Kronikken En lydløs bombe, hos aftenposten.no gitt tittelen Hvorfor forteller ikke mediene hva en ikke-vestlig innvandrer koster? har fått nesten 12 000 anbefalinger til facebook. Det er ”helt vilt”, for å bruke et folkelig uttrykk, som passer i denne sammenhengen, for det er folkedypet som taler. En sammenlikning: debatten om kultur, der journalist Jon Hustads kronikk i samme avis, Ikkje min kulturminister, fikk nesten 8 000 færre anbefalinger. De over 4 000 delingene til facebook ble likevel ansett som en overveldende respons, hvilket det var.
Jeg tror folk føler en genuin uro over mangel på kontroll ved landet de så høyt skatter. Økonomisk og verdimessig. Hva vil morgendagen bringe? Det brant i Stockholm i helgen. Når vil det brenne i Oslo (mer enn et par biler)? Hva med pensjonen min når den dagen kommer? Vil jeg få tilsvarende beløpet man får i dag?
Til det siste spørsmålet kan jeg selv svare et klart nei. Troen på det har jeg for lengst mistet.
Vi er mange som har blitt en smule mer realorienterte, inkludert lederen av SU, Andreas Hasle, som to dager før nasjonaldagen uttalte til Klassekampen at venstresiden har vært for opptatt av rettigheter og for lite opptatt av å sette krav til innvandrere. I samme avis dagen etter nasjonaldagen, grep Edvard Hoem begjærlig fatt i Hasles utspill og gjorde det til sitt eget. Han sier:
For meg var SU-leiarens krav forløysande ord. Han råkar rett i hjartet på ein mistillit som rår mellom den raudgrøne regjeringa og ein del av veljarane, og som kanskje ikkje er heilt grunnlaus. Når Høgre rular på meiningsmålingane, er det ikkje fordi folk vender ryggen til velferdssamfunnet, er lei offentlege tiltak eller solidariske ordningar. Men mange meiner at ytre venstre har gløymt samanhengen mellom plikt og rett. I staden for solidariteten som seier: I dag deg, i morgon meg, har somme radikalarar utvikla seg ein slags ansvarslaus altruisme, som på ein måte er vrengebildet av den totalitære liberalismen fordi den underslår at mennesket er eit samfunnsvesen: Skal vi leva saman, må vi ha eit minimum av fellesverdiar.
Hoem går lengre enn dette. Han mener et solidarisk samfunn ikke handler om at alle kan kreve de samme rettighetene. Det betyr at han mener som HRS at man som innvandrer må opptjene rettigheter til velferdsgoder?
Eit solidarisk samfunn inneber ikkje at alle skal nyte dei same rettane, uavhengig av samfunnsinnsats. Ein kan ikkje nyte goda, men snu ryggen til pliktene. Det solidariske samfunnet bygger på det gamle slagordet: I dag deg, i morgon meg. Det må vera eit minstekrav at alle norske borgarar at dei går inn for å lære seg norsk, slik at barna deira kan bli likeverdige med norske barn når dei kjem i skolen. Dei må søke arbeid. Dei må skaffe seg kunnskap om dei verdiane som det norske samfunnet bygger på. Elles risikerer vi at vi ein dag må føre alle kampane på nytt, som ein av mine forfattarkollegaer uttrykte det.
Hoem stiller også et viktig spørsmål ved likestillingsidealet vårt. Skal vi akseptere at innvandrere holder hustruen og døtrene nede? Skal de tross mangel på respekt for likestilling kunne motta velferdsgoder? spør Hoem. Jøss, han mener altså at de ikke skal kunne det?
Dersom ein mottar norske velferdsgode, men ikkje respekterer hundre års kamp for likestilling av kvinner og menn, men hevdar sin rett til å halde både koner og døtrer nede, kan vi akseptere det? Det er uhaldbart når innvandrarkvinnene aldri kjem ut i jobb. Dei er komne for å bli, dei må lære norsk, av omsyn til seg sjølve og barna sine. Dei skal ikkje lenger leva innanfor si eiga nasjonsforteljing, men lære den norske forteljinga å kjenne for ikkje berre vera innfl yttarar, men medborgarar.
Men kvifor grip eg meg i å tenke at Halse er ein modig maur og at eg sjølv er modig når eg seier meg samd i det som er innlysande? Kan det vera at visjonen om den solidariske samfunnsordenen er blitt gløymt til fordel for ei likskapstenking som ikkje omfattar plikter? For nordmenn som har slite eit langt liv blir det fort til at det er for mange gratispassasjerar både blant både gamle og nye landsmenn.
Jeg vil anta at Hoem – i god venstreradikal ånd – ikke vil ta i HRS med ildtang. Men så mener han altså det samme som oss – han også. Velkommen ca 10 år etter i samme tankebaner. Hjertelig velkommen, forresten.
Aftenposten må prioritere, selvsagt. Det var derfor ikke plass til min kronikk i papiravisen, kun på nettet. Kronikken som ble prioritert i første papirutgave etter min nettkronikk ble publisert, var signert svenske Henrik Arnstad og handlet om fascismen: Facismen har aldri stått sterkere Fascistene er Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti og Fremskrittspartiet! Under 500 personer anbefalte denne til facebook, og kommentarene hos Aftenposten er ikke blide. Hvorfor fant Aftenposten denne kronikken verdt å prioritere?
Her er forfatterens beskrivelse av Frp:
Er Frp et høyrepopulistisk og rasistisk parti som er sterkt påvirket av fascismen? Eller har de lagt høyrepopulismen bak seg og blitt et fascistisk parti? Jeg kan ikke svare på hvor på gråskalaen Frp befinner seg.
«Snikislamisering»
Det fascistiske elementet hos Fremskrittspartiet manifesterte seg eksempelvis i mars 2009, da partileder Siv Jensen erklærte at kampen mot «radikal islam» var «vår tids viktigste kamp» og sammenlignet islam med nazisme. Hun anså at den norske nasjonen var utsatt for «snikislamisering», det vil si at muslimer i hemmelighet konspirerte for å ødelegge Norge (sistnevnte her er forfatterens egen tolkning, og har aldri blitt sagt fra Frp-ledelsen, min mrknad).
Ideen om den parasittiske orientaleren som konspirerer for å oppnå verdensherredømme finnes i mange fascismer, mest oppmerksomhet har dette fått i nazismens syn på jødene. Et annet grunnlag for den fascistiske ideologien finnes i ideen om nasjonens gjenfødelse. Hos Frp er ikke ideen om denne gjenfødelsen et markant trekk, men den finnes implisitt.
Den kommer eksempelvis til uttrykk i de «12 punktene som partiet mener er eksempler på islamisering av Norge». Dermed ikke sagt at Frp har tatt skrittet over til fascismen, men den fascistoide påvirkningen er tydelig. Spesielt i en nordisk fascistisk kontekst blant Sverigedemokrater, Dansk Folkeparti og Sannfinnene.
Da kan vi også hilse Edvard Hoem og Andreas Hasle velkommen i den fascistoide klubben?
Det er lov å undre seg: hvorfor kom dette overhodet på trykk i en norsk avis?
Erik Tornes svarer slik for redaksjonen i Aftenposten (i debatten under kronikken):
Hvem har sagt at vi liker budskapet? Vi publiserte Hege Storhaug for noen dager siden, i dag publiserer vi Henrik Arnstad. Debattsidene er debattantenes meninger, Aftenpostens meninger finner du på lederplass.
Jeg settes opp som Arnstads motstykke, altså ekstrem på den andre siden av skalaen? Det er vanskelig å tolke det annerledes. Ja, det koster å stå på enkeltindividets side mot tyranni og overgrep.