Jens Tomas Anfindsen, HRSInnvandreropptøyene i Paris er dekket av alle de store nettavisene, med både tekst og filmbilder. Se for eksempel VG, Dagbladet og Aftenposten. Opptøyene begynte i
forstaden Villiers-le-Bel søndag kveld, etter at to tenåringer – på henholdsvis
15 og 16 år – døde da de på en stjålet motorsykkel, uten hjelmer og i ulovlig
høy hastighet, krasjet med en politibil. Bare noen få timer etter ulykken tok innvandrerungdom
til gaten og startet sine herjinger.
Le Monde leverer en noe mer detaljert fremstilling (fransk) av nattens opptøyer. Den franske avisen melder at
de fleste av ungdommene som deltar i opptøyene, ca. hundre i tallet, er
bevæpnet. Bare et mindretall bærer skytevåpen, men de aller fleste har
slagvåpen som køller og klubber. Ungdommene er organisert på semi-militært vis.
De yngste ungdommene — barn ned i ti års alder — sendes på sykkelpatruljer
for å rekognosere lendet og rapportere til de eldre kompisene om politiets
bevegelser. En baktropp har med seg jerrykanner som de ved hjelp av hevert
fyller med stjålet bensin etter hvert som granatkasterne i fortroppene har
behov for påfyll. Molotov-granatene kastes mot både biler, bygninger og
politimenn. En av de eldre guttene, som tydeligvis innehar en slags lederrolle, ble observert med walkie-talkie koblet inn på politisambandet, og kunne
dirigere ungdommenes angrep i tilpasning til politiets disposisjoner.
AnalysenDet skal bli spennende å se
hvordan norske kommentatorer har tenkt å analysere opprøret denne gangen.
Sannsynligheten er stor for at våre største riksaviser allerede i skrivende
stund arbeider med kommentarer og lederartikler som tar sikte på å unnskylde
innvandrerungdommen ved å redusere deres ugjerninger til rent mekaniske virkninger
av sosio-økonomiske årsaker. Hvis noen skal tilskrives skyld, hvis noen skal
holdes til ansvar for den begredelige situasjonen, så vil det sannsynligvis bli den
franske majoritetsbefolkningen, som nok vil beskyldes for å være rasistisk og for
å ha stengt innvandrerbefolkningen ute fra deltakelse i samfunnet. Dessuten,
selvsagt, Nicolas Sarkozy, som nok vil beskyldes for å ha krenket innvandrernes æresfølelser ved å være for stor i
kjeften.
Hva er det som skjer med
samfunnet vårt? kan vi spørre. Hva slags analysemodell, hva slags tankevaner er det som har
infiltrert nærmest alle våre samfunnsorganer og institusjoner, og som til enhver
tid kommer frem til det resultat at overgripernes ugjerninger kan unnskyldes gjennom
materielle årsaksforklaringer, samtidig som ofrene kan tillegges moralsk skyld?
Utvilsomt har dette noe å gjøre med marxisme (og den materialistiske
dialektikk); troen på at samfunnet kan analyseres som et produkt av klassekamp,
og at tilsynelatende kulturelle, moralske og ideologiske årsaker alltid egentlig
dreier seg om denne klassekampen.
Det mange titt glemmer, er at
forklaringer ofte kan være komplementære. At opptøyene i Paris, for eksempel,
virkelig kan være en form for klassekamp, utelukker ikke at kulturelle,
moralske og ideologiske årsaker også ligger til grunn for det som skjer. Kulturelle,
moralske og ideologiske årsaker kan tvert imot være nødvendige å trekke inn i
bildet for å forstå hvorfor nettopp visse innvandrergrupper utmerker seg med
hensyn til asosial atferd, mens andre innvandrergrupper, som også stiller svakt
materielt sett, har utviklet konstruktive tilpasningsstrategier for å lykkes i
det franske samfunnet.
Frankrike har vært et
innvandringsland de siste 150 år, om ikke enda lengre. Og i motsetning til
innvandrerne som nå gjør opptøyer, har tidligere generasjoners innvandrere ikke
mottatt statlig sosialhjelp overhode. Likevel greide for eksempel jødiske
flyktninger fra Øst-Europa å arbeide seg oppover i samfunnet gjennom høy arbeidsmoral
og knallhard prioritering av utdannelse, på tross av at de erfarte
stigmatisering og ulike former for negativ diskriminering. Det samme har skjedd
og skjer fortsatt med andre innvandrergrupper. Hva kommer det av at nettopp de
afrikanske og arabiske innvandrergruppene, som relativt sett har mottatt mye
hjelp av den franske staten, er så katastrofalt dårlig integrert i det franske samfunnet?
Hege Storhaug skrev det følgende i boken Men størst av alt er friheten, på sidene 202-203:
Under de voldsomme opptøyene i Frankrike i 2005, var
det få i Europa som pekte på de religiøse aspektene og kvinneperspektivet som
aktuelle forklaringsfaktorer. Fokuset var på marginalisering, arbeidsløshet,
liten fremtidstro og rasisme. Ett hederlig unntak er den ledende tyske
feministen Alice Schwarzer. Hun påpeker at blant de 40 prosentene arbeidsledige
unge med innvandrerbakgrunn i Frankrike, er 25 prosent av dem unge menn og 50
prosent er unge kvinner. ”I sosiale termer skulle således kvinnene ha dobbelt så
sterk grunn til å protestere”. Men muslimske kvinner roper ikke i gatene.
Schwarzer sier det slik: ”De visker bak gardinene.” Og når jenter og kvinner
først protesterer i gatene er det sjeldent mot staten. De protesterer mot
voldsbruken til deres egne menn.
Schwarzer viser til at i hennes hjemland Tyskland,
er unge tyrkere sterkt overrepresentert på kriminalstatistikker. Hele 25 prosent
av tyrkiske gutter støtter oppunder voldsbruk, mot bare seks prosent av tyske
gutter, og fire prosent av tyrkiske jenter. Voldsnivået i tyrkiske familier er
tre ganger større enn i tyske familier. Ofrene er kvinner og barn, også
guttebarn. Til tross for at guttene selv ofte er direkte ofre for
voldsutøvelsen, identifiserer de seg med voldspersonen. Altså deres egen far. Så
lenge disse faktaene forties, med en ”naiv henvisning til rasisme”, vil vi ikke
forstå kjernen i de voldelige opptøyene, mener Schwarzer. Guttene oppdras i et
ekstremt patriarkalsk miljø, der de lærer at en ”ekte mann” er en voldelig mann.
Og gjennom voldsbruken som mange oppdras i, læres de også opp til å forakte
søstere og mødre – de læres opp til kvinneforakt: ”Voldsbruken er kjernen i
mannsdominansen i enklavene. Vold er kult. Vold er nøkkelkjennetegnet på
’mannlig’ identitet – særlig sterkt påkrevd når mannlighet rokkes ved og er
utrygg.” Schwarzer mener islamister utnytter disse unge mennenes håpløshet. De
unge tilbys ny og stolt identitet, mot at de skal få både deres egne kvinner og
vantro til å underkaste seg dem. Når disse unge mennene skrek mot fransk politi
under opptøyene i 2005, ropte de derfor ikke politiske slagord som under
ungdomsopprørene i 1968. De ropte ”horesønner” til
politiet.
En annen lite omtalt faktor bak opptøyene, er
Frankrikes politikk knyttet til flerkoneri. Frem til 1993 tillot fransk lov
muslimske menn å hente inntil fire koner fra opprinnelseslandet. Ja, du leste
riktig. Loven må definitivt kunne sies å ha vært et håndslag til menn, og ikke
til kvinner. Gjennom det franske lovverket etablerte derfor flerkoneri seg, og
har fortsatt å blomstre. Det anslås at Frankrike i dag huser 30 000 polygame
familier. Konsekvensene er store boligproblem, da det er vanskelig å finne
passende leiligheter, særlig i enklavene, som kan huse familier på 20 – 30
personer. Og konsekvensen er at barna, og i denne sammenhengen guttebarna, ofte
får en dårlig oppdragelse. De oppdras i gatene, der gjenger herjer. De er under
liten familiær og sosial kontroll, og den enkelte guttens nærhet til faren er
lav. Moren er ofte dårlig integrert og har dermed svake sosiale og
intellektuelle ressurser å tilføye barna.
Islamismens fremmarsj på bekostning av jenter og
kvinners kår, rapporteres det også om fra skoler i Frankrike med større innslag
av muslimske elever. Den største sosiale endringen i skolene er kontroll og
seksuell trakassering av jenter og kvinnelige lærere, samt et uttalt jødehat.
Den danske skribenten og forfatteren Helle Merete Brix har i en kronikk blant
annet gått gjennom en bok skrevet av en anonym fransk historielærer. Boken viser entydig hvordan antisemittisme,
rasisme og sexisme preger skolene i innvandrertette strøk. Eksempelvis forteller
en lærer om hvordan en kunnskapstørst og aktiv muslimsk tenåringsjente, bringes
til taushet i klasserommet av jevnaldrende muslimske gutter. Guttene knebler
jenta ved å stemple henne som et ”skittent ludder”. Læreren forstår at andre
muslimske jenter vegrer seg for å ytre seg i klassetimene, i frykt for å bli
møtt med samme karakteristikk. Boken gir også eksempler på klasser som
kontrolleres av unge islamister. Islamistene kritiserer muslimske jenter hvis de
har ”for trange” klær, og de støtter åpent flerkoneri uten å bli motsagt av
medelever og lærere. Mange muslimske elever protesterer på grunnleggende verdier
i den franske republikken, som likestilling mellom kjønnene og likeverd mellom
alle borgere. Jødiske elever trakasseres systematisk verbalt og også fysisk. På
mange skoler er det vanskelig for lærere å undervise om Holocaust, da muslimske
elever i fullt alvor mener at jødeutryddelsen er et historisk falsum, oppdiktet
av jødene selv. Det har de lært i moskeen. Flere og flere jødiske foreldre ser
seg nødt til å ta barna ut av den offentlige skolen for å beskytte dem mot
mobbing og fysisk vold. [ … ]
I enkelte enklaver er religiøse ledere oppnevnte til
sosiale og politiske ledere. De har åpent erklært deres territorier for
muslimske. Et eksempel er fra byen Roubaix. Ved utkanten av et muslimdominert
område, møtte en ledende imam ordføreren. Imamen erklærte territoriet for sitt.
Ordføreren hadde ingen autoritet å stille opp med.
Islamisters makt over vanlige folks hverdagsliv i
Europa, synes å ha nådd lengst i Frankrike. Det var nettopp derfor Frankrike
innførte forbud mot hijab i skolen i 2004, og i likhetens navn, også forbud mot
andre former for prangende religiøse symboler. Forbudet mot hijab er et forsøk
på å frariste islamistene makt i skolen.
Spørsmålet er om islamiseringen har gått så langt,
og den muslimske befolkningen har blitt så stor, at utviklingen ikke kan snus.
20 – 30 prosent av den franske befolkningen under 25 år er muslimer. Muslimer
har langt høyere fødselsrate enn franskmenn. Kombinert med den høye
innvandringen, særlig gjennom henteekteskap, tyder det på at Frankrike blir det
første landet i Europa med et muslimsk flertall. Dette vil antakelig skje innen
25 år. At den
franske regjeringen fører dialog med et nasjonalt råd for muslimer for å bedre
integrasjonen, et råd som har vist seg å være ytterliggående, har skapt sterk
kritikk fra sekulære muslimer i landet. De sekulære føler seg sviktet av staten,
som er et gjennomgående trekk jeg har registrert Europa
over.
Vi i HRS tror ikke at vi sitter inne med den hele og fulle forklaringen på det som skjer i Frankrike, men vi er ihvertfall overbevist om det følgende; at hvis norske kommentatorer og
lederskribenter hadde vært noe som helst å samle på, hadde de grepet fatt i den ovennevnte
problematikken, ikke bare hostet opp de gamle og forslitte, materielle bortforklaringene,
slik vi frykter at de kommer til å gjøre denne gangen også. Og slik vi frykter at de kommer til å gjøre med hele Europas massive integreringskrise i
lang tid fremover ennå.
NB!Til ettertanke rundt det som foregår i Paris, og til refleksjon rundt dette med fordeling av skyld og legetimiteten av å kanalisere frustrasjon inn i vold, anbefaler vi artikkelen Whom Will France Mourn? A Tale of an Accident and a Murder.