Fordømmelse og udokumenterte påstander

Hege Storhaug, HRS

Hvem eier godheten? Og hvem er de dårlige menneskene? Noen har klare svar på spørsmålene. Men som Bjørn Stærk skriver i kronikken i VG i dag: ”Moralsk fordømmelse er et upålitelig retorisk våpen, den er avhengig av tidsånden, og av at folk har tillit til de som bruker den.” Han fortsetter slik:

En gang var «kommunist» det verste du kunne bli anklaget for å være, men etter hvert kom mange frem til at kommunistjegerne var så fanatiske at du ikke kunne stole på dem. Da sluttet fordømmelsen å virke.

På samme måte har vi mistet tilliten til rasistjegerne. Vi tror ikke de vet hva de snakker om.

Antirasistene er langt fra alene om å bruke moralsk fordømmelse som retorisk våpen. Du møter dem i alle debatter: De som har fått det for seg at motstanderne deres ikke først og fremst tenker feil, eller har feil fakta, men at de er dårlige mennesker.

At antirasistene ikke har det lett for tiden, mener jeg var på tide. Fornuftig motstand hadde vi alle vært tjent med at de hadde fått fra dag én, altså fra de organiserte seg for over 30 år siden. Det ofte udokumenterte rasismekortet har nemlig fungert svært effektivt politisk, i den forstand at kortet har vært en bremsekloss for politisk handling. Kart og kompass har vært ute av kurs, mildt sagt. Dessuten: at hvite skulle ha mer tilbøyelighet for rasistiske holdninger enn ikke-hvite er i seg selv en rasistisk tanke. Jeg var dog sjøl en av dem som var redd for å bli stemplet som en person med grumsete holdninger, noe som kommer klart frem i min første bok knyttet til innvandringen, Mashallah. En reise blant pakistanske kvinner (1996). De organiserte antirasistene kurerte min ”lidelse” ganske raskt. Noen runder med brunskvetting i full offentlighet, og jeg ble immun. Immun fordi jeg visste godt hvem jeg var: en person som faktisk mener at likebehandling av alle uansett bakgrunn skal være en grunnpilar i samfunnet. En person som ikke tåler urett og overgrep – uansett hvem som er offeret. Derfor reagerte jeg med målløshet da de første anklagene om grums ble fremsatt i 1996. Etter et par runder i bokseringen, var jeg ferdig med ”angsten” for antirasismeindustrien og deres tilhengerskare, godhetsindustrien. Jeg hadde dessuten opplevd hudfargerasismen på nært hold pakistanere imellom i Pakistan. Jeg visste derfor at fokuset til Antirasistisk senter og dets like var nettopp ute av fokus.

Det forstår også Bjørn Stærk. Argumentasjonslogikken til industrien er slik, mener Stærk:

«Noen mener A, B og C. Det avslører dem som en X.» Hvor «X» er noe de fleste er enige om er noe riktig ille, som rasist, ekstremist, sjåvinist, kommunist, nasjonalist, fascist, homofob, mørkemann, kvinnehater, islamofob, eller islamist.

Og her stopper også argumentet, for det er ikke nødvendig å si noe mer. Er du en slik en, så sier det seg selv at du bør skamme deg, og at andre bør markere avstand til deg.

Jeg er mot å blande moral inn i faktadebatter på denne måten. For meg er det hvordan du behandler andre som gjør deg til et godt eller dårlig menneske, ikke hvordan du mener verden ser ut. Og når handlingene er onde, har til gjengjeld motivasjonen lite å si. Det har ikke noe å si at noen som sprenger en bombe i Oslo, Tel Aviv eller Oklahoma City tror de gjør det for en god sak. De er onde.

Men det er ikke ondskap å dele virkelighetsforståelsen til den som sprenger denne bomben. Ondskap oppstår først når den kobles til onde idealer eller onde handlinger.

Og det er det tross alt få av oss som gjør.

At rasismebegrepet langt på vei er ødelagt av de organiserte antirasistene og deres medløpere, er alvorlig. For rasisme uansett mot hvem, er avskyelig. De samme kreftene er i ferd med å ødelegge et annet begrep, som er langt mindre avskyelig, men som har hatt sin misjon noen år nå for å stoppe munnen på dem som har tatt seg friheten til å benytte en gammel norsk tradisjon: å kritisere overtro, religion. Det er antakelig ikke lenge til at islamofobi-kortet er rødt, altså utvist fra den offentlige samtalen. Som Stærk formulerer det:

Ingen tilhørere, ingen ideer, bare frustrasjonen over at ingen lenger skjelver når du bruker skjellsordene som en gang hadde så mye makt.

Men det var mange tilhørere i dagene etter 22.juli som med forferdelse registrerte all rasismen mot særlig muslimer som ble rapportert i media fra organisasjonshold. Jeg kan ikke huske en eneste avis eller kanal som stilte seg kritisk til påstandene. Alle løp etter talspersoner for den ene organisasjonen etter den andre for å få en saftig historie om nordmenns rasistiske gen. Et halvt år senere tok én journalist opp hansken. Kjetil Østli i Aftenposten begynte å lete etter dokumentasjon. Funnene hans stilte dagene etter 22.juli i et helt annet lys. Østli åpner slik:

Er det sant at innvandrere ble banket opp etter at bomben gikk av 22. juli? Landets 27 politidistrikter har søkt i loggene og ikke funnet en eneste hendelse.

Fire timer etter bomben gikk av i regjeringskvartalet, ble det klart at udyret var norsk og ikke-muslim. Det var i løpet av disse fire timene rasisme og vold skulle ha florert:

Dagsavisen 25. juli: «Nå ligger dere jævla tynt an. Jeg hater dere, jævla negre»,var beskjeden en somalisk mann fikk etter at bomben eksploderte, skriver avisen uten å oppgi kilde. Artikkelen fortsetter: På Facebook og Twitter kom historier om vold, trakassering, spytting og hets av folk med ikke-etnisk norsk utseende.

Aftenposten 26. juli: «Muslimer ble overfalt». – Noen muslimer er blitt direkte trakassert, noen har opplevd fysisk vold, uttalte generalsekretær Methab Afsar i Islamsk Råd Norge.

Overskrift på VG Nett 31. juli: «Muslimer ble jaget nedover gatene». Kilden til dette forteller også at en pakistansk venn av kildens nabo skal ha blitt dratt ut av en buss og banket opp av et norsk par. Dette er en historie som går igjen i ulike former.

– Etter terrorangrepet kom noen av de mørkeste holdningene frem, sa diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik til Aftenposten i romjulen. Hun fortsatte: – Vi har mye felles historie etter 22. juli. Fordommer, hets og fysiske angrep, som spesielt muslimer opplevde i timene før gjerningsmannen ble kjent, er også en del av denne historien. Slikt hat må vi bekjempe.

(…)

Norges sanne ansikt, et bilde på rasismen, ifølge noen. De alvorligste historiene har noe til felles: De kan være sanne, men de er udokumentert.

Østli sjekket kildene til de mest omtalte episodene av påstått rasisme og overgrep. Ingen kunne hjelpe med kontakt med de påståtte ofrene.

Alle har hørt noe. Men ingen har så langt knyttet navn til historiene.

Det er 27 politidistrikter i Norge. Aftenposten har bedt dem søke i politilogger etter overfall/trakassering/vold mot innvandrere i timene etter 22. juli-eksplosjonen. Alle 27 har svart. Konklusjon: Politiet har ikke registrert ett eneste tilfelle. Hverken i anmeldelser eller i logger (hendelser som ikke trenger å bli anmeldt). Selv ikke politiet i Oslo har registrert vold mot innvandrere i disse timene.

Antirasistisk senter, som har en egen mottakskasse for rasismehenvendelser, som interessant nok var tom etter 22.juli, har forklaringen:

– Hatkriminalitet er underrapportert.

Og hva sier OMOD om rasismetilfeller de fire timene Norge hold pusten?

Vi spurte Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), som dokumenterer rasisme og diskriminering, om 22. juli-hendelser. De svarer: «Vi har ikke aggregert noe ift henvendelser ifm dette.»

Partapuoli ber oss ikke være i tvil – tross ingen dokumentasjon:

– Men det skjedde mye, så det må ikke betviles. Ansatte og ungdom som brukte senteret 22. juli, gikk ut på gaten for å se, men fikk ukvemsord ropt etter seg og gikk raskt inn igjen. Flere ringte dessuten og skjelte ut faren min. De sa til ham at jeg var skyldig i at innvandrerne kom hit. Og en papirløs fra Iran vi kjenner, fortalte at han ble sparket på bussen da han ba om et sete, sier Partapuoli.

Iraneren skal ikke ha anmeldt dette. Vi har bedt Antirasistisk Senter om å sette oss i kontakt med iraneren, men de har ikke telefonnummeret hans og vet kun at han er på et mottak i nord.

Og hva med Diskrimineringsombudet? Pressekontakten svarer slik:

«Jeg kan ikke finne noen henvendelser som gjelder dette. Kanskje føler mange at det de ble utsatt for av rasisme og hets etter bomben er lite i forhold til andres lidelser, og dermed ikke tar kontakt med oss.»

Kanskje. Jeg tror likevel ikke HRS ville fått mange medieoppslag hvis vi ”kanskje” tror at noen tvangsgiftes eller kjønnslemlestes. Vi avkreves heldigvis for håndfast dokumentasjon, og det har vi alltid sørget for å ha når konkrete tilfeller er rapportert i årenes løp.

Kanskje vi får mer likebehandling i den offentlige debatten i tiden etter Østlis artikkel?

Velkommen til debatten. Når du kommenterer aksepterer du våre debattregler. Vi forventer en seriøs debatt uten personangrep. HRS forbeholder seg retten til moderering og til å fjerne upassende kommentarer. Alle innlegg forhåndsmodereres, så det kan ta noe tid før de vises på siden. Dersom du lurer på hvorfor en kommentar uteblir helt kan du henvende deg til [email protected].