Vi er mange skandinavere som er glade i Sverige. Svært mange. Vi vokste opp med svensk barnefjernsyn, med koselige Saltkråkan, med verdens sterkeste jente som forbilde, Pippi Langstrømpe, med Astrid Lindgrens bøker på sengekanten og i klasserommene. Våre føtter løp over de vakreste svabergene på sommerkveldene på den svenske vestkysten. Til og med iskremen var bedre i Sverige, mente vi. Ja, alt var større og flottere i Sverige enn hjemme i lillebrorlandet Norge – som vi dog også skattet høyt. Så kom ungdomsårene og ABBA som skrev seg inn i verdenshistorien, ABBA som fremdeles gleder våre hjerter. Jeg kunne fortsatt med idrettsstjernene deres som mang en gang har slått knock out på våre gutter og jenter, i alle fall til tider. Jeg skal kun slå fast at Sverige og svenskene har hatt en helt spesiell og varm plass i våre hjerter.
Noe skjedde. For den varme plassen i våre hjerter har blitt overtatt av en dyp bekymring for Sverige. Bekymringen tiltok utover 1990-tallet, og har økt i styrke gjennom dette nye årtusenet. Bekymringen er i dag dyp og konstant for Sveriges tilstand og hva fremtiden kan bringe. For det er riktig som svenske mediekommentatorer og riksdagspolitikere påpeker i kjølvannet av nasjonalvalget; det pekes på ekstremisme.
Dette prinsippet overfører vi på andre land i verden: I Pakistan, landet jeg har besøkt 16 ganger og der jeg har nære venner, er det pakistansk kultur som har forkjørsrett, og vi som besøker landet eller slår oss ned der aksepterer dette som om det var en naturlov. I Norge har derimot norsk kultur ”grønt lys”, mens norsk kultur får rødt lys i eksempelvis Saudi-Arabia. Også det aksepterer vi.
Den svenske politiske (og toneangivende intellektuelle) eliten, ser imidlertid ut til å ha helt andre kulturelle ”trafikkregler”. Best illustrert ved disse to hendelsene: Det falt et par setninger under en nordisk konferanse om integrering i Stavanger i 2005 som gjorde uslettelig inntrykk. Som representant for den politiske tenketanken, Human Rights Service, som arbeider md integrering, spurte jeg fra salen ansvarlig statssekretær for integreringen i Sverige, Lisbeth Bergh, dette spørsmålet: ”Er svensk kultur verneverdig?” Bergh svarte følgende på strak arm:”Ja, vad är svensk kultur? Och då har jag vel svarat på frågan,” sa Bergh, uten forsøk på å skjule kulturell selvforakt i verken ord eller mimikk. Det gikk et forbløffet gisp gjennom salen, for å si det forsiktig. Kan man kalle denne uttalelsen, denne holdningen, for ekstrem?
Den andre hendelsen skjedde i en moské i 2002, der integreringsminister Mona Sahlin med slør over hodet holdt en tale til Det kurdiske Rigsforbund. Sahlin sa: ”Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana töntiga saker.” Sverige, som blant annet var en Europeisk stormakt i det 17.århundret, har ingen kultur, ingenting som binder svenskene sammen. Kan man kalle denne uttalelsen, denne holdningen, for ekstrem?
For de av oss som bivåner Sverige på avstand og som er opptatt av individets frihet og ukrenkelighet, av menneskerettigheter, er det svært smertefullt å følge eksempelvis voldtektsstatistikkene, som blir mer og mer ulevelig for hvert år Brottförebyggande Rådet (BRÅ) presenterer dem. I fjor ble det atter satt ny ”rekord”; nesten 6 000 anmeldte voldtekter, og, om mulig enda verre; nesten 2 000 av anmeldelsene omhandlet barn under 15 år.
For ordens skyld: i Norge og Danmark anmeldes det under et halvt tusen voldtekter årlig.
Voldtektsraten i Sverige er så svimlende at man neste ikke tror det er sant, som når det kommer frem at Sverige er det landet i Europa som har desidert flest anmeldte voldtekter årlig, det vil si dobbelt så mange etter folketallet som land nummer to på statistikken, Storbritannia, og fire ganger så mange anmeldte voldtekter som Frankrike og Tyskland. Det er kun ett land i verden der det rapporteres om flere voldtekter enn i Sverige, i Leshoto (EU-undersøkelse perioden 2004 – 2008, det såkalte Daphne-programmet).
Og, som om ikke dette var mer enn nok: denne sommeren ble det satt nok en rekord: antall anmeldte voldtekter, inkludert grove voldtekter, økte med 25 prosent fra i fjor sommer til i år (juni, juli). Anmeldte voldtekter av barn under 15 år økte med hele 53 prosent fra i fjor sommer, ifølge BRÅ.
Kan man kunne kalle denne tilstanden for ekstrem? Eller er det ekstremt å få assosiasjoner til en form for krigstilstand i Sverige når man ser disse tallene?
Og; er det ekstremt å etterlyse en bred offentlig granskning av hvem overgriperne og ofrene er? Dr. jur. Ann-Christine Hjelm, undersøkte selv voldtektssaker i Svea Hovrätt, i 2002. Hun fant at 85 prosent av voldtektsforbryterne var av utenlands opprinnelse. Men det trengs mer informasjon og fakta på bordet enn dette hvis Sverige vil klatre nedover fra internasjonale topprangeringen – for hvis man ikke vet, kan man vanskelig noe gjøre.
Likeså brennes skoler i Sverige som i ingen andre europeiske land. Opptøyer i områder definert som ”utenforskap”, der politi angripes, ambulansepersonell og brannmannskap angripes, ja, der til og med politistasjoner angripes, synes likeledes å ha blitt en normaltilstand. Statens maktmonopol rystets altså i grunnvollene, og det er umulig ikke å bli bekymret for hvor dette skal ende. Kan man kalle en slik bekymring for ekstrem, eller er det tilstandene som er ekstreme?
At Rosengaard og andre liknende områder har snudd Sverige kulturelt og verdimessig ryggen, er åpenbart for oss som enten befinner oss på den andre siden av Kattegat eller Kjølen. Likeledes er det et faktum at det landet som tok varmt imot jøder på flukt fra Hitler, nå er kommet i en situasjon der de flytter ut av Sverige. Sverige klarer ikke å beskytte dem fra forfølgelse fra først og fremst avskyelig voldselement blant muslimer.
Malmö kan således bli en ”testby” for om Europa dette århundret vil miste sin jødiske befolkning, noe man ikke minst fikk en klar fornemmelse av under Davis-cup i Malmö i fjor da svensk politi måtte innhente danske politistyrker for å ha kontroll med tillyste demonstrasjoner, der vi så islamister, ytterliggående på venstresiden og nynazister side om side. At den knøttlille jødiske minoriteten i Malmö følte seg utrygge, er ikke til å undres over. Den svenske historieprofessoren Kristian Gerner gikk så langt som å kalle situasjonen ”den verste krisen for jøder i Sverige siden andre verdenskrig”.
Det groteske og absurde er at i en slik tilstand i Sverige er det Sverigedemokratene, med fortid i nazismen, som slår seg frem. Men; Sverigedemokratene er et nyfødt riksdagsbarn av Reinfeldt, Sahlin og dets like. Reinfeldt og Sahlin som har vendt ryggen til de voldsomme utfordringene masseinnvandringen har medført, og som nå betyr at hver femte svenske har innvandrerbakgrunn – en innvandring som har gått alt for langt i forhold til å få til en reell integrering – parallelt med at de bevisst (og kanskje ubevisst?)har underkjent det svenske. De skal vite at historien bak våre demokrati var nemlig ikke slik i verken Norge, Danmark eller Sverige, at vi vedtok demokratiet med alle dets vidunderlige frihetsverdier som sprang ut av vedtaket, og deretter utviklet et bredt folkelig fellesskap. Det var motsatt. Våre frie samfunn er et historisk resultat av et tillitsbasert folkelig fellesskap, en felles kultur. Vi hadde ikke fått grunnlovserklæringen i Norge på Eidsvoll i 1814 med et Norge oppsplittet langs kulturelle og religiøse skillelinjer. Sverige hadde ikke fått den historiske merkedagen 6.juni i 1523 og en konge med navn Gustav Vasa 1 med et splittet folk. Det var skandinaviske nasjoner med grunnleggende felles kultur og religion som kunne enes om en felles tekst landet skulle bygges på. Det er altså felles kulturelle normer, og ikke teoretiske og abstrakte likhetsidealer eller internasjonale konvensjoner, som får folk til å stå skulder ved skulder og yte til fellesskapet. Et liberalt demokrati som Sverige og Norge er og har dessuten aldri vært selvoppholdende.
Våre skandinaviske samfunn er ikke minst avhengig av tillit, av et bredt folkelig fellesskap. Forvitrer fellesskapet, så forvitrer ikke bare tilliten til andre grupper, men også innad i gruppen, viser den amerikanske samfunnsforskeren Robert Putnam. Samfunnet splittes opp. Konflikt- og voldsnivået øker. Lojaliteten til statsmakten svekkes.
Ta derfor signalet på alvor. Ta SD på alvor. Snakk med dem. Kun slik kan eksempelvis grumsete og avskyelige holdninger i dag røykes ut.
Sverige har en historie å være stolt av. Sverige har grunnleggende verdier som bør bli allemannseie i folkhemmet. Hvorfor skulle innvandrere finne seg godt til rette i Sverige hvis det politiske lederskapet utviser kulturell selvforakt? Hvorfor da bli en fullverdig integrert del av Sverige?
Maktpolitikkens far, Machiavelli, skrev i boken Fyrsten dette: Når ondene er små og ikke så enkle å få øye på, men fremdeles ganske enkle å løse, kreves det visdom for å erkjenne problemene. Når problemene derimot er blitt så store at de er åpenbare for enhver, er det gjerne for sent å rydde opp.
Det politisk ansvarlige Sverige har en formidabel oppryddingsjobb å gjøre, og tas den ikke snarest, viser det svenske skolevalget at SD har et stort vekstpotensial. Det vil i så fall bety et eskalerende konfliktnivå som Sveriges befolkning ikke fortjener. Langt derifra.