Stoltenberg i spissen) ikke selv forstår vårt lovverk hva gjelder å hensynta barns beste. Nettopp at disse barna har vært i Norge så lenge, uavhengig av hvorfor de har vært her, skal gi barna (og deres familier) opphold, da barna ikke skal lastes for foreldrenes feil. Det mener mange at vårt lovverk sier. Og for virkelig å vri kniven inn i denne såre saken, så henvises det til Menneskerettsdomstolen – som flere ganger har dømt Norge for brudd på den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). ”Norge lærer ikke,” anføres det med dårlig skjult moralsk hovmod.
Saken fra Menneskerettsdomstolen som det spesifikt har vært henvist til i denne saken, er den såkalte Nunez-saken.
Nunez-saken
Denne saken handler om Mirtha Ledy de Leon Nunez (37), en dominikansk statsborger bosatt i Oslo. Hun kom til Norge i januar 1996. To måneder senere ble hun idømt bot for butikktyveri og sendt ut av landet. Hun fikk to års innreiseforbud til Norge.
Det tok imidlertid ikke mer enn fire måneder før Nunez var tilbake i Norge. Denne gangen med et falskt pass, utstedt i et annet navn. Fire måneder senere (i oktober 1996) giftet hun seg med en norsk statsborger og søkte om oppholdstillatelse. I søknaden opplyste hun at hun aldri hadde vært i Norge og at hun ikke tidligere var straffet.
Nunez ble først innvilget en arbeidstillatelse og fikk bosettingstillatelse i 2000. Det var kommet til brudd med ektemannen og hun innledet et samliv med en dominikansk mann i 2001. De fikk to døtre, født i henholdsvis 2002 og 2003. Men allerede i desember 2001 ble hun hentet av politiet på arbeidsplassen etter at politiet hadde mottatt tips om hennes lovstridige forhold. Hun tilsto da at hun hadde brukt et annet pass for å muliggjøre opphold i Norge i strid med innreiseforbudet ilagt av myndighetene i 1996.
Først i april 2005 trakk Utlendingsdirektoratet tilbake tillatelsene hennes og avgjorde at hun skulle utvises og ilegges innreiseforbud i to år. Samme år, i oktober 2005, ble hun og barnefaren separert. Nunez hadde den daglige omsorgen for barna inntil faren i 2007 ble tilkjent foreldreansvaret og den daglige omsorgen ved en dom i tingretten.
Nunez klaget på utvisningen, men i april 2009 opprettholdt Høyesterett avgjørelsen om utvisning og to års innreiseforbud. Saken ble klaget inn til Menneskerettsdomstolen.
Nunez mente at utvisningen var en krenkelse av retten til respekt for familielivet etter artikkel 8 i EMK, under henvisning til at avgjørelsen om utvisning og to års innreiseforbud innebar at hun ville bli skilt fra sine to små døtre.
For ordens skyld gjengir jeg denne artikkelen:
Art. 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv
1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Nunez vant frem i domstolen, men det er likevel verdt å merke seg hvordan domstolen argumenterer:
Domstolen påpekte innledningsvis at art. 8 ikke innebærer en generell forpliktelse for medlemsstatene om å respektere immigranters valg av oppholdsland eller å autorisere familiegjenforening. Med andre ord kan ikke enhver selv bestemme hvilket land en vil bo i, ei heller selv bestemme en familiegjenforening. Videre påpekte domstolen at i spørsmål som både omhandler familieliv og innvandring, vil det være en rekke individuelle omstendigheter som må ivaretas. Ei heller fant domstolen argumentet fra Nunez om at utvisning bare skal skje i tilfeller hvor vedkommende er blitt dømt i en straffesak, som gyldig. Tvert om viste domstolen til at myndighetene må kunne ty til sanksjoner som utvisning som et effektivt tiltak mot alvorlige eller gjentatte brudd på utlendingslovgivningen. Dermed var ikke utvisning som sådan i strid med art. 8.
I tillegg var domstolen enig med Norge i at Nunez’ mange brudd på utlendingslovgivningen var av alvorlig art. Hun hadde brutt toårsforbudet mot innreise i landet ved å returnere fire måneder etter at hun ble utvist. Hun hadde bevisst gitt misvisende informasjon om sin identitet, tidligere opphold i Norge og straffbare forhold. På denne måten skaffet hun seg, og fikk fornyet flere, oppholds- og arbeidstillatelser, og senere fikk hun også en bosettingstillatelse hun ikke var berettiget til. Videre ble det påpekt at Nunez inntil den første innreisen til Norge hadde bodd hele livet i hjemlandet, samt at hennes to barn ble født under et samliv med en dominikansk mann.
Dette fikk domstolen til å slå fast at Nunez tilknytning til hjemlandet veide tyngre enn den tilknytning hun hadde opparbeidet seg i Norge gjennom ulovlig opphold og uten en legitim forventning om å få bli.
I tillegg mente domstolen at det ikke er utslagsgivende at det hadde gått nesten fire år fra det ulovlige forholdet ble oppdaget til avgjørelsen om utvisning ble fattet.
Når nå likevel Nunez vant frem i domstolen, og dermed fikk bli i Norge, er det nettopp med hensyn til hennes to døtre – og deres spesifikke situasjon. Domstolen merket seg at døtrene hadde bodd sammen med moren fra fødsel inntil barnefaren fikk foreldreansvaret i 2007, dertil to år alene med moren. Videre la domstolen til grunn av foreldrenes separasjon hadde ført til stress for barna, ikke minst ved å ha blitt flyttet fra moren til farens hjem, og at morens utvisning kunne føre til ytterligere stress for barna. Domstolen kom således til at en utvisning av mor med to års innreiseforbud utgjorde et svært vidtrekkende tiltak overfor barna.
Men, som saken over bevitner, handler dette ikke om hvorvidt familier i Norge, endog med barn og lang botid, kan ”kreve sin rett” til å bo her. Og det er akkurat det Antwi-saken forteller:
Antwi-saken
Denne saken handler om Henry Antwi, en ghanesisk statsborger, samt hans kone og datter, sistnevnte er begge norske statsborgere. De er bosatt i Oslo.
I 1998 kom Antwi til Tyskland. Der skaffet han seg et falskt pass som forteller at han er portugisisk statsborger. I Tyskland møtte han sin fremtidige kone, som hadde forlatt Ghana som 17-åring og blitt gjenforent med sine slektninger i Norge. Antwi reiste til Norge med henne, og i 2000 ble han innvilget fem års bosettings- og arbeidstillatelse. De fikk en datter, født i 2001 i Norge, og paret giftet seg i Ghana i 2005.
Men samme år, i 2005, ble Antwi arrestert i Nederland, da nederlandske myndigheter oppdaget at passet hans var forfalsket. Dette utløste et vedtak i UDI (i mai 2006), der han ble utvist fra Norge med fem års innreiseforbud i. Han klaget, men denne ble avslått av Utlendingsnemnda (UNE).
Tingretten kom derimot til motsatt resultat, og fant at utvisning var et uforholdsmessig tiltak i forhold til Antwis datter. Men flertallet i lagmannsretten kom til samme resultat som UDI og UNE, og anken ble avvist av Høyesteretts ankeutvalg.
Saken ble klaget inn til Menneskerettsdomstolen, med påstand om brudd på EMKs art. 8. Utvisningen ville ifølge Anwti forstyrre forholdet mellom konen og datteren på en måte som ville innebære langvarige skadevirkninger for datteren.
Domstolen påpekte innledningsvis at medlemsstatene innenfor rammene av sine internasjonale traktatforpliktelser har rett til å kontrollere utlendingers innreise og opphold på territoriet. Videre merket domstolen seg at Antwi hadde skaffet seg bosettings- og arbeidstillatelser etter å ha søkt under falskt navn, på grunnlag av et forfalsket pass og fødselsattest. Hans opphold i Norge hadde derfor hele tiden vært av ulovlig karakter.
Og vel så interessant: Domstolen viser i denne sammenheng nettopp til Nunez-saken. Det påpekes at relevante momenter er i hvilken grad familielivet blir avbrutt, styrken i båndene til medlemsstaten, hvorvidt det eksisterte uoverstigelige hindringer for å reetablere familielivet i et annet land, og om innvandringspolitiske eller ordenshensyn talte for utvisning.
Et annet sentralt vurderingstema er om familielivet ble etablert på et tidspunkt da de involverte var kjent med at innvandringsstatusen til en av dem var av en slik karakter at utsiktene til å opprettholde familielivet var usikkert. Hvis så er tilfellet kan utvisning av utenlandske familiemedlemmer bare være i strid med art. 8 i ekstraordinære tilfeller.
Domstolen viser til at Antwi ble idømt utvisning og femårig innreiseforbud på grunn av alvorlighetsgraden av bruddene på utlendingsloven, og anfører at muligheten for å reagere på brudd med utvisning, er et viktig allmennpreventivt tiltak for å sikre respekt for utlendingsloven. De viser deretter til at Antwi ikke har hatt noen form for tilknytning til Norge før han møtte sin kone, samt at han bevisst oppga falsk identitet ved innvilgelsen av bosettingstillatelsen og således ikke har noen rimelig forventing om å kunne bli i landet.
Når konen, som også sammen med datteren, er en av klagerne i denne saken, anfører domstolen at hun hadde kommet til Norge på familiegjenforening i 17-årsalderen. Hun er norsk statsborger, og har familie- og arbeidstilknytning i landet. Men domstolen finner likevel at selv om hun trolig ville oppleve det vanskelig å reise tilbake til Ghana for å bosette seg med ektemannen, er det ingen spesielle hindringer for dette.
Hva gjelder datteren anfører domstolen at hun er norsk statsborger, har levd hele sitt liv i landet, er fullstendig integrert i det norske samfunnet og snakker norsk med foreldrene hjemme. Hennes tilknytning til Ghana er svært begrenset, etter tre besøk i landet og liten kjennskap til språket. Videre noterte Domstolen at hun som 10-åring har stort behov for daglig kontakt med foreldrene sine, og at hun er like sterkt bundet til faren som til moren. På denne bakgrunn mener domstolen at effektueringen av utvisningsvedtaket ikke ville være fordelaktig for henne.
Likevel: Domstolen finner ikke at det er noen grunn til å tvile på norske myndigheters vurdering om at det ikke eksisterte uoverstigelige hindringer mot at familielivet kunne reetableres i Ghana, eller at familien kunne opprettholde kontakten.
Antwi, kona og datteren fikk således ikke medhold i saken, og utvisningsvedtak med tilhørende innreiseforbud, effektueres.
Barns beste – bare i Norge?
Som Nunez- og Antwi-saken forteller oss er det individuelle hensyn som vektlegges i alle saker. I Nunez-saken ble barna antatt som mer sårbar enn i Antwi-saken, men vel så viktig: Begge dommene bevitner at det fra juridisk hold legges vekt tilknytning til Norge, og at det ikke bare er i Norge at familieliv kan opprettholdes.
At samtlige av de 450 asylbarna har foreldre som har nektet å ha forlatt Norge til tross for utvisningsvedtak, har unektelige gitt de samme barna tilknytning til Norge, men måten det er gjort på viser alt annet enn respekt for utlendingsloven.
Jeg betviler således at noen av disse familiene ville fått opphold i Norge om de skulle gå til Menneskerettsdomstolen, og det til tross for at noen hevder at det er menneskerettighetsbrudd å sende disse familiene hjem igjen. Det finnes tross alt andre land det er mulig å bo i, selv om en del ikke synes å tro at det gjelder for andre barn enn de norske som sendes ut for lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland. De er det ingen som går i tog for.