Hege Storhaug, HRS
Hvor godt vurderte Vesten de islamistiske kreftenes innflytelse og muligheter for politisk makt da FN-vedtaket om å bombardere Gaddafiregimet for å beskytte de sivile ble fattet? Spørsmålet blir mer og mer presserende, og så langt tyder det på at man kan ha undervurdert ekstremistiske krefter som man hadde faktisk kjennskap til før de første angrepene på Libya ble gjennomført. Vesten kan risikere å bombe frem et verre regime enn Gaddafi-despotiet.
Jan Arild Snoen i Minerva har listet opp punktvis hva som bør ”vurderes og besvares” før militær inngripen, dette knyttet til Vestens intervensjon i Libya, mens regjeringen vår avviser intervensjon i Elfenbenskysten:
Hvor alvorlig og akutt er faren for dem vi vil beskytte?
Er andre virkemidler uttømt?
Hva er risikoen for at oppdraget slår feil, og hva slags effekter får det?
Hva vet vi om dem vi støtter? Er det klart hvem som er good guys og bad guys? Kan de vende seg mot oss senere?
Hvor bred koalisjon kan mønstres?
Vil en bred koalisjon hemme mer enn hjelpe p.g.a. uenighet om virkemidler og mål?
Finnes det noen realistisk end-game og exit-strategi?
Hvor stor er faren for egne soldater?
Hva vil dette koste i penger?
Særlig punkt 3 og 4 bekymrer meg. Magefølelsen min visker at Vesten har forregnet seg. Man har ikke tatt godt nok innover seg at Libya er et stammesamfunn, der også militante islamister har godt rotfeste, og der folk generelt lever i umodernitet og tradisjonsbunden islam – et folk som har liten forutsetning for å forstå hva som kreves for å bygge et land basert på frihetsverdier.
Hodet mitt prøver å protestere på magefølelsen, for hvis Vesten har forregnet seg, er fremtidsscenarioet særdeles alvorlig. I en NTB-melding i dag styrkes uroen min: al-Qaida er fornøyd med utviklingen i Midtøsten. Revolusjonene/opprørene er ”godt nytt”, mener al-Qaida.
Gruppen Al-Qaida på den arabiske halvøy, som regnes som terrornettverkets avdeling i Jemen og Saudi-Arabia, vier stor plass til endringene i siste utgave av sitt nettmagasin Inspire.
Hovedartikkelen er signert Anwar al-Awlaki, som knyttes til en rekke terroraksjoner. Han argumenterer for at revolusjonene er godt nytt for ytterliggående islamister.
Awlaki oppholder sege i skjul antakelig i Jemen et sted. Han står på CIAs dødsliste. Han vuderes som en ekstremt farlig mann”.
Utviklingen i land som Egypt og Tunisia markerer et veiskille og viser at tyranner kan fjernes, skriver Awlaki.
– Vi kjenner ennå ikke utfallet, men behøver heller ikke å gjøre det. Utfallet trenger ikke være en islamistisk regjering for at vi skal kunne anse det som skjer som et steg i riktig retning, fortsetter han.
Også i Libya er al-Qaida trolig godt fornøyd med utviklingen. NATOs militære sjef, den amerikanske admiralen James Stavridis, medga denne uka at det var glimt av al-Qaida blant de libyske opprørerne.
Der opprøret startet i Libya, i det østlige området, var det godt kjent for amerikanske myndigheter at Amerikanske myndigheter at al-Qaida har et betydelig fotfeste.
Amerikanske myndigheter har lenge vært kjent med at al-Qaida har hatt et betydelig nærvær i det østlige Libya, der opprøret mot Muammar Gaddafi har sin kjerne.
En rapport utgitt av det prestisjetunge militærakademiet West Point i 2007, viser at hver femte opprørere som ble pågrepet på grensa mellom Syria og Irak, kom fra dette området. En stor del av dem kom fra byene Benghazi og Darnah, skriver Aftenposten.
Avisen har via WikiLeaks også fått tilgang til amerikanske ambassadedokumenter fra Tripoli, som tar for seg organisasjonen Libyan Islamic Fighting Group (LIFG).
LIFG har stått på FNs liste over terrororganisasjoner siden 2001, har ledet an i kampen mot Gaddafi-regimet og kjemper for et islamistisk kalifat i Libya. Siden 2007 har LIFG blitt ansett for å være en underavdeling av al-Qaida.