Rights.no har ved flere anledninger i år omtalt brutale overgrep mot jøder i Europa, som angrepet på tre unge jøder med jernstenger og hammere, unge som med et nødskrik unnslapp døden i gatene iVilleurbanne ved Lyon i juni. Da ble det sagt at dette var ett av 150 liknende voldsangrep på jøder i Frankrike siste tre måneder, og at man kun ser toppen av isfjellet, ikke minst grunnet frykt for represalier ved anmeldelse.
Etter overfallet på en rabbiner i Berlin i forrige uke, med hans seks år gamle barn som vitne, var selvsagt rystede politikere igjen på banen med unison fordømmelse. Det skulle selvsagt bare mangle, men kan ikke de samme politikerne (Europa over), anklages for feighet? For hva er konkret gjort for å bekjempe det eskalerende jødehatet på kontinentet som avføder følgende læresetning: Igjen er Europas nye jøder jødene, og denne gangen er det i all hovedsak en mye større minoritet som forfølger dem, muslimer?
La oss ta en gjennomgang av det åpenbare: økende jødehat og – forfølgelse. Først: det som grelt vitner om en utålelig politisk unnfallenhet, er blant annet å finne i arkivene til EUs kontor for overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC), datert 2003. Den våkne leseren vil huske at EUMC først prøvde å unndra en rapport fra offentligheten, da den nettopp pekte på at ekstremister blant muslimer i stor grad står bak det økende jødehatet i Europa, overfall på jøder og angrep på deres eiendommer, som blant andre Aftenposten omtalte 29.november 2003. Dette skjedde samme år som en annen rapport ble forsøkt lagt i skuffen i landet som huser flest jøder i Vest-Europa, Frankrike. Frankrikes om lag 600 000 jøder har kanskje opplevd den mest dramatisk eskalerende jødeforfølgelse de siste årene i Europa, først og fremst fra kriminelle bander med bakgrunn i den arabiske verden samt voldelige islamister.
Jødehatet er også utbredt i skolene i Frankrike i områder som er dominert av muslimer. I desember 2003 var den såkalte Obin-rapporten ferdigstilt, en rapport bestilt av den franske regjeringen. Rapporten, oppkalt etter embetsmannen Jean-Pierre Obin, avdekket et så lite smigrende bilde av islamistisk innflytelse i den franske skolen, at regjeringen ville forbigå den i stillhet. Men rapporten lakk ut i media sent i 2004, slik også EUMCs rapport gjorde.Obin og 10 undervisningsinspektører besøkte til sammen 61 skoler i boligområder dominert av muslimer. De møtte en virkelighet i full kamp mot den franske statens verdigrunnlag, særlig knyttet til jødehat (og sexisme). Rapporten avdekket at antisemittisme er utbredt, ja, faktisk ble uttrykket ”allstedsnærværende” benyttet. Det ble avdekket at jødiske elever ble overalt både verbalt og fysisk, og at å undervise om jødeutryddelsene i konsentrasjonsleirene til Hitler, var en øvelse med betydelig risiko for bråk og boikott. Obin karakteriserte situasjonen for en ”forbløffende og brutal realitet”, og mente det nærmest er umulig for jødiske barn å få utdannelse på skoler i disse områdene. To år senere uttalte Obin seg til New York Times, og sa at situasjonen overhodet ikke hadde bedret seg, til tross for de mange forslagene til tiltak som ble presentert i rapporten. (Myke tiltak fungerer altså ikke.)
Et annet moment bak den eskalerende jødeforfølgelsen er motstand og aggresjon mot staten Israel som overføres på etnisk jøder. Flere tusen jøder forlater nå årlig Frankrike for godt. Typisk bosetter de seg i USA eller Israel. I mars 2007 søkte en gruppe på mer enn 7 000 franske jøder om politisk asyl (!) i USA. Søknaden ble sendt den amerikanske Kongressen, med samtliges signatur. Begrunnelsen for søknaden var ”økningen i antall antisemitiske handlinger begått av islamistiske fundamentalister”, som fører til at et ”betydelig antall” jøder ikke føler seg ”trygge lenger i Frankrike”.
I asylsøknaden ble det referert til den mest groteske handlingen i nyere tid begått mot en jøde i Frankrike, en hendelse som bidro til sjokkstemning i landet som sådan, og som vi aldri bør glemme. Ilan Halimi på 23 år, jøde med røtter i Marokko, ble kidnappet og innesperret av en gjeng islamister, som selv kaller seg “barbarene”. Han ble grovt torturert i 24 dager inntil torturen tok livet av ham. 29. april 2009 startet rettssaken mot de 27 gjengmedlemmene, og den franskfødte 28 år gamle lederen for gjengen “gliste til Halimis slektninger og ropte ‘Allahu akbar’ ” (Allah er større på arabisk, min merknad) da han entret rettssalen. Da dommeren spurte ham hvor og når han er født, svarte han: ”13. februar 2006, i Sainte-Genevieve-des-Bois”, samme dato og sted som der Halimi ble drept. Flere av de tiltalte har bekreftet at de kidnappet Halimi fordi han var jøde.
Ikke underlig er det bestialske drapet på Ihlan Halimi blitt et symbol på den økende jødeforfølgelsen i Frankrike.
Hva med Norge? Eksempelvis møtte statsminister Kjell Magne Bondevik jødiske barn i Osloskolen allerede i 2004, som kunne fortelle om både fysiske angrep fra muslimske medelever, og at de opplevde å få slengt ukvemsord etter seg daglig – som ”jødehore” og ”jævla jøde”. Mobbing førte til at foreldre så seg nødt til å skifte skole for barna, hette det den gang. Og, ikke minst, så vi negative holdninger til jøder generelt under Gazademonstrasjonene i Oslo tidlig i 2009, da enkelte demonstranter ropte ”drep jødene”. I ettertid ble dette (bort-) forklart både med at ”pøbler er pøbler”, og at muslimer opplever seg så stigmatisert og undertrykte at det var en måte ”å bli hørt på”.
Da tar vi turen til den sørsvenske byen Malmö, som jo har en betydelig andel muslimer. I 2009 utspant det seg et meget tankevekkende opptrinn da Sverige og Israel skulle møtes til tenniskamp i Davis Cup. På grunn av frykt for uroligheter måtte arrangementet gå for tomme tribuner, det vil si at kun få utvalgte fikk se kampen, presse, skolebarn og sponsorer. Både antifascistiske, islamistiske og nynazistiske grupper hadde varslet ”kamp” på utsiden av stadion før konkurransen. Politiet fryktet at så mange som 10 000 demonstranter ville møte frem, og stilte derfor med 1 000 betjenter, hentet inn pansrede kjøretøy fra andre deler av Sverige, og for første gang i historien ba om bistand fra naboene i vest, Danmark, som stilte opp med 12 pansrede busser. Ikke nok med det: av sikkerhetsmessige årsaker ble tennisspillerne fraktet til stadion i helikopter.
6 000 demonstranter møtte frem 6.mars 2009. Og hvem var demonstrantene på utsiden av idrettsarenaen? Islamister, venstreradikale og nynazister – skulder ved skulder.
Men allerede i 2002 burde alarmen gått for fullt i Frankrike og skapt ringvirkninger utover det ganske kontinent. En anonym fransk historielærer, under pseudonymet Emmanuel Brenner, ga ut boken Les Territoires perdus de la Republique (Republikkens tapte territorier). Boken avdekket det samme som Obin-rapporten: antisemittisme preget skolene i innvandrertette strøk. Unge islamister kontrollerte skolene, som særlig rammer jentene og jødene. Brenner kunne peke på en lang rekke rystende eksempler på at barn i grunnskolen og unge på videregående skoler måtte skjule sin jødiske identitet for å unngå verbal trakassering og vold. I boken fremkommer det også fortellinger om jødiske barn som daglig utsettes for vold, og som ikke våger å melde fra i frykt for represalier. Utsagn som ”du og din rase skal utryddes”, var en del av den verbale trakasseringen. Å undervise i Holocaust, var en særdeles vanskelig øvelse i skoler dominert av muslimer. Et moment var all støyen dette avfødte, et annet moment var at elvene i fullt alvor mente ”rike jøder” hadde diktet opp jødeutryddelsen. Dette kunne imamen forklare, fortalte barna. Flere og flere jødiske foreldre så seg nødt til å ta barna ut av den offentlige skolen for å beskytte dem mot mobbing og fysisk vold, fortalte Brenner.
Da kan vi ta en tur til Holland. Det bor omlag 40 000 jøder i Holland. Også der sjikaneres de i økende grad og de angripes fysisk. Lederen av regjeringspartiet VVD, Frits Bolkestein, kom med et slags vennligsinnet nødrop i 2010: han oppfordrer de hollandske jødene til å flytte til Israel og USA. Han oppfordrer altså ikke de som først og fremst står bak volden, unge marokkanske menn, om å migrere. Bolkestein feiget ut, og han våget altså ikke å kalle en spade for en spade. Når eksempelvis en elev i skolen mobber og ødelegger en medelevs hverdag, så er det åpenbart mobberen som skal flyttes, ikke offeret, ikke sant? Denne enkle logikken har dog ikke våre politikere klart å overføre til Europas nye jødeforfølgelse.
Som Jyllands-Posten skrev på lederplass da Bolkesteins uttalelse falt:
”Udtalelserne vækker isnende mindelser om noget, som vi kender fra et af de mørkeste kapitler i Europas historie.”
Jeg kan ikke forestille meg at en politiker ville kommet med liknende uttalelse dersom det var en annen etnisk/religiøs gruppe som systematisk ble forfulgt, eksempelvis muslimer.
Det Europa trenger er å kjøre nulltoleranse i forhold til ”den nye tilstanden” (selvsagt også når den rammer andre grupper), vise entydig at man står på jødenes side, bruker eksisterende lovverk aktivt for å straffeforfølge overgriperne og islamistiske hatpredikanter (og benytter utvisningsvedtak når det er mulig for utenlandske statsborgere), kjører nulltoleranse i skolene, inkludert utvisning og eventuelt skolebytte for verstingene. Slik gis også jødiske barn og unge mot til å si fra når de utsettes for diskriminering og trakassering. Men alt dette fordrer jo at politikerne våger å ta innover seg hvem som først og fremst er overgriperne, og forstår at det er en åpenbar sammenheng mellom islamske tekster og volden og forfølgelsen vi ser eskalerer på kontinentet (Muhammed var som kjent ikke overvettiges begeistret for jødene, noe man kan lese i detalj om i Halvor Tjønns biografi, Muhammed. Slik samtiden så ham).
Konklusjonen er: vis meg den politikeren som peker på grunnsetninger i islam som problemets rot. Han eller hun står nær sagt sørgelig alene.