New York Times har fremdeles bind foran øynene
21.12.09: New York Times skal være USAs mest pålitelige dagsavis, og har lenge hevdet at den tilbyr “all the news that’s fit to print” – dvs. at det de ikke dekker heller ikke er verdt dekning. Men når det gjelder viktige saker om amerikanske muslimer og muslimske organisasjoner har storavisen nesten konsekvent valgt å bagatellisere, da driver de med selektiv dekning og/eller stikker hodet i sanden. I denne artikkelen retter Bruce Bawer et kritisk blikk mot det siste absurde eksemplet på Times sin typiske måte å “rapportere” rundt disse temaene.
Dato publisert: 12/21/2009 Siste gang redigert: 12/21/2009
Av Bruce Bawer
Gode nyheter: FBI synes – og det er på høy tid – å ha lagt bak seg sin politiske korrekthet når det angår samarbeid med mistenkelige islamske organisasjoner. I altfor lang tid har byrået, i et tilsynelatende forsøk på å unngå å bli stemplet som “islamofobisk”, oversett et hav av bevis på at visse amerikanske muslimske grupper overhodet ikke er moderate og har samarbeidet med dem i et angivelige felles forsøk på å beseire radikalisme og terror. Den viktigste av disse gruppene er Council on American-Islamic Relations (CAIR). Rådets ekstremisme har lenge vært tydelig, men FBI – samt andre statsorganer og media – har i årevis behandlet CAIR som en moderat gruppe hvis sympatier med vestlige demokratier og ikke med den jihadistiske fienden. Selv om flere nyhetsorganisasjoner og statsorganer fremdeles anser CAIR som en legitim moderat organisasjon, har dens rykte i løpet av de siste par årene, fått seg en knekk – fordi det har blitt vanskeligere og vanskeligere å overse det faktum, som nå har blitt overveldende, på at CAIR faktisk er en islamistisk frontgruppe. Heldigvis er FBI blant de som omsider synes å ha innsett hva CAIR – og andre vemmelige muslimske grupperinger – faktisk står for.
Så hvordan skriver New York Times om denne saken? Overskrift, 17. desember: “Muslimer sier FBIs taktikker sprer sinne og frykt”. Artikkelen, som ble skrevet av journalistene Paul Vitello og Kirk Semple, er et perfekt eksempel på hvordan medieeliten drøfter disse temaene. Den begynner slik: “Angsten og sinnet har bygd seg opp gjennom hele året. I mars advarte en nasjonal koalisjon av islamske organisasjoner at den ville avslutte samarbeidet med FBI, med mindre byrået stoppet å infiltrere moskeer og å bruke ”agents provocateurs for å fange intetanende muslimsk ungdom.” Vitello og Semple sitt utgangspunkt er klart. De ønsker å understreke at problemet ikke er at jihad formidles, at terror feires, at unge menn radikaliseres og at sammensvergelser blir klekket ut på mange moskeer. Nei, problemet er heller at FBI infiltrerer - kort sagt, at FBI gjør jobben sin.
Journalistene siterer Ingrid Mattson, som er president av Islamic Society of North America: “Det er en fornemmelse om at rettsvesenet anser våre miljøer ikke som partnere, men som mistenkelige. (…) Mange mennesker er veldig, veldig skremt over dette.” For å bevise Mattsons moderasjon poengterer Vitello og Semple at hun ”representerte muslimer på det nasjonale bønnemøtet dagen etter president Obamas innvielse.” De nevner ikke rettssakene mot Holy Land Foundation i 2007 og 2008, hvor dokumenter kom for dagen som avslørte at Mattsons organisasjon (samt andre) var, som Rod Dreher skrev i Dallas Morning News, “en integrert del av det [Muslimske] Brorskapets forsøk å føre jihad mot Amerika med bruk av ikke-voldelige midler”.
På Times sin hjemmeside ble Vitellos og Semples artikkel illustrert med et foto av Linda Sarsour, som er direktør av Arab-American Association i New York. Artikkelen skildrer Sarsour sympatisk som en moderat leder, som klager over at forbindelsen med FBI føltes “tentativ” selv ifra starten av FBIs samarbeid med muslimske grupper i ukene etter 11.9. Ifølge Vitello og Semple ble Sarsour ”forbløffet da forbindelser hun og andre ledere etablerte med en FBI-sjef i New York forsvant under hans etterfølger”. Vitello og Semple beskriver Sarsours organisasjon som ”et samfunnstjenesteorgan”. Men de forsømmer å nevne Sarsours forbindelser til Hamas. Ifølge en rapport fra 2007 i Militant Islam Monitor har Sarsour en svigerbror som på den tiden var i fengsel, etter å ha blitt dømt til 12 år for sin tilknytning til Hamas. I tillegg sto Sarsours ektemann på den tiden i fare for å bli utvist fra USA, fordi myndighetene mistenkte at han, sammen med sin bror og Samsours fetter, var engasjert i Hamas-operasjoner. En annen rapport for Militant Islam Monitor kaller Sarsour “en radikal islamistisk aktivist” og viser til en artikkel skrevet av Sarmad S. Ali i Columbia Journalism Review i 2004, hvor Sarsour innrømmer sin families forbindelser til Hamas. Militant Islam Monitor nevner også at Sarsour har beskrevet den respekterte Anti-Defamation League, som kjemper mot antisemittisme, som ”den mest rasistiske organisasjonen i USA”.
Og CAIR? Vitello og Semple beskriver den som ”nasjonens mest fremstående muslimske borgerrettighetsorganisasjon” og sier at “etter hva det fortelles, begynte forbindelsene mellom FBI og muslimske amerikanere å svekkes for 2 år siden, da FBI bestemte seg for å stoppe med å dele informasjon” med CAIR. ”FBI sa at de ble motivert av at lederne av rådet [CAIR] ikke ville svare på spørsmål om forbindelser med den palestinske militante gruppen Hamas. Lederne nektet at det fantes en slik forbindelse, og beskyldte FBI for å ha skitnet til rådets rykte uten rettssikkerhet.” Vitello og Semple finner det ikke passende i sin artikkel å nevne noe fra det havet av bevis som dokumenterer CAIR sine islamistiske forbindelser. På samme måte, når de skriver om Justisdepartementets nedleggelse av flere ”muslimske veldedighetsforeninger”, siterer Times-artikkelen en kommentar fra American Civil Liberties Union (ACLU) om at disse handlingene har skapt “en gjennomtrengende frykt” blant muslimer ”om at de kan bli arrestert, straffeforfulgt, utsatt for politiavhør” hvis de donerer til muslimske veldedighetsforeninger. Men Vitello og Semple forsømmer å nevne den voldsomme mengden med bevismaterialet som viser at disse ”veldedighetsforeningene” faktisk kanaliserte penger til jihadister.
I min bok Surrender: Appeasing Islam, Sacrificing Freedom, som ble utgitt tidligere i år, skrev jeg en del om New York Times sin uheldige og nærmest sørgelige uvane av å skildre fremstående amerikanske islamister som respektable ”brobyggere”, å bevisst promotere forfattere (bl.a. Karen Armstrong og John Esposito) som systematisk hvitmaler islamsk jihad og å demonisere ansvarsbevisste kritikere av islam. Da New York Times, etter å ha nektet å anmelde slike bøker i flere år, ikke bare skrev veldig positivt om Surrender, men også lovet en annen bok som uttrykte bekymring over Europas islamisering, trodde jeg at kanskje storavisen endelig hadde fått åpnet øyne. Men Vitellos og Semples absurde artikkel (som “Ali Adeeb og Majeed Babar bidro til med reportasje”) viser at USAs angivelig mest ”pålitelige” avis fremdeles ikke er til å stole på når det gjelder disse meget viktige temaene.
|
.jpg)
.jpg)