Den 02. februar skrev Hannah Helseth en kommentarartikkel i Klassekampens paradoks-spalte under tittelen ”Innvandring = voldtekt?”, der hun kritiserte undertegnedes artikkel ”Den nye voldtektsepidemien”, som drøfter sammenhengen mellom innvandring og voldtekt, basert på anmeldelsesstatistikk fra Oslopolitiet. (Se også mer bakgrunnsstoff og tallmateriale her). Helseth vedgår at ikke-vestlige menn er overrepresentert på voldtektsstatistikken, men tror ikke at dette har noe med disse mennenes kultur- eller religionsbakgrunn å gjøre.

I dag svarer HRS i Klassekampen (papirutgaven s. 14-15):

Innvandring og voldtekt

Dette er selvsagt en karikatur. Utgangspunktet for min drøftning er to rapporter fra Oslopolitiet som viser at ikke-vestlige innvandrere er helt ekstremt overrepresentert på statistikken over gjerningsmenn som er anmeldt for voldtekt i Oslo. I år 2000 var 65 % av alle anmeldte gjerningsmenn av ikke-vestlig opprinnelse, og i år 2004 var dette tallet 50 %. I disse årene utgjorde ikke-vestlige innvandrere henholdsvis 14,3 og 17,6 prosent av byens befolkning. På landsbasis utgjør naturligvis norske menn den største gruppen av overgripere, men anliggendet for min drøftelse var den påfallende overrepresentasjonen av ikke-vestlige vi finner i en flerkulturell by som Oslo.

Ettersom enkelte ikke-vestlige innvandrergrupper faktisk er underrepresentert eller helt fraværende på statistikken, er andre ytterligere overrepresentert. Som eksempler: I 2004 utgjorde gruppen med afrikansk landbakgrunn 3,7 % av Oslos befolkning, mens de gjorde regning for ca. 20 % av byens anmeldte overgrep – en overrepresentasjon på godt over 400 %. Irakere, som er den hardest belastede enkeltgruppen, utgjorde 0,9 % av byens befolkning, men sto for 8 % av anmeldte overgrep – en overrepresentasjon på mer enn 700 %.

SVs kvinnepolitiske leder, Inga Marte Thorkildsen, var selv sjokkert over disse tallene da de kom ut, men valgte å tro at ”store mørketall skjuler trolig mange norske overgripere”. De gjør de sikkert, men de skjuler jo garantert mange ikke-norske overgripere også. Vi vet ingenting om den relative representasjonen av etniske grupper innenfor mørketallene. Derfor virker det uansvarlig å ikke ta funnene i Oslopolitiets rapporter på alvor. Selv om de ikke gir oss en perfekt beskrivelse av virkeligheten (kvinners anmeldelsestilbøyelighet kan for eksempel tenkes å variere i forhold til ulike grupper av overgripere), er det sannsynlig at tallene indikerer en tendens. Tilsvarende statistikk fra våre naboland styrker denne sannsynligheten.

Så synes det altså nødvendig å diskutere og å undersøke nærmere hvorfor det, tilsynelatende, er slik at ikke-vestlige menn i Oslo voldtar mer enn andre menn. Helseth antyder i sin artikkel at arbeidsløshet, rusmisbruk og sosialt utenforskap kan være årsaksfaktorer. Jeg er enig. Dessuten tror jeg, slik sosialantropologen Inger-Lise Lien argumenterer for i min artikkel, at bestemte kulturelle disposisjoner eller tidligere voldserfaringer kan være med å senke terskelen for seksuell krenkelse av kvinner.

Dersom man for eksempel er kulturelt oppdratt til å mene at ugifte jenter som ikke er jomfruer er urene horer som ”ikke fortjener bedre”, kan dette tenkes å senke terskelen for å utføre overgrep mot slike jenter. Og menn som har erfaring med krigføring der voldtekt har vært brukt som strategi for å knekke fienden, vil trolig også ha lavere terskel for å begå seksuelle overgrep. Dette er årsaksforklaringer som kan raffineres og utdypes langt mer enn plassen tillater her, men jeg vil i det minste ta til orde for at dette er perspektiver som fortjener mer oppmerksomhet og forskningsinnsats.

Også venstresidens jenter rammes av voldtekter, og også venstresidens jenter rammes av frykt når bymiljøet forråes av seksualisert vold. Med mindre noen klarer å komme opp med en integreringsmodell som lykkes i å eliminere de årsaker som fører til at enkelte innvandrergrupper voldtar spesielt mye, er det erfaringsbasert grunn til å tro at den seksuelle volden mot jenter i Norge vil øke ettersom disse gruppenes representasjon i det norske samfunnet øker. Dermed blir det en moralsk plikt å veie de etiske godene man skaper ved å hjelpe mennesker fra disse gruppene til opphold i landet, opp mot de etiske ondene dette kan forventes å påføre deres fremtidige voldsofre og alle andre som må leve i frykt for deres vold. Dette gir opphav til et såkalt etisk dilemma. Et etisk dilemma som jeg ikke opplever at den norske venstresiden tar på alvor.