Politikk

– De må forvente å bli møtt med vold

De etablerte politiske partiene vil ikke møte Sverigedemokratene (SD) til debatt. Mediene boikotter dem likeså. Parallelt tyr venstreekstremister til vold og klarer å stoppe SDs åpne valgmøter. Men får vitterlig assosiasjoner til stater man ikke liker å sammenlikne seg med. Ikke minst når Sveriges statsminister mener at SD ”ikke må bli overrasket over” å bli møtt med vold. Blir det Sverige som får Europas neste politiske mord?

Hege Storhaug, HRS

Forleden dag gikk jeg inn på SDs nettside for å sjekke hva som står i partiprogrammet om innvandringen. Det var en sjokkerende opplevelse, sjokkerende i den forstand at dersom den danske regjeringen hadde holdt åpne møter i Sverige eller medlemmer hadde bosatt seg på en andre siden av Kattegat, ville de kunne fått risset hakekors inn i pannen, de ville risikert å bli utstøtt fra det offentlige arbeidsmarkedet og angrepet fysisk på torget. En integreringsminister som Birthe Rønn Hornbech måttet trukket seg fra talestolen på torget fordi politiet ikke klarte å gi henne beskyttelse.

Det ville vært situasjonen i folkhemmet.

For; jeg klarer ikke å se annet enn at SD ligger ganske tett opp til dansk innvandrings- og integreringspolitikk, der kanskje det største skillet er i forhold til ønsket om assimilering. Jeg finner heller ingen rasisme her, ei heller diskriminering. Alle borgere har samme rettigheter og plikter, sies det. Eksempelvis. Jeg ser heller ingen spor av forakt eller hat, men et program som legger opp til at nasjonalstaten skal videreføres og at det svenske (verdier og tradisjoner)skal i front. Nå er det jo slik at ”sossarna” har begravd svensk kultur en gan på 1990-tallet. For meg personlig best illustrert da jeg fra salen under en nordisk konferanse i Stavanger i 2005 spurte representanten for den svenske regjeringen, statssekretær Lisbeth Bergh med ansvar for integreringen, følgende spørsmål: ”Er svensk kultur verneverdig?” Hun svarte ordrett dette: ”Ja, hvad är svensk kultur? Och då har jag vel svarad på frågan”, sa Bergh, uten forsøk på å skjule kulturell selvforakt i verken ord eller mimikk.

Slik kan man vel si at Bergh og co har beredt grunnen meget godt for voldsutøvelse mot dem som skulle mene svensk kultur var noe som helst å ta vare på.

Jeg skal legge til her noen hyggelige ord for det norske folket: ved Berghs side satt daværende integreringsminister i Norge, Erna Solberg. Og selv om Solberg er en multikulturalist, var det åpenbart at hun kvakk. Hun tok opp tråden med en gang hun hadde anledning med disse ordene:

”Det er visse verdier som er viktige å ta vare på, som likestilling og menneskerettigheter. Jeg tror også Sverige har noen slike grunnverdier”, sa Solberg.

Tilbake til SD og de svenske tilstandene: Da en Sverigedemokrat 13.september fikk hakekorset skjært inn i pannen med kniv, skulle man kunne forvente at det politiske etablissementet ble så rystet at signalene fra regjering og riksdag var entydig. Jo, da, statsminister Fredrik Reinfeldt tok avstand fra voldshandlinger. Men ikke før han hadde gjort det, helte han bensin på voldsmennenes bål. Han sa:

”Jag vill gärna påpeka att de som lever på att driva upp ett vi- och dom-tänkande och ett i grunden hatfullt sätt att se på relationer mellan människor inte ska bli förvånade om sådant händer”.

SD står for hat. Derfor må de forvente dette.

Jeg klarer ikke å se for meg en eneste politiker på Stortinget si noe liknende. Takk og lov.